Den pågående USA-ledete storoffensiven Operasjon «Mushtarak» mot Taliban-støttepunkter i Helmand-provinsen sør i Afghanistan anses som en prøvestein på president Barack Obamas Afghanistan-strategi, som blant annet omfatter å øke antall amerikanske soldater i Afghanistan med 30.000.

Den største testen venter imidlertid i nær framtid, etter at kruttrøyken har lagt seg for denne gang i Nad Ali-distriktet. Da vil USA sende inn en hær av sivile rådgivere og administratorer for å igangsette gjenreisnings- og utviklingsarbeid.

Pakket og klar

Mens amerikanske, britiske og afghanske soldater finkjemmer hus og nabolag i og rundt byen Marjah på jakt etter opprørere, har USA og Natos øverstkommanderende i Afghanistan, Stanley McChrystal, kunngjort at en ferdigstilt administrasjon står klar til å leveres («a government in a box, ready to roll in») for å fylle tomrommet etter Taliban i Marjah.

De sivile aktørene skal sluses inn i kjølvannet av US Marines’ framrykking, og ta fatt på arbeidet med å reparere hus og veier, samt bygge skoler og klinikker. Modellen er basert på erfaringer fra Tal Afar i Irak, stikkordene etter en offensiv i 2005 var «klarere, holde, bygge» (clear, hold, build) - med andre ord renske ut opprørerne, beholde kontroll over territoriet og starte gjenoppbygging.

Offiserer fra USA og Natos styrker har allerede holdt møter med afghanske landsbyledere under det pågående felttoget i Helmand for å vinne deres støtte i denne prosessen. Planen er basert på en overbevisning om at den vil styrke tilliten til de utenlandske styrkene og sentralmyndighetene i Kabul, og dermed hindre Talibans tilbakekomst.

FN-topper kritiske

Høytstående FN-representanter kritiserer nå åpent denne tilnærmingen i Afghanistan, som de ifølge New York Times kaller «militariseringen av humanitær hjelp». FN-organer nekter dermed også å delta i den militære gjennoppbyggingsstrategien i Marjah.

- Vi er ikke en del av den prosessen, vi vil ikke være med på det, sa Robert Watkins, visespesialrepresentant for FNs generalsekretær, under en pressekonferanse i Kabul onsdag.

- Vi vil ikke være en del av den militære strategien, understreket han.

Uten å kritisere Marjah-offensiven spesifikt, klargjorde Watkins at FN ikke kom til å bistå i prosjektet.

Watkins mener militærets utdeling av hjelp sender problematiske signaler til lokalbefolkningen, og at «setter humanitære arbeideres liv i fare».

Lederen for FNs nødhjelpskontors arbeid i Afghanistan, Wael Haj-Ibrahim, advarer mot at militære involverer seg i leveringen av helse- og skoletjenester.

- Hvis denne hjelpen blir levert som del av en militær strategi, blir motstrategien å ødelegge denne hjelpen, sier han, og legger til at å la militære utføre slikt arbeid ikke er «den beste måten å bruke ressurser på».

Mens det koster nesten seks millioner kroner årlig å ha en amerikansk soldat i Afghanistan, har det blitt brukt kun 550 kroner i snitt i utviklingshjelp per afghaner hvert år de siste sju årene.

En anonym FN-ansatt sier til New York Times at FN gjentatte ganger hadde tatt opp problemet med de utenlandske styrkene, men uten hell. Kilden mener også at «klarere, holde, bygge»-strategien er «kortsynt»:

- I en konflikt skifter territorium hender, og dersom tjenestene blir assosiert med en spesiell gruppe, vil det bli tilintetgjort, sier kilden.

Bistand som våpen

Seinest i januar gikk en rekke hjelpeorganisasjoner ut med svært krass kritikk av International Security Assistance Force (Isaf), der Norge deltar med rundt 500 soldater, og det de kaller de utenlandske styrkenes bruk av bistand som «ikke-dødelige våpen i krig».

Oxfam, ActionAid, Care og Flyktninghjelpen var blant organisasjonene som da påpekte at praksisen er i strid med en avtale som er inngått mellom de utenlandske styrkene og FN. I avtalen heter det at styrkenes primære oppgave er å skape sikkerhet og kun gi begrenset nød- og utviklingshjelp, mens kritikerne mener at USA og Natos styrker bruker slik hjelp bevisst som et ledd i sin militære strategi for å vinne lokalbefolkningens støtte.

I den amerikanske feltmanualen «Commander’s Guide to Money as a Weapons System», som er utarbeidet for soldater i Afghanistan og Irak, defineres bistand som «et ikke-dødelig våpen» som kan brukes til å «vinne den innfødte befolkningens hjerter og sinn for å lette beseiringen av opprørerne».

USA og Natos styrker har brukt rundt ti milliarder kroner i militære bistandsprosjekter de siste seks årene, mens det amerikanske militæret planlegger å bruke ytterligere seks milliarder kroner i år, ifølge Flyktninghjelpen mer enn Afghanistans statsbudsjett for jordbruk, helse og utdanning til sammen.

Hjelpeorganisasjonene peker ut de såkalte stabiliseringsstyrkene (Provincial Reconstruction Team, PRT) som en del av problemet, ikke minst fordi de bidrar til å forsinke prosessen med å bygge opp afghanske institusjoner. Norge leder en slik styrke i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan.

Mistro i Marjah

I landsbyer som er berørt av Obamas plan i Helmand registrerer Associated Press skepsis og mistro til prosjektet. Under et møte i Qari Sahib utenfor Marjah søndag skal Nato-offiserer og deres afghanske allierte ha forsøkt å informere lokale eldre om tjenestene de ville bringe til landsbyen etter å ha jaget vekk Taliban, mens de fleste av de eldre ifølge AP «overså talene», mens de «lo og snakket med hverandre».

Lokalbefolkningen har sett utenlandske soldater og representanter for sentralregjeringen komme og gå en rekke ganger før.

- De har bare brakt kamper til Afghanistan, og brakte alle disse militsene og utnevnte korrupte mennesker til distriktssjefer, sier bonden Mohammad Anwar (60) fra landsbyen Saipo til AP.

- Man kan ikke bringe utvikling til en landsby med makt.