- Kvinner med barn kommer dårligere ut på absolutt alle indekser: lønn, levekår, lykke. Så hadde vi vært helt rasjonelle, ville å velge mellom karriere og familie være den eneste løsningen.

Det sier Ingunn Yssen og Marie Simonsen, som i dag lanserer debattboka «Bråk! Den store likestillingssvindelen». Og svindelen, det er at mens vi går rundt og tror at vi er likestilte, er realiteten at vi de siste ti årene igjen har begynt å oppføre oss mistenkelig kjønnskonservativt. Om dette mønsteret ikke endres, frykter de to at vi kan nærme oss situasjonen i flere søreuropeiske land, hvor kvinner i større grad må velge mellom karriere og familie.

Hvis dagens arbeidsdeling opprettholdes, vil også norske kvinner se seg nødt til å velge.

- Må tredele permisjonen

- Den norske og nordiske statsfeminismen har gjort det mulig å få barn samtidig som vi er i arbeid. Dette gjør at vi har klart å opprettholde forholdsvis høye fødselstall. Men nå, mens andre land begynner å etterlikne de grepene vi tok for 20-30 år siden, er vi selv i ferd med å demontere statsfeminismen.

Et grep politikerne bør ta så snart som mulig, er tredeling av fødselspermisjonen. At man i 2010 fortsatt ser på menn som mindre egnet til å ta seg av barn, er absurd, mener de to. Når tredeling ikke er blitt gjennomført etter mer enn fire år med rød-grønn regjering, er det et tegn på den «glideflukten» fra likestillingsprosjektet vi har sett de siste ti årene, sier de.

- Høyresida har klart å selge inn denne unnvikelsen ved å kalle den «valgfrihet». Og statsfeminismen, som la til rette for at kvinner skulle kunne komme seg ut i arbeidslivet, ble omformulert til å være en «statlig tvangstrøye» som burde avvikles til fordel for denne valgfriheten. I boka intervjuer vi to kvinner i tjueårene, som sier helt tydelig at de i etableringsfasen sannsynligvis kommer til å ta en rekke kjønnstypiske valg som gjør dem til økonomiske tapere. Deres argument er at de likevel er likestilte - fordi de velger det selv.

Kontantstøtten

Ifølge Yssen og Simonsen ble denne vendingen blant annet gjort mulig av et Arbeiderparti som lå på et historisk bunnivå etter valget i 2001, med liten selvtillit i forhold til egne saker og dominert av frykt for å framstå som umoderne.

- Men årene rundt årtusenskiftet var jo også preget av en rekke feministdebatter i kjølvannet av utgivelser som «Fittstim», «Råtekst» og så videre?

- Populære medieskapte debatter kan være viktige nok, men til syvende og sist handler likestillingen om hva politikerne gjør. Det hjelper ikke at Jens Stoltenberg er glad i å snakke om enestående norske kvinner som både jobber og føder barn, så lenge han ikke følger opp i praksis.

Yssen og Simonsen beskriver innføringen av kontantstøtten i 1998 som det endelige bruddet for det tverrpolitiske prosjektet. Sju år seinere bestemte Arbeiderpartiets kvinnenettverk seg for at likestillingen var innført, og la ned seg selv. At de rød-grønne har klart å få på plass full barnehagedekning uten å avskaffe kontantstøtten fullstendig, ser de to på som «mystisk».

- Men mer enn alt er det en bekreftelse på at likestilling er noe som blir sett på som «ikke så farlig». Vi er blitt lurt til å tro at vi er likestilte, mens vi i realiteten har beveget oss forbløffende lite siden 1980-tallet. Det som virkelig har endret seg, er hvordan denne virkeligheten beskrives: når kvinner i dag møter barrierer, tror de ikke at det skjer fordi de er kvinner, men at det skyldes dem selv. Likestillingen har blitt individualisert, sier de to, og kobler individualiseringen opp mot Fremskrittsparti-retorikken om å stole på at folk er i stand til å fikse dette selv, uten innblanding fra staten.

Gamle argumenter

- Siden forrige sommer har debatten om den såkalte «kulturkampen» versert i avisspaltene, og en av ideologiene det siktes mot, er feminismen. Men er det ikke forholdsvis gamle argumenter som presenteres, og burde ikke dermed feministene lett være i stand til å plukke dem ned?

- Det er sant at det er gamle argumenter. Det som er nytt, er hvem som fremmer dem. Nå vil unge, radikale menn ha tradisjonelle kjønnsroller. Det som er oppløftende, er at de gjennom dette tydeligvis har sett den sprengkraften som er i feminismen.

Lørdag trykket Klassekampen et intervju med den svenske feministen og kjønnsforskeren Tiina Rosenberg, som blant annet var med på å starte partiet Feministisk Initiativ i 2005. Når FI ikke ble en suksess, mener hun det var fordi de hadde for stor tro på det tverrpolitiske arbeidet for likestilling. I «Bråk!» skriver Simonsen og Yssen om hvordan gjennomføringen av den norske statsfeminismen var mulig fordi den samlet støtte fra kvinner i samtlige partier. Men i dag er de enige med Rosenberg at den tverrpolitiske tiden for feminismen er forbi.

- Feminismen som tverrpolitisk prosjekt stoppet opp på 1990-tallet, da debatten om kontantstøtte dukket opp. Siden den gang har feminismen nærmest blitt tømt for innhold, noe utgivelsen av «Glitterfitter» i fjor er et sterkt signal om. I dag handler angivelig feminisme om å pynte seg og ha det gøy, sier de, og forteller at de mener at den største forskjellen mellom før og nå, er at Fremskrittspartiet er blitt Norges nest største parti.

- Samtidig er kvinnebevegelsen demontert, og Stoltenberg kaster nærmest likelønnsrapporten i søppelbøtta på direktesendt TV.

I en slik situasjon er det venstresida sitt ansvar å børste støvet av statsfeminismen, og være stolte av sin historie og hva de har fått til tidligere, mener de.

- Venstresida, som ellers er så rask til å påpeke strukturell urett, ser tydeligvis ikke lenger interessen i å videreføre dette prosjektet. En premissleverandør som Magnus Marsdal har skrevet at det er en dårlig sak for venstresida. Da er vi tilbake på 1970-tallet: Revolusjonen må komme først, så er det kvinnenes tur.

sandra.lillebo@klassekampen.no

«I dag handler angivelig feminisme om å pynte seg og ha det gøy»

«Feminismen som tverrpolitisk prosjekt stoppet opp på 1990-tallet, da debatten om kontantstøtte dukket opp»