- Jeg traff ei her borte i veien, som spurte meg om det dyret der var okse eller ku, sier skredderen, og stapper pipa ettertenksomt, der han sitter bakoverlent i senga si.

- Hm, sier kona, henter kjelen over grua og svinser ut og inn av det enkle rommet.

- Spurte hun om det var okse eller ku?

- Hun spurte om det var okse eller ku. Og hun er gift. Har vært gift i årevis. Melk har hun vel drukket også.

Skredderen humrer. Kona også.

- Det må være et underlig ekteskap! Tenk at hun spurte om det var okse eller ku!

Klassekampen er havnet på forestillingen «The Tailor and Ansty» hos The New Theatre i East Essex Street i Dublins Temple Bar-område, invitert av ivrige entusiaster vi møtte tidligere på dagen i det irske kommunistpartiets bokhandel Connolly Books.

- Jeg tror du vil finne det interessant, sa skuespiller Ena May.

- Det er en forestilling som sier mye om den katolske kirkas klamme hånd over dette landet.

Fargerike fortellere

Den gamle skredderen Timothy (Tim) Buckley og hans kone Anastasia (Ansty) bodde i ei lita hytte i landsbyen Gougane Barra, Garrynapeaka, i fylket Cork, sørvest i Irland, i begynnelsen av forrige århundre.

De to gamle var ikke rike på gods eller gull. Men Tim kunne fortelle, og Ansty var heller ikke skåret for tungebåndet. Begge var tospråklige, og snakket både irsk/gælisk og engelsk.

Særlig Tim var både livskunstner og hverdagsfilosof.

Han hadde to motto: «Møt verden fint og lett, og verden vil møte deg fint og lett» og: «Verden er en «blåpose», klem et nys ut av den mens du kan». (En «blåpose» var en blå tøypose med blekemiddel som ble brukt ved vask av hvitt tøy.)

Tim og Ansty holdt et gjestfritt hus, og naboene samlet seg rundt grua og lyttet til de muntre historiene.

Skredderen og kona snakket uten blygsel om alle menneskelivets fasetter, i fargerike og jordnære vendinger.

Kommentarene satt løst både om forhold folk imellom og om dyrenes oppførsel og forplantning.

Kontroversiell bok

Også de irske forfatterne Eric Cross og Frank O’Connor fant veien til Tim og Anstys fortellerkvelder, eller vandret sammen med skredderen ute på markene hans mens han passet kua og snakket i vei.

Eric Cross lot seg trollbinde av historiene til den munnrappe skredderen. Slikt kan det bli bok av.

Eric Cross’ bok «The Tailor and Ansty» - Skredderen og Ansty - kom ut i 1942.

Her gjenskaper Cross samtalene med skredderen, og gjenforteller en del av historiene.

- Irsk har ingen tabuord, det er et språk der man snakker rett ut om det meste, forklarer den gamle bokhandleren på Connolly Books

- Når historiene ble presentert på engelsk, derimot, ble det for sterk kost for de finere lag av folket.

Sensur

Irland var nøytralt under andre verdenskrig, men sensurlovgivningen var beinhard under «unntakstilstanden», som krigstida ble kalt der.

Ikke var det lov å snakke høyt om de tusener av irlendere som kjempet frivillig for de allierte. Ikke var det lov å skrive eller kringkaste nytt om skipstrafikk eller værmeldinger.

Sensuren av boka om skredderen og Ansty handlet derimot verken om å sikre nøytralitet eller verne krigshemmeligheter. Her var det samfunnets moral som skulle vernes.

Boka ble forbudt, æreskjelt i Senatet og i aviser, og lyst i bann av den katolske kirkas menn.

I senatsdebatten ble boka stemplet som «en samling smusslitteratur», og sitater fra boka ble slettet fra referatet fra debatten, begrunnet med at «ellers vil vi få de verste obskøniteter i våre referater».

Hysteriet får vår norske debatt rundt Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» et drøyt tiår seinere til å fortone seg som en mild bris.

