Det kan virke paradoksalt: Det uttalt - noen vil si høyrøstet - 3. verden-solidariske Cuba selger ikke billigvaksiner til Unicef eller den panamerikanske helseorganisasjonen PAHO, som står for distribusjonen i henholdsvis Asia/Afrika og Latin-Amerika. Salget går til mellominntektsland, som Brasil, Venezuela, Argentina, Russland og Sør-Korea.

- Årsaken er sannsynligvis at det er et for høyt kostnadsnivå - noe blokaden bidrar til. For det første har man i utgangspunktet færre underleverandører av utstyr og innsatsfaktorer. I tillegg er det slik at hvis en leverandør blir kjøpt av et amerikansk selskap, faller et ledd produksjonskjeden bort, og man må teste, kontrollere og dokumentere hele prosessen på nytt, sier Plahte.

For bioteknologisk produksjon er komplisert og tidkrevende, og det er nettopp det paradokset - at et fattig land som Cuba kan være så langt framme på noe så høyteknologisk avansert - som i utgangspunktet vekket samfunnsgeograf Plahtes nysgjerrighet.

- For gode

- På en måte kan man si at Cuba på et tidspunkt ble offer for egen suksess innen helse. På syttitallet hadde de mer eller mindre utryddet de tradisjonelle sykdommene som helsetjenesten i fattige land beskjeftiger seg med, som infeksjoner og underernæring, og kommet langt når det gjaldt adgang til rent vann og kloakk, nedsatt barnedødelighet, og så videre, sier Plahte.

Dette førte til at sykdomsbildet i landet endret seg. «Moderne» sykdommer som kreft og hjerte-/karsykdommer ble, om ikke mer utbredt, så i hvert fall mer synlige.

- Forekomsten av slike sykdommer vokste relativt sett, siden de andre forsvant, sier Plahte.

Dermed satset Cuba på moderne forskning for å bekjempe dem.

- I 1981 reiste seks vitenskapsfolk fra Cuba til Helsingfors, for å studere produksjon av interferon, som man da trodde skulle kunne bekjempe kreft og virussykdommer. De ble i to uker, reiste hjem igjen, og klarte å ha produksjonen i gang i løpet av halvannet år, forteller Plahte.

Ikke patentert

Det var begynnelsen på Cubas bioteknologiprogram, som produserer legemidler av mange forskjellige slag. Men økonomisk står vaksineproduksjonen i en særstilling innen farmasøytisk industri, siden man ikke kan patentere selve produktet. Man kan patentere produksjonsprosessen, men proteinene i vaksinene er naturlig forekommende - og molekylært enormt store og kompliserte - og dermed som regel ikke patenterbare.

- Men det betyr også at man ikke kan søke om godkjenning av et legemiddel man har «kopiert» med henvisning til at «oppfinneren» har fått godkjent et identisk produkt, slik man kan med kjemiske legemidler. Det er med andre ord ikke noe som heter generisk vaksine. forklarer Plahte.

- Man er nødt til å gjennomføre kostbar klinisk testing - noe som betyr at terskelen for å iverksette produksjon av vaksiner er høyere enn for andre legemidler.

Import/eksport

Cuba er i den tilsynelatende litt sleipe posisjon at landet selv er mottaker av billige vaksiner gjennom PAHO - samtidig som man selger sine egne vaksiner dyrt utenlands. Cuba produserer verken BCG eller poliovaksine, for eksempel.

- Økonomisk er det to begrunnelser for vaksineprogrammet på Cuba: Importsubstitusjon - altså at man sparer penger på å produsere noe man ellers måtte importert. Og eksport - at man, vel, tjener penger på å eksportere.

- Den offisielle begrunnelsen internt på Cuba er den første: At man produserer til eget folk. og alle jeg snakket med i bransjen understreket det. Det er stor idealisme ute og går, forteller Plahte.

- Men i virkeligheten tjener man mellom fem og ti ganger så mye på eksporten, som det man sparer på import. Det er eksporten som gjør økonomisk utslag, sier Plahte.

- Men dette er et sammensatt bilde. I tillegg til meningokokkvaksine, DTP og tyfoidfeber vaksine, jobber man med å framskaffe en vaksine mot kolera, noe som er et rent «bistandsprodukt». Kolera fins bare i fattige land, uten noen kjøpekraft av betydning, og ikke på Cuba. Samtidig produserer Cuba hypermoderne terapeutiske kreftvaksiner, forteller Plahte, som beskriver Cubas vaksineprogram som «et overveiende kommersielt opplegg med tydelige filantropiske innslag».

Marked og stat

Det er i så fall en velkjent pragmatisk tankegang for Cuba, som blant annet var kjent for å få maksimalt ut av de interne priskontrollene i Comecon. Landet har en lang historie med å bytte ekspertise mot varer, som for eksempel leger-mot-olje-utvekslingen med Chavez’ Venezuela.

Hva er så Plahtes konklusjon på vaksinepolitikken? Er det stater eller markeder som må ordne opp? Og hvordan er forholdet mellom de to - for eksempel på Cuba, der det jo er en statsdrevet utvikling av helsevesenet som ligger bak dagens mulighet til å profittere i markedet?

- Min konklusjon er: For at fattige mennesker skal få legemidler, må disse være så billige som mulig. Da må de produseres med så lave kostnader som mulig. Og da er nasjonal selvforsyning uaktuelt for de aller fleste land. De må produseres noen steder og eksporteres rundt. Derfor er det viktig at det for hver vaksine er flere produsenter, slik at det blir konkurranse og lave priser. For å si det slik: Når det gjelder de fattigste landene, må man være konkurransedyktig for å være humanitær, sier Plahte.

- Statlige aktører kan spille en viktig rolle, men må operere i et marked - når det gjelder vaksiner. Statlige subsidier er imidlertid av stor betydning. Fattige land bør få støtte til å introdusere og anskaffe vaksiner, mens vaksineprodusenter, særlig de i den tredje verden bør få støtte til utvikling av utvalgte produkter.

- Levering av helsetjenester er noe helt annet. Der er jeg helt for offentlige løsninger. Og Cubas bioteknologiske suksess er et produkt av et offentlig helsesystem. Og når det gjelder spørsmålet om dette er sosialisme eller marked, så ser jeg egentlig ikke det som noen motsetning. Sosialismen opererer også med markeder, det avgjørende for sosialismen er hvem som er eiere.