Regler
- I går startet regjeringen arbeidet med budsjettet for neste år. Det skjer i en situasjon hvor det er både store forventninger og mye frykt blant de rødgrønne partienes støttespillere. Kvinnene i fagbevegelsen har klare forventninger om friske penger til å sikre et sårt tiltrengt likelønnsløft. Miljøaktivistene håper at det endelig skal være jernbanens tur til å bli rustet opp, og på ekstra satsing på fornybar energiproduksjon. Forskere håper utdanningssektoren kan tilgodeses. Lista kan gjøres lengre. Men det hersker også frykt: For strammere helsebudsjetter, som kan gi mer sentralisering og nedlagte sykehus, for magre landbruksoppgjør, så nye tusener av bønder legger ned, og for trange økonomiske rammer for Kommune-Norge. Dessverre er det sannsynlig at flere av bekymringene enn forhåpningene blir innfridd.
- For i budsjettarbeidet gjelder tre hellige regler: Handlingsregelen, inflasjonsmålet og skatteløftet. Til sammen betyr de, som økonomen Maria Reinertsen så treffende sa det til Klassekampen lørdag, at man «gir fra seg veldig mye politisk handlingsrom». For når handlingsregelen skal overholdes, i en turbulent finansverden, blir det mindre penger å bruke, og om skatteløftet skal holdes, kan regjeringen heller ikke sikre seg ekstra midler ved å trekke inn kjøpekraft. Slik blir de gode sakene «alle» er enige om, slaktofre på de økonomiske dogmenes alter.
- Det forunderlige er at disse reglene ikke gjenspeiler noen absolutte økonomiske mekanismer - de er politisk bestemte. Det å opphøye Bondevik II-regjeringens skattenivå fra 2004 til hellig og ubrytelig er ikke annet enn et politisk valg. Det er synd at en rødgrønn regjering, som skulle bety et brudd nettopp med høyresidas politikk, binder seg selv slik på hender og føtter i den økonomiske politikken, at de blir nødt til å skuffe sine egne tilhengere. Det kan bli skjebnesvangert, i første rekke for dem som nå får føle finansministerens kutt, i neste omgang for regjeringspartiene. Det er ikke lenge til neste valg.
