*I går ble boka «Folkemordenes svarte bok» presentert i Universitetets gamle festsal i Oslo. I et av kapitlene gjennomgår Hans Fredrik Dahl antisemittismen i norsk historie, ikke uten en viss relevans til dagens situasjon. Dahl viser at antisemittismen var mindre framtredende i Norge enn i mange andre land. Til tross for sterk nasjonal mobilisering, fantes ikke den populistiske antisemittismen på 1800-tallet, slik som i Tyskland, Frankrike og Østerrike-Ungarn. Dahl henviser for eksempel til debatten om dissenternes statsborgerlige rettigheter på begynnelsen av 1890-tallet. Over ett tusen instanser uttalte seg om forslaget til endring av dissenterloven, og bare én - et kommunestyre på landet - svarte at jøder ikke burde være lærere ved en offentlig skole.

*Dahl viser også til 1800-tallslitteraturen, der man må lete lenge etter egentlige antisemittiske tendenser. De nedsettende referansene faller i kategorien jøden som den fremmede. Jøden var i slekt med lappen, finnen og tateren: en kontrast til den jord- og stedbundne nordmannen. Dahl mener derfor den tradisjonelle norske antisemittismen er et fenomen som må forstås innenfor det videre begrepet xenofobi [fremmedfrykt], en motvilje mot jøder på grunn av deres fremmedhet.

*I årene rundt første verdenskrig, skjer det imidlertid en endring. Jødene ses ikke lenger som fremmede, men som en konspirasjon - en internasjonal sammensvergelse. Jødene er ikke lenger fjerne, men oppleves som en nær trussel gjennom sitt antatte samhold. For de som følger med i norsk islamdebatt om dagen, ikke minst på nettsteder som Document.no, Honestthinking.org og Human Rights Service, ser vi hvordan man aktivt forsøker å få til en tilsvarende endring. I disse miljøene ses ikke muslimer og innvandrere bare som fremmede, men som en del av en konspirasjon - en kollektiv islamsk sammensvergelse. Og det er faktisk ganske oppsiktsvekkende hvor identisk tankemodellene er i forhold til 1920- og 30-tallets antisemittisme. Same shit, same wrapping!