Gaza gjør noen med folk. For noen kan det fortone seg som hodejegeren Saulus' omvendelse utenfor Damaskus. Det var i Gaza at tidligere statsminister Kåre Willoch fikk et annet syn på Palestina-konflikten. Siden har han hudflettet sin tidligere regjeringskollega Kåre Kristiansen i hver debatt. Trolig har bildene fra Gaza risset seg inn på netthinnene.Gaza har blitt så uendelig mye verre. Verre siden Willoch var der. Verre siden Oslo-prosessens første, avmålt optimistiske år. Verre siden psykiater Christiane Kolberg ved Universitetssykehuset i Tromsø og leder for Palestinakomiteen i byen, var der sist. Det er ikke mer enn et halvt år siden. Det er noe som går igjen blant erfarne Palestina-aktivister. De trodde ikke at situasjonen kunne bli verre enn sist og gangen før der igjen. Det er noe av det første de sier når de kommer tilbake. Det har bare blitt verre. Det er den permanente forverringen som gjør det verre å lese skildringene av barnas vilkår i Gaza fra seks-sju år tilbake, fra tida mellom de to intifadaene. Det permanente posttraumatiske stresset bare øker.Rafah og Khan Younis sør i Gaza har alltid vært verst. I løpet av få måneder er over 1500 hus knust, sprengt, ødelagt, revet, jevnet med jorda. Det er dobbelt så mange som da den israelske hæren i april 2002 raidet flyktningleiren i Jenin, nord på Vestbredden, med stridsvogner, helikoptre og armerte bulldosere. Det fikk så stor internasjonal oppmerksomhet at Israel så seg nødt til å forsinke FNs inspeksjon og samtidig diktere rammene for granskningen. Rafah er isolert, Rafah er stengt for internasjonal presse. Ingen gjentakelse.– Israel kan gjøre hva de vil … bombe hus med folk i under dekke av å lete etter tunneler under grensa til Egypt, forteller Kolberg. Rafah er en bymessig flyktningleir med over 90.000 innbyggere. Nå er over 10.000 hjemløse. De er flyktninger i flyktningleirene.– Rafah ser ut som om den er rammet av jordskjelv, et katastrofeområde. Det er her den fjerde generasjonen palestinske flyktninger vokser opp, på foreldrenes og besteforeldrenes tragedier.– I enkelte områder er alle palestinere traumatiserte. Alle barn i Rafah er traumatisert. Sist overhørte jeg en treåring som sa: «Pappa, om jeg blir sprengt, må du passe på å samle sammen alle delene av meg,» sier Kolberg.Det er her hun kommer inn, sammen med klinisk psykolog og tegneterapeut Steffen Rostock Svendsen, og klinisk sosionom Liv Dahle, som var med i Palestinakomiteens siste team i samarbeidsprosjektet med Palestinsk Røde Halvmåne, «Utvikling av psykososialt støttearbeid til palestinsk hjelpepersonell. Prosjektet ligger til Trondheim og Tromsø, som hver sender to team i året for å bistå opplæringen av palestinere.To sentrale områder er kurs i relasjoner mellom foreldre og barn under traumatiserte forhold, og å bruke tegning for å dempe posttraumatisk stress. Dagen da et barn slipper grepet om svart og går løs på fargene, er et lysglimt.Kolberg var første gang i Rafah i 1991. Hun har lagt merke til det samme som spesialpedogog Marit Nyen har fortalt fra sitt arbeid med de samme barna. – Ungene i Rafah ler ikke lenger. Du hører mindre latter og ser mindre spontan lek. De er veldig alvorlige og aggressive, sier Kolberg.– Ungene i Rafah er barn av den første intifada-generasjonen som var vitner til hvordan armer ble brukket og all ødeleggelsen. Folk fortviler. De sier: Folk vet jo hva som skjer her og likevel gjør verden ingen ting.Israelerne fortsetter å skyte mot ambulansene. Kolberg viser bilde av en smadret bil, en godt merket og hvit ambulanse, rullet over av en israelsk stridsvogn. Sjåførene jobber med livet som innsats.– Jeg tror israelerne angriper ambulansene fordi de er ryggraden i det palestinske samfunnet. Det er en taktikk for å bryte ned moralen til folk. Det har de heldigvis ikke klart.Har disse barna noen sjanser?