I går lanserte Framtiden i våre hender (FIVH), Fellesrådet for Afrika og det nigerianske demokratisenteret Centre for Democracy and Development (CDD) en rapport om ett av Statoils afrikanske eventyr, Nigeria. Det norske statseide selskapet har vært i Nigeria siden 1992, men det er først i 2008 de forventer å se den første oljen bli pumpet opp fra Agbami-feltet ett stykke utenfor kysten av Nigeria.

Selv om Statoil er, og har vært, involvert også i andre prosjekter offshore i Nigeria er selskapet for en dverg å regne hos den største produsenten av det svarte gullet sør for Sahara.

– Statoil blir oppfattet som et av de mer «vennlige» selskapene, vi ser at de forsøker å rette seg etter visse standarder. Men vi ser ikke at dette påvirker virksomheten i noen vesentlig grad. Nigeria er fortsatt ett land hvor selskapene kan komme og utnytte det at vi ikke har ett godt lovverk på plass, et land hvor de kan ignorere regler de må følge andre steder, sier Stella Amadi fra CCD i Nigeria.

Hun er en av forfatterne bak rapporten om Statoil i Nigeria som konkluderer med at det er grunn til å følge godt med på selskapene som opererer i Nigeria, uansett hvor gode intensjoner de måtte ha.

Lovløst

Manglende lovverk og reguleringer, utstrakt korrupsjon, militærstyre og lokal fattigdom har i flere tiår preget deltaet som huser Nigerias oljerikdommer. Etter tiår med vanstyre og manglende kontroll med en profittstyrt bransje eskalerte konflikten mellom oljeselskapene og lokalbefolkningen like etter nyttår med flere spektakulære kidnappinger av utenlandske oljearbeidere. Dette har ført at til at selskapet Royal Dutch Shell har stengt deler av sin virksomhet i deltaet, noe som i de siste månedene har betydd at en firedel av Nigerias olje-eksport har stoppet opp.

Rapporten viser hvordan myndigheter og oljeselskaper nå ønsker å rydde opp, og har kalt til dialog mellom befolkning og bransje. Fra før har Nigeria lovet å få bukt med korrupsjonen blant annet gjennom et lokalt åpenhetsprosjekt, Nigerian Extractive Industries Transparancy Initiative (Neiti).

Selskaper har også begynt å publisere hva de betaler lokale myndigheter i såkalte signaturbonuser, pengebeløp som skifter hender når ett selskap sikrer seg konsesjoner på nigeriansk sokkel. Statoil er blant selskapene som publiserer hva de betaler i signaturbonuser.

Men Amadi, som er utdannet jurist, ser få andre forbedringer. Hun ser heller ingen stor forskjell på Statoil, som et norsk, delvis statseid selskap, og andre oljeselskaper som deltar i den vestafrikanske oljebonanzaen.

– Vi har ikke opplevd dem som annerledes enn andre selskaper. De har mange fine ord, men det gjenstår å se hva de gjør når de begynner å pumpe opp oljen.

Taus om miljøkonsekvenser

For tiden er alle feltene Statoil er involvert i, offshore, det vil si, ett stykke fra land og det sårbare Niger-deltaet.

Mye av befolkningens misnøye med de internasjonale oljeselskapene skyldes de alvorlige miljøkonsekvensene oljeboringen har hatt i verdens tredje største våtmarksområde. Åpne utblåsninger i nærheten av der folk bor, har medført alvorlige helseproblemer og oljesøl har tatt liv av fisk og vegetasjon deltainnbyggerne er avhengige av.

Statoil er blant selskapene som derfor er forpliktet til å foreta en vurdering av mulige miljømessige konsekvenser ved sin virksomhet utenfor deltaet. Disse vurderingene ligner de alle selskaper på norsk sokkel er pålagt å foreta, men i motsetning til Norge legges ikke konsekvensvurderingen ut til publikum.

Forfatterne av den nye rapporten om Statoil i Nigeria har heller ikke fått tilgang til de eventuelle utredningene fra det norske selskapet. Statoil har opplyst at vurderingene er levert til myndighetene og at det er de som eventuelt har ansvar for å offentliggjøre dem. Amadi hever øyebrynene over at Statoil alltid legger sine miljøvurderinger ut for offentligheten når det er snakk om virksomhet på norsk sokkel.

– Dette viser hvordan selskaper opererer med én standard hos dere, en annen hos oss. Det hadde hjulpet om vi fikk tilgang på slike vurderinger, det er mangelen på tillit mellom befolkning og selskapene som ligger til grunn for konfliktene vi ser i deltaet, mener Amadi.

– Selskapene må jobbe for mer åpenhet, de må vise at de ønsker dette. Om de åpner seg selv for innsyn, ville kanskje ikke befolkningen vært like mistenksomme, legger hun til.

Ansvarliggjøring

Men Amadi minner oss på at oljeselskapene bare er én del av problemet, hennes egne myndigheter er selvfølgelig også ansvarlig for hvordan oljevirksomheten i Nigeria har utviklet seg. Hun trekker fram eksempler fra sin tid som advokat i Nigerias oljehovedstad Port Hartcourt. Det er vanskelig å holde noen ansvarlig for for eksempel oljesøl.

– Vi trenger lover som kan beskytte miljøet, slik det er i dag kan selskaper komme unna med ganske mye søl. Jeg kan huske saker som pågikk i årevis, folk som har fått ødelagt livsgrunnlaget av forurensning – og så betalte selskapene ut en symbolsk erstatning.

Nigeria har hatt sivilt styre siden 1999, men på grunn av den spente situasjonen i deltaet har myndighetene utplassert militære styrker, blant annet for å passe på oljeinstallasjoner. Disse har i flere tilfeller gått hardt ut mot protesterende lokalbefolkning. Amadi mener at selskapene er medskyldige i overgrepene ved å se en annen vei. Hun etterlyser at utenlandske selskaper, som Statoil, må være mer aggressive overfor myndighetene når det gjelder miljø- og menneskerettsspørsmål.

– Når det er noe selskapene vil, legger de press på myndighetene. Men når vi krever at de ber myndighetene ta våre krav alvorlig, trekker de på skuldrene og sier de ikke vil legge seg opp i hva nigerianske myndigheter gjør. Det hadde hjulpet hvis Statoil og andre selskaper hadde sagt fra om overgrep og mer aktivt hadde presset på for å få på plass lover som skal sørge for åpenhet og verne miljøet. Så lenge de ikke gjør dette, tar de heller ikke det ansvaret de påstår de tar, mener Amadi.