De fikk høre at foreldrene deres var døde. At de skulle på ferie. At et bedre liv ventet. Det var en løgn. Sannheten var at foreldrene deres var fattige, og at Storbritannias kolonier hadde behov for billig arbeidskraft og hvite ansikter som skulle «styrke» den europeiske befolkningen i forhold den innfødte.

Omkring 130.000 fattige britiske barn ble tatt fra sine foreldre og sendt på en ensom reise til fjerne verdensdeler - en politikk som ble støttet av den politiske eliten og av kirka.

Minnene er så vanskelige å håndtere at bare tanken fortsatt bringer tårer i øynene til ofrene.

Offisiell unnskyldning

De bitre tårer ble i forrige uke blandet med gledestårer da Storbritannias statsminister Gordon Brown endelig leverte den offisielle unnskyldningen som de mange ofrene har lenge ventet på.

Han kalte programmet en «deportering av de uskyldige» og innrømmet at «de fleste ble sendt av sted uten samtykke fra deres mor eller far».

- Det er riktig i dag å anerkjenne de menneskelige kostnadene ved denne skamfulle episoden i vår historie. Denne svikten i en nasjons viktigste plikt. Å beskytte sine barn, sa statsministeren i en tale til Underhuset.

- Ondskapsfullt ble de løyet for og fortalt at de var foreldreløse, at foreldrene var døde, mens de i virkeligheten fortsatt var i live. Da de ankom utenlands - alene i verden - led mange av våre mest sårbare barn under harde forhold, forsømmelse og misbruk i de ofte kalde og brutale institusjonene som mottok dem. Til alle disse tidligere barnemigrantene og deres familier, de som er her hos oss i dag og rundt om i verden, til hver enkelt av dere gir jeg i dag en dypfølt unnskyldning, sa Brown videre.

Ble misbrukt

«I en tid hvor tomme vugger bidrar ulykkelig til tomme plasser, er det nødvendig å være på utkikk etter eksterne forsyningskilder. Og hvis vi ikke forsyner fra vår egen rase, så gjør vi oss langt mer utsatt overfor trusselen fra de millionene av myldrende asiatiske naboraser,» sa erkebiskopen av Perth i 1938 som et argument for å sende barnemigranter til Australia.

Omkring 7000 britiske barn endte opp i Australia etter krigen. Mange ble installert på institusjoner eller gårder hvor de led fysisk og de også ble utsatt for seksuelt misbruk.

Ingen kjærlighet

I stedet for den lyse framtida de ble lovet, endte mange av barna med et ødelagt følelsesliv etter den ensomme tida på barnehjemmene.

- Det verste var at jeg følte meg fullstendig alene, forlatt, forteller 73-årige Ron Grant, som ikke greier å snakke om det som skjedde på institusjonen i Sydney hvor han havnet som 13-årig.

Følgene av oppholdet er imidlertid ikke til å riste av seg. Grant forteller avisa The Daily Mail at han ikke kan huske at noen noensinne satte seg ned og spurte ham om hvordan han hadde det. Og han forteller at han kan telle på to hender det antallet personer som har lagt armene omkring ham i en klem. De inkluderer hans kone og barn, men selv har han vanskelig for å gjengjelde den fysiske gesten.

Da han etter mange års atskillelse ble gjenforent med sin søster, sa hun til ham:

- Ron, hold ordentlig om meg.

Han svarte:

- Jeg vet ikke hvordan.

- Det svaret gjør fortsatt vondt for søsteren min, forteller han.

For seint

For tusenvis av overlevende i Australia og rundt om i verden kom den britiske unnskyldningen - og fondet som samtidig er blitt opprettet for å hjelpe med å gjenforene splittede familier - ikke et øyeblikk for tidlig.

Carol Walisoliso, som kom til Australia i 1959 som tiårig, er sint på den britiske regjeringen fordi den har ventet så lenge med å unnskylde - særlig fordi Australia dermed har unnskyldt først for den mishandlingen mange av barnemigrantene opplevde.

Hun frykter også at den økonomiske støtten til gjenforening av familiene kommer for seint for henne.

- Da jeg laget et familietre, fikk jeg å vite at min mor ankom New Zealand to år etter at jeg kom til Australia, forteller hun australske ABC News.

- Nå har jeg forsøkt å finne henne. Hun ville ha vært i 90-årene - men hun er sikkert død nå.

Information

Oversatt av Lars Nygaard