- En tostatsløsning for Israel-Palestinakonflikten er ikke lenger mulig, ikke minst på grunn av de demografiske endringene Israel har utført på bakken. Den eneste løsningen ligger i en enstatsløsning, sier Hassan Nafaa, professor i statsvitenskap ved universitet i Kairo til Klassekampen.

En mer enn 60 år gammel diskusjon om deling av Palestina, enstatsløsning eller tostatsløsning, er i ferd med å ta en ny vending. Stadig flere, både på israelsk og palestinsk side, ser en enstatsløsning som den eneste bærekraftige løsningen for området over tid.

Til og med den politiske ledelsen i Ramallah har advart at de vil gå tilbake til krav om enstatsløsning, etter flere tiår med tostatsløsning på agendaen. Blant politikere, også i Europa, foregår diskusjonen rundt en enstatsløsning i det stille og uoffisielt, mens stadig flere akademikere lufter ideen som den eneste varig løsning på konflikten.

Ingen løsning

- En tostatsløsning er fortsatt best, men de israelske bosettingene og den bevisste israelske endringen av demografien har latt palestinerne sitte igjen med isolerte, mindre områder, sier den palestinske demokratiaktivisten Marwan Barghouti til Klassekampen på telefon fra Ramallah.

Tostatsløsningen har siden PLO i 1988 valgte å anerkjenne Israel, vært utgangspunktet for alle forsøk på å løse konflikten. Den var grunnlaget for Madrid-konferansen i 1991, Osloavtalene i 1993, Hebron-protokollen i 1997, Wye River Memorandum i 1998 og for Veikartet i 2002. Ingen av disse avtalene har ført palestinerne et skritt nærmere en selvstendig stat.

- Israel tror at de kan presse oss til å akseptere å være andrerangs borgere i apartheidstaten Israel. De tror ikke vi har andre alternativ, men det har vi. Vi kan jobbe for enstatsløsning, à la Sør-Afrika, sier Barghouti.

Han mener grunnlaget for en eventuell felles stat, er en stat der palestinerne og jødene behandles som samfunnsborgere, og der palestinerne frigjør seg fra diskrimineringen de utsettes for i dag.

- Det internasjonale samfunnet er nødt til å legge press på og innføre boikott av Israel på samme måte som det gjorde mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Palestinerne på sin side må utøve ikkevoldelig motstand og sivil ulydighet, mener Barghouti.

Hittil har Vesten, USA og Israel holdt fast ved tostatsløsning og utelukket en enstatsløsning.

- Det er utrolig. De palestinske selvstyremyndighetene henger fortsatt med og snakker om forhandlinger. Det har mer å gjøre med enkeltpersoners økonomiske interesser til enkeltpersoner, enn med troen på at forhandlinger kan føre fram til en løsning, sier Barghouti.

Delt om enstatsløsningen

Flere akademikere snakker nå høyt om enstatsløsningen som den eneste mulige løsningen, men den palestinske og den israelske befolkningen ser svært ulikt på forslaget.

To undersøkelser foretatt av Jerusalem Media og Communications Center, utført av Near East Consulting (NEC), med noen måneders mellomrom viser følgende:

Da palestinske og israelske respondenter i februar 2007 fikk spørsmål om de var for eller imot enstatsløsningen, svarte 70 prosent av palestinerne at de var for, mens bare 5 prosent av israelerne svarte at de støtter en slik løsning.

Journalister og skribenter, som israelerne Haim Hanegbi og Daniel Gavron, den israelske historikeren Ilan Pappe, den palestinske forfatteren Ali Abunimah, den palestinskamerikanske jusprofessoren George Bisharat og den israelske aktivisten Gabriel Ash er blant dem som går i bresjen for en sekulær demokratisk stat, der jødene også beholder sin tilstedeværelse og opprettholder sin kultur i regionen.

Problematisk sionisme

Avraham Burg, tidligere leder for Jewish Agency og tidligere president i Knesset, ble i 2007 spurt av avisa Ha’aretz om ideen om den jødiske staten.

- Å definere Israel som en jødisk stat er nøkkelen til statens ende. En jødisk stat er eksplosivt. Det er dynamitt, svarte Burg.

Han var tidligere en av de sentrale sionistene i Israel, født og oppvokst i landet. Med tida har han snudd og er nå selverklært antisionist.

- Av mine tre identiteter som menneske, jøde og israeler, føler jeg at den israelske identiteten fratar meg de to andre, uttalte han.

Et Israel bare for jøder er, ifølge Burg, et land som må bygges på frykt. Og det er denne frykten som har gjort at Israel «ikke forstår andre språk enn maktens». Ikke bare kommer det til uttrykk i landets ønske om å opprettholde okkupasjonen av arabisk land, men først og fremst i det han kaller en «paranoia», som går tilbake til utslettelsen av seks millioner jøder i holocaust. Denne frykten må overvinnes, er budskapet i hans bok «Defeating Hitler».

- Frykten er blitt opprettholdt og misbrukt politisk av eliten i Israel. Israelske høyrepartier har fått kontroll over politikken nettopp ved å gi næring til denne paranoiaen. Muren på Vestbredden er et eksempel på den frykten, sier Burg.

