- Institusjonenes struktur gjør det vanskelig å jobbe eksperimentelt, og derfor finner energien nye veier ut. Og fordi miljøene er for små til at man kan sitte på hver sin tue og vente på at noe skal skje, har mange behov for å gå sammen, og få ting til å synes.

Det sier komponist Eivind Buene, som sammen med kunsthistoriker og gallerist Maria Veie Sandvik lanserte pamfletten «Underskog» i går, bare to dager før oppstarten av årets Ultimafestival. I sitt essay skriver Buene om hvordan samtidsmusikken i dag utvikler seg først og fremst utenfor de etablerte institusjonene og orkestrene. For tiden skriver han selv for orkester, og selv om han mener det er et ekstremt interessant sted å jobbe, fører det nødvendigvis med seg en del fasttømrede arbeidsformer som virker begrensende på kreativiteten.

Liten tid

- Jeg vil ikke svartmale, for det er mye godvilje i orkestrene. Men det er ofte klassikerne dirigentene velger å bruke mest tid på. Da blir det lite tid til å arbeide med de nye verkene, og med liten tid blir det vanskelig å jobbe eksperimentelt. Musikeren kommer ikke på innsiden av musikken, og får ikke tid til å bli ordentlig kjent med materialet, mens komponisten heller ikke får undersøkt mulighetene godt nok. Da lyder det ikke godt nok.

Buene er også kritisk til hvordan de store orkestrene velger å utvikle repertoaret sitt.

- Det krever enormt mye arbeid å skrive og framføre et nytt verk. Men så spilles det bare én gang. For at ting skal få et liv, må det spilles flere ganger.

Derfor velger komponister å vende seg mot de frie gruppene når de vil skrive mer eksperimentelle verker, forklarer Buene.

- Vi ser en enorm vekst i antallet frie grupper. For få år siden hadde vi kanskje en eller to i Oslo, nå vil jeg anslå at vi har 15, kanskje 20. Det gjør mulighetene for eksperiment større.

At denne utviklingen ikke skjer innen de store orkestrene, er ikke nødvendigvis bare et problem. Og det er heller ikke slik at situasjonen er mye verre i Norge enn andre steder, mener Buene, som er opptatt av å understreke at Oslo har blitt en vital musikkby de seinere årene - ikke minst takket være Ultima.

- Ultima er uten tvil Nordens viktigste festival. Det å samle alle aktører på feltet en gang i året, har gitt en enorm synergieffekt og markert Oslo internasjonalt. Men det er dessverre fortsatt vanskelig å slå gjennom i den norske offentligheten, og der skiller Norge seg ut, sier han.

Elitistisk?

- Er samtidsmusikken for elitistisk for norsk presse?

- Du kan like godt snu spørsmålet, og spørre om norsk presse er for late for musikken. I pressen handler alt om hva som skjer på hit 40-listene, og det er synd at musikkdekningen er så ensrettet. Men ja, samtidsmusikken, eller kunstmusikken, er elitistisk i den forstand at det ikke er en bruksgjenstand, noe man har på i bakgrunnen mens man gjør noe annet. Det er et sted for lytting, for å bli sugd inn i noe. Jeg tror veldig mange flere kunne hatt glede av den måten å oppleve musikk på.

Årets utgave av Ultimafestivalen har «håndverk» som tema, og Buene observerer at stadig flere av de som lager musikk - både musikere og komponister - tar i bruk grep som vi kjenner fra kunsten. For mens kunstnere allerede i lang tid har brukt musikk i sine arbeider, er det først de siste årene bevegelsen også har gått den andre veien.

- Musikken har vært veldig håndverksorientert. Det gjør at musikere har stor respekt for andre kunstformer - men det har også vært hemmende. Nå streber man etter en større frihet i uttrykket, og det tror jeg er bra. I dag har mange musikkaktører en identitet som ikke lenger bare handler om lyd, men også om i hvilken kulturell kontekst verket oppstår. De bruker iscenesettelsen og selviscenesettelsen på en måte som jeg ikke har sett tidligere.