- Vi har mange dumme professorer i Sverige også, men noe sånt har jeg aldri vært ute for.

Det sier Jan Myrdal til Klassekampen på telefon fra Molde. Det er få timer før han skal holde sitt foredrag om Bjørnson og Stridberg for Bjørnsonfestivalens publikum - et publikum som nok vil være minst like opptatt av de siste dagers polemikk som av festivalens litterære program.

Tilbud til Hagtvet

Gjennom Aftenposten i går tilbød Myrdal seg å betale både flybillett, hotellopphold og honorar om Bernt Hagtvet ville komme til Molde for å diskutere. Overfor Klassekampen gjentar han tilbudet, og sier at det Hagtvet hevder, blant annet i et leserinnlegg i herværende avis i går, er tatt ut av luften.

- Jeg er for ytringsfrihet langt forbi det Hagtvet er, og er for det som i USA kalles «first amendment». Resultatene av manglende ytringsfrihet ser vi blant annet i de tidligere østblokklandene. Der var all rasisme absolutt forbudt og helt undertrykt - og det er der nyfascismen vokser fram i mengder.

I debatten har Hagtvet trukket fram det han betegner som Myrdals støtte til fatwaen mot Salman Rushdie. Upresist, mener Myrdal.

- Det jeg sa, var at fatwaen var begripelig innenfor den shiitske rettsoppfatningen. Om man går rundt i Spania og roper slagord mot madonnaen, har man jo også et problem, sier Myrdal, som ble medlem av kommunistpartiet i en alder av 15 år, men som meldte seg ut «for et halvt århundre siden.»

- Siden har jeg vært partiløs maoist, bemerker svensken.

Venstrefascist?

«[...]Myrdal er i dag Nordens fremste venstrefascist, folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger», skrev Hagtvet i sitt leserinnlegg i går.

- Hvordan forholder du deg til karakteristikker som «venstrefascist» og «folkemordsforsvarer», Jan Myrdal?

- Argumentere kan man gjøre med motargumenter. Hagtvet gjør ikke det. Han skriker. Angående Kambodsja har jeg helt fra starten sagt at det at jeg ikke så noe folkemord da jeg var der, ikke har noen bevisverdi i den ene eller den andre retningen.

- Hagtvet opptrer ikke som en intellektuell. Han diskuterer ikke. Jeg synes dessuten det er merkverdig at han kommer på dette den dagen jeg skal hit - det har jo ikke akkurat vært noen hemmelighet, programmet har vært klart lenge. Det er mulig at den utløsende årsaken kom da det ble klart at jeg skulle bli igjen en dag ekstra for å være med på en diskusjon om nasjonsbegrepet. Men selv dét er ubegripelig. De eneste som har skjelt meg ut på liknende måte, er de tidligere sovjeterne. De brukte akkurat samme toneleie.

Selv påstår Myrdal at han aldri har sagt nei til å møte noen til debatt, det gjelder selv høyreekstreme.

- Jeg har også bidratt til bøker skrevet av folk langt ut på høyresiden. Og allerede på 1950-tallet snakket jeg om nødvendigheten av diplomatiske relasjoner mellom Kina og USA, sier han.

Overskygges ikke

- Føler du at ditt forfatterskap overskygges av dine politiske holdninger?

- Nei, det kan jeg ikke si. Det er jo lettere å finne bøkene mine i India enn i Norge, og mange av de prinsipielle skriftene er ikke engang oversatt til norsk, og dermed ikke tilgjengelig for den jevne nordmann.

- Kommer dine politiske holdninger til å prege foredraget?

- Nei, disse diskusjonene vil jeg ikke ta opp. Jeg skal snakke om Bjørnson, og begynner med hva som ble sagt om han internasjonalt ved hans død - ikke minst vektleggingen av hans innsats ved unionsoppløsningen. På den tida var hans politiske arbeid kjent, mens hans romaner og dikt var ukjent for det brede europeiske publikum. Poenget er at vi som er fra små språkområder, må innse at språket vårt er en begrensning.

Jeg skal også snakke om andre ting, ikke minst om hvilke muligheter for forandring som finnes. Da Engels og Marx satt og skrev i Brussel i 1846-48, skrev de nettopp som om de trodde på en forandring. Det var ikke gitt. Og hvor har det blitt av? De drømmer og forhåpninger som 1800-tallets småborgerlige demokrater hadde, finnes ikke lenger i dag, sier Jan Myrdal.