- Tildelingskriterier, språket på søknadsskjemaene og egne akademisk komplekser, tvinger en del søkere opp i et hjørne, sier samtidskomponist Knut Olaf Sunde.

Han har i flere år sittet i styret i Det norske komponistfond som behandler søknader om bestillingsverk, og beskriver språket i mange av søknadene som «et sorgens kapittel».

- Man får overhodet ikke lyst til å høre musikken, selv om det godt kan skjule seg perler bak slike søknader, forteller Sunde.

Han håper nå flere kunstnere begynner å senke skuldrene når det gjelder å sende inn «perfekte søknader», siden de som regel fylles opp med de samme, noe intetsigende ordene uansett.

Søknader

Mandag gikk folkemusiker Benedicte Maurseth ut i Klassekampen og anklaget de norske støtteordningene for å tvinge norske kunstnere til å skrive søknader fulle av svada.

Torsdag kom svaret fra Kulturrådets Arnfinn Bjerkestrand:

- Det blir feil dersom støtteordningene fører til prosjektmakeri, der man lager prosjekt for å forsøke tilpasse seg ordningene og det man oppfatter som rådende politiske strømninger. Det vil jeg advare mot, sa Bjerkestrand, som avviste at det finnes visse «søknadsord» som lettere utløser støtte enn andre.

Samtidskomponist Knut Olaf Sunde har et annet inntrykk:

- I musikken handler det ofte om «kontrast», for eksempel, eller «å utforske grensene mellom det komponerte og det improviserte», samt «bevege seg i grensesnittet mellom flere sjangre». Dette handler om trender, mener Sunde.

- Når du skriver en søknad velger du ikke kontroversielle termer, men går heller for noe som er politisk korrekt. «Dialog», for eksempel, det er vel neppe noen som vil hisse seg opp over å se det i en søknad. Resultatet blir at det ser ut som alt på kulturfeltet handler om det samme, uforvarende diktert av en stat som for tiden ønsker seg «barn» og «mangfold», sier Sunde.

- Intetsigende

Han tror mange søknader bærer preg av at de ofte må skrives lang tid i forveien, i en del tilfeller også kanskje før kunstneren selv vet hva helt hva prosjektet går ut på:

- Når man ikke har så mye konkret å skrive, er det lettere å fylle søknaden med noe litt ullent, stappet med positivt ladede ord og uttrykk og håpe på at man får penger, slik at man kan utvikle ideen seinere, tror Knut Olaf Sunde.

- Man burde være forsiktig med vanlige ellers positivt ladede ord som «dialog» og «kompleksitet». Det kan virke som søkere i for stor grad prøver å beskrive prosjektene sine i abstrakte, generelle, litt byråkratisk korrekte ord og vendinger. Jeg har inntrykk av at selve prosjektene en del ganger ikke dreier seg om slike ting søknadene gir uttrykk for, forteller Sunde.

- Hva kommer dette av, tror du?

- Vi lever i et økonomisk system, og vi kunstnere må forholde oss til at ting må betales. I et slikt system vil alltid det målbare vinne. De faktorene i et kunstprosjekt som er målbare - geografi, kjønn, målgruppe og slike ting - løftes fram, siden det er mye lettere å behandle søknader på bakgrunn av slike ting. Kunstnere ser selv at det er økonomiske grunner til å vinkle sitt arbeid slik at det kan gå gjennom den type filtre, sier Knut Olaf Sunde, men mener også at mangelen på originalitet ikke bare skyldes selve «søknadssystemet», men også til dels kvaliteten på norske kunstnere:

- Kunstnere påberoper seg gjerne forestillingen om å være samfunnets fortropp, men i virkeligheten er det mye kjent tankegods i de prosjektene som ofte presenteres. Og hvilken fortropp er det egentlig vi snakker om? Mens naive, navlebeskuende kunstnere fyller sine søknader med «identitet» og «dialog», sender såkalt vanlige mennesker raketter til månen, sier Knut Olaf Sunde og ler.