– Ja, mener Kolberg. – Sjansen ligger i å få uttrykke erfaring og traumer, og å forstå kulturen og samholdet og religionen, som de legger vekt på. Alle er ikke ødelagte av posttraumatisk stress, og de gir ikke opp motstanden. Det er også en viktig psykologisk faktor om de ikke føler at de er blitt helt glemt av utenverden.– Å bearbeide traumene er avhengig av motstandskraften. Den hjelper til å mestre traumene. Palestinerne har motstandskraften i sin kultur til å bevare og bygge videre på, sier Kolberg.Prosjektet er å utdanne palestinere til å hjelpe andre. Ofte er hjelperne like utsatt som de som skal hjelpes, som ambulansesjåførene. De har mistet en bror, en nær slektning, de har fått sitt hjem ødelagt, de er blitt skutt på fra hæren og de israelske bosettingene.– Derfor er det så viktig med hjelp og støtte utenfra, understreker Kolberg. – Vi som kommer utenfra kan være bindeledd fordi palestinerne ikke kan dra mellom byene på Vestbredden, eller mellom Vestbredden og Gaza for å hjelpe hverandre, og de slipper ut for å få opplæring eller delta på internasjonale faglige konferanser.Den israelske overvåkingen er total. Bosettingen Gush Katif lå vegg i vegg med Khan Younis. Nå er de nærmeste huset. I bosettingen er det rigget til en heisekran med en boks som peiler sonen mellom bosettingen og flyktningleiren. Den inneholder overvåkingskameraer og fjernstyrte våpen. Droner svever over leiren.– Folk opplever hver dag, hele tida, frykten av å være på skuddhold. Boligområdene blir beskutt fra bosettingene hver dag, og barn ser folk bli skutt.Rehabiliteringssentrene i Rafah og Khan Younis, Røde Kors- og Halvmåne-kontorene, er fulle av kulehull for liksom å nagle inn at det ikke er trygt noen steder.Situasjonen er den samme i Tell as-Sultan-leiren som ligger på sørsiden av veien mellom bosettingen Morag, og bosettingene nærmere den for palestinere forbudte kyststripen. Mange palestinere kom fra Egypt til Tell as-Sultan etter Oslo-avtalen. De blir i dag beskutt. Vannledningene deres blir systematisk ødelagt. – Det er ingen grunn til å vente at dette tar slutt, sier Kolberg etter sitt sekstende Palestina-besøk siden 1986. Sharon sier at Israel skal trekke seg tilbake, men ikke fra grensa og ikke fra området langs grensa til Israel. Folk vil være like innesperret, og det blir ikke fred av det. Det er et tvangsgrep.– I Gaza har Israel satt tommeskruene på livsgrunnlaget, selv om Israel sier at det ikke kommer selvmordsbombere ut fra Gaza. De fyrer opp under en trykkoker samtidig med at lokket skrus til. Jeg er redd for at undertrykkingen mot Rafah og Khan Younis, hvor folk er mer religiøse og mindre skolerte, mer sinte og ikke politisk taktiske slik som i Fatah, PFLP og DLFP, er så hard fordi Israels taktikk er at det skal eksplodere slik at de kan tømme landet.Gaza er verst. Den samme opplevelsen har Kolberg også hatt. Men ikke i like sterk grad denne gangen.–Før har det vært slik. Men nå har jeg sett muren på Vestbredden. Folk blir fullstendig inngjerdet. Landsbyer blir skilt fra sine åkrer og folk stengt ute fra sine jorder i områder hvor det ikke har vært voldsomme uroligheter. Jeg har lest om muren og sett bilder av den, men å se den i virkeligheten, var rystende.– Det blir lagd små Gaza'er på Vestbredden, nye trykkokere. Men når noen tar dette opp med israelere på Holocaust-senteret foran bildene av Warszawa-gettoen, er det ingen som ser sammenhengen, sier Kolberg.@sitat:Pappa, om jeg blir sprengt, må du passe på å samle sammen alle delene av megTreåring i Rafah@@sitat:– Israel kan gjøre hva de vil … bombe hus med folk i, under dekke av å lete etter tunneller under grensa til EgyptChristiane Kolberg, psykiater@