«Isratin»

Den libyske lederen Muammar al-Gaddafi var blant de første som foreslo en slik stat. Da han for over ti år siden kom med forslaget «Isratin» (Isra for Israel, tin for Filistin, som er Palestina på arabisk), lo de fleste godt. Stadig færre ler i dag.

Palestinske ledere har de siste årene med jevne mellomrom advart at de vil vende tilbake til kravet om enstatsløsning, dersom forhandlingene ikke fører fram. Allerede i 2004 uttalte den palestinske statsministeren Ahmed Qurie at en enstatsløsning kan bli palestinernes eneste valg.

Mahmoud Musa leder organisasjonen Association for One Democratic Israel-Palestina, som vil ha enstatsløsning. Musa og andre palestinske og jødiske intellektuelle hadde håpet at deres organisasjon skulle vokse og etablere seg overalt i verden. Men det har vist seg svært vanskelig å få sponsorer, da «ideen er fortsatt ikke mainstream».

- Ledelsen i Ramallah truer med å vende tilbake til en enstatsløsning, som en politisk manøver. De tjener på status quo og nyter godt av milliardene som strømmer inn. Vi er derimot overbevist om dette er den eneste løsning for å få en varig fred, sier Musa.

- Må ha press utenfra

Den israelske aktivisten og skribenten Gabriel Ash er klar over at støtten til enstatsløsningen er begrenset i Israel. Han ble født i Romania, og flyttet til Israel da han var to år. I voksen alder flyttet han til Sveits.

- Hvorfor skulle Israel ønske å gi fra seg noe, når de har all makten som skal til for å beholde alt. Israel ønsker ingen løsning, verken to stater eller en stat. De ønsker å beholde alt, sier han til Klassekampen.

Derfor vil lite endres, tror han, uten at det internasjonale samfunnet legger press og innfører boikott og sanksjoner mot Israel, på samme måte som mot apartheidregimet i Sør-Afrika

- Hvordan kan en enstatsløsning finne sted i praksis?

- Akkurat nå er det Israel som har de rasistiske statsinstitusjonene, og der må det skje en endring. Vi kan se på andre modeller, som den sørafrikanske etter apartheid, eller den amerikanske etter slaveperioden, sier han.

- Enstatsløsning umulig

Den egyptiske diplomaten Rakhka Ahmed Hassan mener Israel aldri vil akseptere enstatsløsning, fordi det strider så enormt mot grunnprinsippene i den snart 62 år gamle staten.

- Israel er bygd opp på ideen om segregering. Sionistene har alltid proklamert Israel som en jødisk stat, og fått anerkjennelse for det i Vesten. I tillegg frykter de å komme i mindretall innenfor en felles stat, sier han til Klassekampen.

Nahum Goldmann, president for Verdens Jødiske Kongress og leder for World Zionist Organization i perioden fra 1956 til 1968, skriver i sin bok «The Jewish Paradox» at Israels første statsminister i 1956 sa til ham:

«… Hvis jeg var en arabisk leder, ville jeg aldri blitt venner med Israel. Det er naturlig: Vi har tatt deres land. Gud lovet det til oss, men hva betyr det for dem? Vår Gud er ikke deres Gud (…) Det har vært antisemittisme, nazister, Hitler, Auschwitz, men var dette deres (arabernes, journ.anm.) feil? De kan kanskje glemme om en eller to generasjoner, men akkurat nå er det ikke sjans. Så det er ganske enkelt slik at vi må forbli sterke og sikre oss en sterk hær.»

Egypteren Rakhka Ahmed Hassan mener at palestinerne må få sin egen stat først, som plaster på såret for alt de har opplevd. Så kan de inngå en føderasjon med Israel som en likeverdig partner.

- Det er ikke realistisk å tro at en slik harmonisk stat kan vokse opp av uføret vi er vitne til i dag, sier han.

Vil fremme demokrati

Hassan Nafaa, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Kairo, er uenig med Rakhka Ahmed Hassan og hevder at den eneste mulige løsningen nå er enstatsløsning.

- Tostatsløsningen er en illusjon. Konflikten mellom palestinerne og sionistene er ikke en konflikt om grenser og materielle interesser, men mellom to identiteter knyttet til et område begge krever eiendomsretten til. Dette understrekes av at FN og det internasjonale samfunnet 62 år etter at tostatsløsning ble vedtatt, ikke har klart å implementere dette.

Det totale området som er tiltenkt en framtidig palestinsk stat er under ti prosent av det historiske Palestina, og ifølge Nafaa «ikke engang i nærheten av likhetsprinsippet som er grunnlaget for en tostatsløsning».

- På hvilken måte er den staten du nå ser for deg som en samstat annerledes enn den PLO jobbet for fram til Osloavtalen?

- PLOs enstatsløsning var et Palestina frigjort fra sionistene, men det var uklart hva som skulle skje med jøder som er født i Israel. I dag snakker vi om en sivil stat, en sekulær stat, der like borgerrettigheter for alle borgere i landet vil utgjøre kjernen, sier han.

- En enstatsløsning vil sikre varig fred, være en seier over den sionistiske rasismen og vil kunne sette i gang en demokratisering av hele regionen, nøyaktig som den som skjedde i Øst-Europa på 1990-tallet, sier Hassan Nafaa.