Man skal ikke lese mye om eller av den danske forfattere Erling Jepsen (mest kjent for romanen og filmen «Kunsten å gråte i kor») før du skjønner at han både er berømt og nesten beryktet for å ha vokst opp i Gram på Sønderjylland - «den jyske halvø». Et åpenbart merkelig, egenrådig og skummelt sted.

- Man skal ikke la små barn vokse opp på Sønderjylland, sier Jepsen og smiler lett.

- Fordi: man skulle tro den danske grunnlov gjaldt i hele Danmark, ikke sant? På Sønderjylland gjelder bare en lov: den Sønderjyllandske. Som er enkel å lære og umulig å glemme. Første paragraf er: «her klarer vi problemene selv». Andre paragraf: «her klarer vi problemene selv». Og så videre. Og det er kanskje greit når problemene er små. Men store problemer blir ikke løst sånn. Og store uløste problemer knuser folk over tid. Alle vet, ingen gjør noe. Livet blir en stille kvelning.

Hjelp

Og vi snakker store problemer i Jepsens foreløpig bestselgende roman (og eneste film) «Kunsten å gråte i kor» som i disse dager lanseres på norsk av Forlaget Press. I denne følger vi en gutts oppvekst, lagt veldig tett opp til forfatterens egen, i Gram, på Sønderjylland, med en psykisk ustabil far som banker sønnen og ligger med datteren.

Men Jepsen vil ikke at boka utelukkende skal leses som en incesthistorie.

- Det er ikke et manifest det her. For barn som har opplevd seksuelle overgrep. Det er et kunstverk om noe vi alle bør kjenne til: ethvert forelders plikt til å trekke opp noen linjer for barna sine. Få dem til å forstå at de voksnes skam ikke er barnas ansvar.

Lille Alan i «Kunsten å…» forstår ikke det og gjør alt for å behage faren. Sånn var det også for lille Erling.

- Jeg ville ikke annet enn hjelpe faren min om han ble ydmyket. Jeg forsto ikke hvordan han hadde det psykisk - hvorfor han satt oppe om nettene og snakket høyt med seg selv og aldri falt til ro - til det var jeg for liten, men at det hjalp litt å holde ham i hånden, forsto jeg. Eller jeg kunne være frekk, gjøre ham sint og la ham slå meg. Så fikk han utløp. Så ble det bedre etterpå.

Forsvar

- Det virker som et ganske stort offer.

- Syns du? Det syns ikke jeg. Jeg opplevde jo en viss mening med det. Jeg gjorde det jeg kunne gjøre. Det var bare søsteren min som kunne gjøre mer. Men heller ikke det… Vi var alle til for fars skyld. Vi var hans kjøtt og blod. Det var bare naturlig for ham at vi ofret oss. Uten grenser. Hadde han likt små gutter så hadde han fått lov med meg også. Men han var ikke interessert. Jeg var litt sår over det, husker jeg. Det høres kanskje merkelig ut…

- Det gjør det...

- Men det var helt normalt for meg. Og jeg bryr meg ikke om at andre kaller det… Hva er ordet?… Det har jeg kanskje fortrengt?… At familien blir sett på som syk eller kriminell fra utsida. Hører jeg sånt blir jeg skamfull og vil forsvare familien min. Utelukkende. Jeg elsker den. Og jeg elsker fortsatt faren min. Men andre har ikke rett til å kritisere ham, bare jeg.

Søsteren

- Ikke engang for hva han gjorde mot søsteren din?

- Jeg forsvarer begge. Det som skjedde med søsteren min var bra for alle utenom hun. Hun alene ble knust. Litt mer for hver dag. Hun ble aldri et ordentlig menneske. Det kan jeg ikke tilgi faren min. Men han hadde mange andre sider ved seg. Og han var selv et psykisk vrak.

- Hva tenker søsteren din om romanen?

- Hun var den eneste som leste den før den kom ut, og den betydde mye for henne. Boken har hjulpet mot den store skammen. For hvordan komme deg ut av stor skam du ikke har skyld i? Ved å fortelle. Ved å sprette opp på en ølkasse og fortelle. Hun var mest redd for at folk skulle vende henne ryggen om de fikk vite om far. Men det er snarere det omvendte som har skjedd.

- … og dere to har et godt forhold?

- Veldig godt.

Dialekt

- Hvordan er forholdet til hjemstedet ditt blitt etter romanene derfra?

- Bøkene har gjort meg upopulær. Jeg bruker rette navn, vet du, bare at jeg stokker litt om på dem. Men folka hjemme sier at de kan stokke tilbake. Det har skapt en del problemer. Men så kom filmen, på dialekt, og plutselig har stemningen snudd. Jeg er nesten blitt en helt.

Jepsen smiler.

- Hvorfor bruke ordentlige navn i utgangspunktet?

- Det har nok litt med hevntørst å gjøre. Det var helt klart noen som visste om hva som skjedde, men vi ble ikke hjulpet.

En av de som visste var moren til Jepsen og han sier at det av den grunn nesten var vanskeligere å skrive «Med venlig deltagelse» (2006), oppfølgeren til «Kunsten å gråte i kor», fordi det i denne er moren som står i sentrum. Hvorfor gjorde hun ingenting?

- Det var veldig smertelig å tenke sånn om mor. For hun var jo den som ga meg mest stabil kjærlighet i oppveksten. Men jeg har måttet innse at også hun sviktet søsteren min og tenkte på seg selv.

PS! Ikke grin

Så kommer vi tilbake til at vi snakker om et kunstverk. Ikke et manifest.

- Fokuserer du kun på incesthistorien blir humoren vanskelig å svelge, ikke sant? Men jeg kan ikke skrive noe annet enn komedie. Da jeg ville jeg bare bli sittende utrøstelig i gråt.