Gaza gjør noen med folk. For noen kan det fortone seg som hodejegeren Saulus' omvendelse utenfor Damaskus. Det var i Gaza at tidligere statsminister Kåre Willoch fikk et annet syn på Palestina-konflikten. Siden har han hudflettet sin tidligere regjeringskollega Kåre Kristiansen i hver debatt. Trolig har bildene fra Gaza risset seg inn på netthinnene.Gaza har blitt så uendelig mye verre. Verre siden Willoch var der. Verre siden Oslo-prosessens første, avmålt optimistiske år. Verre siden psykiater Christiane Kolberg ved Universitetssykehuset i Tromsø og leder for Palestinakomiteen i byen, var der sist. Det er ikke mer enn et halvt år siden. Det er noe som går igjen blant erfarne Palestina-aktivister. De trodde ikke at situasjonen kunne bli verre enn sist og gangen før der igjen. Det er noe av det første de sier når de kommer tilbake. Det har bare blitt verre. Det er den permanente forverringen som gjør det verre å lese skildringene av barnas vilkår i Gaza fra seks-sju år tilbake, fra tida mellom de to intifadaene. Det permanente posttraumatiske stresset bare øker.Rafah og Khan Younis sør i Gaza har alltid vært verst. I løpet av få måneder er over 1500 hus knust, sprengt, ødelagt, revet, jevnet med jorda. Det er dobbelt så mange som da den israelske hæren i april 2002 raidet flyktningleiren i Jenin, nord på Vestbredden, med stridsvogner, helikoptre og armerte bulldosere. Det fikk så stor internasjonal oppmerksomhet at Israel så seg nødt til å forsinke FNs inspeksjon og samtidig diktere rammene for granskningen. Rafah er isolert, Rafah er stengt for internasjonal presse. Ingen gjentakelse.– Israel kan gjøre hva de vil … bombe hus med folk i under dekke av å lete etter tunneler under grensa til Egypt, forteller Kolberg. Rafah er en bymessig flyktningleir med over 90.000 innbyggere. Nå er over 10.000 hjemløse. De er flyktninger i flyktningleirene.– Rafah ser ut som om den er rammet av jordskjelv, et katastrofeområde. Det er her den fjerde generasjonen palestinske flyktninger vokser opp, på foreldrenes og besteforeldrenes tragedier.– I enkelte områder er alle palestinere traumatiserte. Alle barn i Rafah er traumatisert. Sist overhørte jeg en treåring som sa: «Pappa, om jeg blir sprengt, må du passe på å samle sammen alle delene av meg,» sier Kolberg.Det er her hun kommer inn, sammen med klinisk psykolog og tegneterapeut Steffen Rostock Svendsen, og klinisk sosionom Liv Dahle, som var med i Palestinakomiteens siste team i samarbeidsprosjektet med Palestinsk Røde Halvmåne, «Utvikling av psykososialt støttearbeid til palestinsk hjelpepersonell. Prosjektet ligger til Trondheim og Tromsø, som hver sender to team i året for å bistå opplæringen av palestinere.To sentrale områder er kurs i relasjoner mellom foreldre og barn under traumatiserte forhold, og å bruke tegning for å dempe posttraumatisk stress. Dagen da et barn slipper grepet om svart og går løs på fargene, er et lysglimt.Kolberg var første gang i Rafah i 1991. Hun har lagt merke til det samme som spesialpedogog Marit Nyen har fortalt fra sitt arbeid med de samme barna. – Ungene i Rafah ler ikke lenger. Du hører mindre latter og ser mindre spontan lek. De er veldig alvorlige og aggressive, sier Kolberg.– Ungene i Rafah er barn av den første intifada-generasjonen som var vitner til hvordan armer ble brukket og all ødeleggelsen. Folk fortviler. De sier: Folk vet jo hva som skjer her og likevel gjør verden ingen ting.Israelerne fortsetter å skyte mot ambulansene. Kolberg viser bilde av en smadret bil, en godt merket og hvit ambulanse, rullet over av en israelsk stridsvogn. Sjåførene jobber med livet som innsats.– Jeg tror israelerne angriper ambulansene fordi de er ryggraden i det palestinske samfunnet. Det er en taktikk for å bryte ned moralen til folk. Det har de heldigvis ikke klart. Har disse barna noen sjanser?