Jeg tør si det åpent: Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendigste.» Det skriver Dag Solstad mot slutten av sitt nyskrevne essay om Henrik Ibsens «Brand», som i dag publiseres i Klassekampen, i et eget hefte som distribueres under Festspillene i Bergen og i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift.

Solstad mener den kompromissløse presten Brand, som ofrer sin karrieredrøm, sin mors frelse og sin sønns liv i kampen for det han mener er det gode, i takt med sekulariseringen av samfunnet, har gått fra å bli oppfattet som idealist til først fanatiker til i dag fundamentalist. Ved siden av har det oppstått en kristen fortolkning som vektlegger Brands anger. Men ingen av disse tolkningene kan si oss noe om hvorfor stykket da det utkom i 1866 ble mottatt med begeistring eller hvorfor en også i dag kan føle seg tiltrukket av Brand, mener Solstad.

I jakten på en mindre tendensiøs lesning av Ibsens internasjonale gjennombrudd, går Solstad tilbake til kritikkene fra Ibsens samtid. Og i Clemens Petersens anmeldelse finner han tilbake til utgangspunktet for Brands store tanke. Hans arbeid for den store sak, i dette tilfellet å vekke folkets gudsbevissthet.

Ofrer familien

Toril Moi, Ibsen-forsker ansatt ved Duke University, har sansen for at Solstad tar utgangspunkt i personlige erfaringer i sin lesning av Brand og deler hans entusiasme for store visjoner, men mener at han selv ender opp med å forenkle Ibsens syn på idealisme.

­­­­­­­­­­- Solstad undervurderer Ibsens klare forståelse av omkostningene ved å være absolutt idealist. Den kommer fram alt i Brand. Men Ibsens fulle forståelse og forkastelse av absolutt idealisme blir ikke utviklet før senere. Tenk på Gregers Werle i «Vildanden», sier hun til Klassekampen.

- Men selv i Brand viser Ibsen at den absolutte idealisme fører til at det den idealistiske mannen oppfatter som hverdagslig, og dermed som uvesentlig, må ofres. Dermed blir det ikke plass til familie. Ibsen fremstilte ofte dette som en konflikt mellom kunst eller kall på den ene siden og kvinner og barn på den andre. Idealismen som kunstsyn hadde heller aldri plass til faktisk eksisterende kvinner, den domineres fullstendig av madonna/hore-komplekset.

Moi mener Ibsens storhet består i nettopp hans komplekse forhold til idealismen.

- Mot slutten av karrieren er Ibsen fremdeles utopiker: Han drømmer fremdeles om menneskelig frihet. Men han ser også at idealene dreper.

Et problem

Moi erkjenner at vi står overfor et problem:

- Vi trenger, som Solstad skriver, glød og entusiasme for store visjoner. Men vi kan ikke bare overta Brands idealisme. Hvordan skal vi kunne gløde for et ideal, eller for kunsten, for eksempel, uten å ofre familie, kjærlighet og alle som tenker eller er annerledes enn oss selv på den absolutte politiske idealismes alter? Ibsen skjønte problemet innenfra, men opplevde det som uløselig.

- Stemmer det, som Solstad hevder, at Brand i dag framstilles som fundamentalist?

- Nei, det vet jeg ikke, jeg lever jo i den anglosaksiske verden, der Ibsen ikke blir så mye oppført. Men jeg så London-oppsetningen i 2003 som Solstad henviser til, og den syntes jeg var sterk. For meg handlet den ikke så mye om fundamentalisme. Det var en eksistensiell forestilling om ensomhet, innbitthet og forholdet mellom ideal og virkelighet.

- Brand er fullstendig kompromissløs. Noen ganger er det dét som skal til for å skape noe stort, men noen ganger ødelegges andres liv i prosessen. Og skal vi ikke bry oss om det i det hele tatt? Det går ikke Solstad inn på.

Ikke ironisk

- Tror du det er vanskeligere for oss å se det store i Brand i dag enn på Ibsens tid? Hvorfor i så fall?

- Det er klart vanskeligere for oss i dag fordi vi lever i en postmoderne tidsalder. Solstad setter fingeren på noe viktig her. Et hjertevarmt uttrykk for et ideal virker stort sett traust og naivt på oss som er interesserte i kunst. Vi har vanskelig for å forstå at en idealist også kan være komplisert. Vi er bare opptatt av ironien - av å se hvordan en idealist undergraver seg selv. Vi er ikke så flinke til å løfte fram at et ideal kan være stort og høyt og genuint inspirerende. Hvor langt skal vi gå for å fremme et ideal som er godt og stort? Hvor mye skal vi ødelegge for å komme dit? Ironiske lesninger er ikke alltid de beste. Vi trenger også eksistensielle og filosofiske lesninger, sier Moi, og legger til at hun, som Solstad, er lei av den litteraturforskningen som bare er ute etter å «avsløre» Brand.

Moi er også enig med Solstad i at det er altfor lettvint å fremstille Brand som fascist eller fundamentalist.

- Men det er ikke mindre lettvint å fremstille ham som kommunist, innvender hun.

- Når Solstad kritiserer teateroppsetninger som fastsetter ham som fascist eller fundamentalist og så selv kaller ham kommunist, bruker han samme type logikk som de han argumenterer mot. En teaterregissør kan selvsagt sette Brand inn i enhver politisk eller religiøs sammenheng. Utfordringen ligger i å unngå å gjøre ham til bare ond eller bare god, og i å få framstillingen komplisert nok til at vi forstår både storheten i og omkostningene ved prosjektet hans.

Selvbiografisk

Solstad viser i sitt essay til at Ibsen selv skal ha sagt at «Brand er meg selv i mine beste stunder». Han hevder framstillingen av Brand som fundamentalist bryter med dikterens intensjoner.

- Hva kan vi vite om Ibsens intensjoner, Moi?

- Det er så lite Ibsen sier selv at det ikke er nok til en hel tolkning. Og når det gjelder Ibsen vet man aldri - han var en hemmelighetsfull person. Ofte når han uttalte seg var det ikke før han skrev, men i etterkant. Og også en forfatter er påvirket av resepsjonen. Men å søke intensjonen er ikke bare å spørre hva forfatteren har sagt. Det jeg liker godt ved Solstads artikkel er at han går tilbake til samtiden. Da forstår man hvilken samtale stykket er en del av. Når Solstad fokuserer på Clemens Petersen, går han tilbake til den idealistiske estetikken som jeg også mener er utgangspunktet for å forstå Ibsens modernisme. Det er faktisk et hovedargument i boka mi med tittelen «Ibsens modernisme». Men i den boka skriver jeg ikke om Brand.

Dersom Solstad mener at en skal ta forfatterens intensjoner alvorlig, må han imidlertid ta «Kejser og Galilæer» mer alvorlig enn han gjør det i sitt essay, mener Moi. Der skriver Solstad at han oppfatter det Ibsen selv anså som sitt hovedverk som «totalt mislykket».

- Jeg skulle gjerne lese en artikkel av Solstad der han nærmet seg «Kejser og Galilæer» på en like vennligsinnet måte som han her gjør med Brand, sier hun.

christiane@klassekampen.no