- Det er klart at det er et enormt behov for nødhjelp nå. Men skal folket på Haiti komme seg på beina igjen, trengs det langsiktig bistand for å bygge opp landet, sier seniorforsker Wenche Hauge ved Institutt for fredsforsking (Prio) til Klassekampen.

Hun har vært åtte ganger i Haiti, siste gang i november i fjor. Statsviteren jobber mye med årsaker til væpnede konflikter og borgerkriger, og er i gang med et prosjekt for å se på lokale tradisjoner for konflikthåndtering i Haiti.

- Jeg vet ikke hvordan det har gått med dem jeg jobber med eller de lokalsamfunnene jeg jobber i, det har ikke vært mulig å få kontakt, sier hun.

Forslummet

Forskeren er opptatt av å få fram hvorfor Haiti er så sårbart.

- Man kan ikke hindre naturkatastrofer, men hvor ille konsekvensene blir, avhenger av utgangspunktet. Det vi hører er at hele bygningsmassen i Port-au-Prince er rasert. Da er det viktig å vite at bortsett fra Pétionville, som nærmest er Port-au-Princes Holmenkollås, så var det i utgangspunktet bare kvartalet rundt presidentpalasset som kunne karakteriseres som by. Resten var slum. Hele byen var forslummet i utgangspunktet. Folk bor i skur, oppover bratte skråninger, pluss at bygningene i selve byen også er dårlige, forfalte og ramlet sammen.

Hauge peker på at folk i tillegg bor veldig tett, og at det bor mange i hvert hus.

- Tallene varierer, men det anslås at befolkningen i Port-au-Prince er på mellom 2,5 og tre millioner, i alle fall i området som er berørt av jordskjelvet.

Hauge sier at når mediene refererer historien er det mye snakk om både kolonitida og Duvalier-diktatorene.

- Og det er riktig, de sto for et terrorregime, de la landet i økonomisk grus. Det var fryktelig. Men det kapitlet alle hopper over, er 1980-åra, da Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken pressa Haiti til økonomiske reformer i klassisk nyliberalistisk stil.

Dumpet amerikansk ris

Hauge beskriver hvordan alle importbarrierer ble fjernet, noe som førte til en dumping av amerikansk ris på det haitianske markedet.

Risen ble fraktet i skip, til havnebyen Gonaïves, som ligger i Artibonite, det området som er best egnet for risdyrking i Haiti, men også i internasjonal målestokk.

- Det er en stygg historie. Det som skjedde var at småbøndene tapte kampen mot importert ris. Derfor var det store protester blant de lokale bøndene. De angrep bilene som transporterte ris gjennom rismarkene og spredde den amerikanske risen utover markene. Følgen ble at hver lastebil med ris ble eskortert av militæret, og mange bønder ble drept. Det er et godt skjult, stygt drama.

Presset inn til byen

Hauge forteller at det finnes dokumenter som viser at Verdensbanken forutså at den politikken som de anbefalte, og nærmest pressa Haiti til å innføre, ville føre til kjempestor migrasjon fra landsbygda inn til Port-au-Prince.

- Det skjedde da også ganske riktig på slutten av 80-åra og på begynnelsen av 90-åra, fordi jordbruksproduksjon og dermed levekårene på landsbygda blei helt ødelagt, sier Hauge, og minner om at det nettopp er disse menneskene som hadde slått seg ned i skur i de slumområdene i Port-au-Prince som nå ble ramma av jordskjelvet.

- De ble lovet jobb i samlebåndsindustrien. Mange fikk ikke jobb, og de som fikk jobb møtte elendige arbeidskår.

Hauge understreker at fattigdommen og matmangel er et hovedproblem på Haiti.

- Det så man også i 2008, da Haiti ble rammet av flere svære orkaner. Da var det svære demonstrasjoner i Port-au-Prince mot stigende matvarepriser. Det var sultne, sinte folk som var ute i gatene, sier hun, og mener at det var paradoksalt at FN-styrken da ble satt inn for å slå ned matprotestene.

- Det sier noe om misforholdet mellom fokus på sikkerhet i Haiti og fokus på utvikling, velferd og mat. Man pøser inn enorme summer på sikkerhetsarbeid, mens folk sulter i gatene, bor i gjørme og i skur. Helsesystemet fungerer ikke, det er behov for alt, sier hun, og kommer med et hjertesukk over det hun mener er en typisk feilprioritering når det såkalte internasjonale samfunnet sier at de vil satse på fredsbygging.

- Du ser det også i Afghanistan: Man overfokuserer på sikkerhet, og så lever befolkningen under ekstremt dårlige forhold.

Langsiktig bistand trengs

Hauge forteller at man anslår at mellom 50 og 70 prosent av befolkningen på Haiti er arbeidsledige, og at over 70 prosent lever på under to dollar dagen. Hun mener at det som nå trengs er at verdenssamfunnet går inn med langsiktig bistand.

- Da må man satse på å bygge opp jordbruket, skape levelige kår på landsbygda, skape arbeidsplasser gjennom småkreditter. I tillegg trengs sosial boligbygging, og så må man la Haiti få føre en økonomisk politikk som ikke skaper mer av de samme problemene som man har sett hittil, sier statsviteren.

Selv ble hun smittet av Dengue-feber ved sitt siste besøk, og er ennå sykemeldt.

- Jeg har vært skikkelig dårlig og ligget på sykehus etter at jeg kom hjem. Jeg klarer meg, men det får meg også til å tenke på hvor ille det er for dem som lever der, med det mangelfulle helsetilbudet. Denguemygg yngler i stillestående vann, og opphoping av søppel gjør det bare verre. Jeg tenker mye på hvordan folk har det på Haiti nå. Håpet er at dette kan føre til at man tar fatt i situasjonen, og ikke bare gir dem nødhjelp, men også ser på årsaken til problemene. Og, som sagt, fattigdommen er hovedproblemet, sier Hauge.