– Ja, mener Kolberg. – Sjansen ligger i å få uttrykke erfaring og traumer, og å forstå kulturen og samholdet og religionen, som de legger vekt på. Alle er ikke ødelagte av posttraumatisk stress, og de gir ikke opp motstanden. Det er også en viktig psykologisk faktor om de ikke føler at de er blitt helt glemt av utenverden.– Å bearbeide traumene er avhengig av motstandskraften. Den hjelper til å mestre traumene. Palestinerne har motstandskraften i sin kultur til å bevare og bygge videre på, sier Kolberg.Prosjektet er å utdanne palestinere til å hjelpe andre. Ofte er hjelperne like utsatt som de som skal hjelpes, som ambulansesjåførene. De har mistet en bror, en nær slektning, de har fått sitt hjem ødelagt, de er blitt skutt på fra hæren og de israelske bosettingene.– Derfor er det så viktig med hjelp og støtte utenfra, understreker Kolberg. – Vi som kommer utenfra kan være bindeledd fordi palestinerne ikke kan dra mellom byene på Vestbredden, eller mellom Vestbredden og Gaza for å hjelpe hverandre, og de slipper ut for å få opplæring eller delta på internasjonale faglige konferanser.Den israelske overvåkingen er total. Bosettingen Gush Katif lå vegg i vegg med Khan Younis. Nå er de nærmeste huset. I bosettingen er det rigget til en heisekran med en boks som peiler sonen mellom bosettingen og flyktningleiren. Den inneholder overvåkingskameraer og fjernstyrte våpen. Droner svever over leiren.– Folk opplever hver dag, hele tida, frykten av å være på skuddhold. Boligområdene blir beskutt fra bosettingene hver dag, og barn ser folk bli skutt.Rehabiliteringssentrene i Rafah og Khan Younis, Røde Kors- og Halvmåne-kontorene, er fulle av kulehull for liksom å nagle inn at det ikke er trygt noen steder.Situasjonen er den samme i Tell as-Sultan-leiren som ligger på sørsiden av veien mellom bosettingen Morag, og bosettingene nærmere den for palestinere forbudte kyststripen. Mange palestinere kom fra Egypt til Tell as-Sultan etter Oslo-avtalen. De blir i dag beskutt. Vannledningene deres blir systematisk ødelagt. – Det er ingen grunn til å vente at dette tar slutt, sier Kolberg etter sitt sekstende Palestina-besøk siden 1986. Sharon sier at Israel skal trekke seg tilbake, men ikke fra grensa og ikke fra området langs grensa til Israel. Folk vil være like innesperret, og det blir ikke fred av det. Det er et tvangsgrep.– I Gaza har Israel satt tommeskruene på livsgrunnlaget, selv om Israel sier at det ikke kommer selvmordsbombere ut fra Gaza. De fyrer opp under en trykkoker samtidig med at lokket skrus til. Jeg er redd for at undertrykkingen mot Rafah og Khan Younis, hvor folk er mer religiøse og mindre skolerte, mer sinte og ikke politisk taktiske slik som i Fatah, PFLP og DLFP, er så hard fordi Israels taktikk er at det skal eksplodere slik at de kan tømme landet.Gaza er verst. Den samme opplevelsen har Kolberg også hatt. Men ikke i like sterk grad denne gangen.–Før har det vært slik. Men nå har jeg sett muren på Vestbredden. Folk blir fullstendig inngjerdet. Landsbyer blir skilt fra sine åkrer og folk stengt ute fra sine jorder i områder hvor det ikke har vært voldsomme uroligheter. Jeg har lest om muren og sett bilder av den, men å se den i virkeligheten, var rystende.– Det blir lagd små Gaza'er på Vestbredden, nye trykkokere. Men når noen tar dette opp med israelere på Holocaust-senteret foran bildene av Warszawa-gettoen, er det ingen som ser sammenhengen, sier Kolberg.@sitat:Pappa, om jeg blir sprengt, må du passe på å samle sammen alle delene av megTreåring i Rafah@@sitat:– Israel kan gjøre hva de vil … bombe hus med folk i, under dekke av å lete etter tunneller under grensa til EgyptChristiane Kolberg, psykiater@