- Det er vanskelig å skjønne dette kollektive utbruddet av moralsk selvrettferdighet, skriver Sean O’Coileain ved avdeling for moderne irsk ved universitetet i Cork i programmet til teaterstykket «The Tailor and Ansty».

- Mindre vanskelig å skjønne er det at det ble lokal forargelse rundt boka, og mot insinuasjonene om at «alle skreddernes naboer ikke var annet enn en gjeng uvitende, enkle analfabeter», som en fra området formulerte det, med en viss bitterhet, skriver O’Coileain.

Måtte brenne boka

Forbudet slo hardt ned i livet til skredderen og kona. De hadde sjølsagt fått sitt eget eksemplar av boka i gave fra Eric Cross, som var en gammel venn av dem og hadde bodd lenge i området.

Tre nidkjære prester troppet opp hjemme hos dem, og tvang skredderen til å knele ned og brenne boka han hadde fått i sin egen grue.

I andreutgaven i 1948 skrev Frank O’Connor forord, der han forteller om forbudet, hvordan det virket, og historien om de tre prestene som tvang Tim til å brenne boka.

Skredderen tok oppstyret med fatning, i tråd med sin stoiske livsfilosofi. Verre var det for kona, som ble veldig såret og lei seg.

Midt på 1970-tallet ble boka til teater. Stykket «The Tailor and Ansty» er omarbeidet til teateroppsetning av P.J. O’Connor.

Stykket har vært spilt land og strand rundt i Irland, først med Eamon Kelly og Maura O’Sullivan i rollene som Tim og Ansty, og med skuespilleren Ronan Wilmot som manager.

- Vi spilte fra Derry til Waterford, fra Sneem til Armagh, til den mest helhjertete støtte du kunne drømme om, oppsummerer Ronan Wilmot.

- Vår første opptreden var i Westport, Mayo, og plutselig, helt ut av det blå, hvem andre enn forfatteren, Eric Cross, satt i salen. Dette var i mars 1975, og, tro meg, ingen, intet teater, turnerte i Irland da, men vi gjorde det, og det var en strålende start!

Spilte i landsbyen

I årets oppsetning spiller Ronan Wilmot rollen som Tim Buckley, og skuespiller og forfatter Ena May spiller Ansty.

Stykket er en dialog mellom Tim og Ansty, lagt til den vesle hytta deres. Ei seng, et bord, ei hylle og ei grue med ulmende glør utgjør det enkle inventaret i hytta.

Skredderens muntre historier og filosoferinger, og Anstys skarpe kommentarer bærer stykket, mens sensuren og fordømmelsen henger som en mørk sky i bakgrunnen.

Samlet gir stykket et rørende tidsbilde over to gamle mennesker som uforskyldt havnet i moralpolitiets klør.

- Vi har også spilt stykket der historien startet, i landsbyen Gougane Barra, forteller Ronan Wilmot.

Der traff han etterkommerne etter Tim og Ansty, og fikk besøke den vesle hytta, hvor et barnebarn bor i dag.

- Det var sterkt, men også sårt, sier han.

- Dette er jo ikke bare muntert, men også en veldig sår historie. Folk sluttet jo å komme til hytta, og det var tøft for de to gamle. Men teaterstykket ble veldig godt mottatt både av slekta og andre i området, og har vært med på å sette et punktum for kontroversen rundt boka.

Irlands «Vett og uvett»

Boka ble tillatt i Irland igjen etter ti år, og er i ettertid blitt hyllet som en klassiker i folkelig historiefortelling.

En slags irsk parallell til den muntre nordnorske «Vett og uvett», selv om den aldri ble forbudt.

Men forbudet ble ikke opphevet før etter at begge de to gamle var døde.

Tim døde i 1945, Ansty i 1947. De er begravd sammen i Gougane Barra, under en vakker gravstein laget av deres venn, bildehoggeren Seamus Murphy fra Cork.

Historiene deres lever fortsatt, i Irlands hytter, hus - og på teaterscener.