Dagens dato står med rød skrift i kalenderen til en rekke norske kunstnere. Grunnen er at søknadsfristen går ut i dag - 1. mars - for en rekke økonomiske støtteordninger, blant dem flere av Kulturrådets programmer.

Til sammen skal Kulturrådet dele ut i underkant av en halv milliard kroner i 2010. Selv om tallet kan synes høyt, er det langt fra alle som kan regne med å få penger. For å komme dithen, må man nemlig ha en helt spesiell kompetanse: å skrive søknader slik kulturbyråkratene vil ha dem.

Forutsigbart

- «Samarbeid på tvers av landegrenser» er en ting det virker som at de elsker, sier folkemusiker Benedicte Maurseth.

Hun har selv en ganske klar oppfatning av hvilke ord som må være med i en søknad for at den skal kunne utløse midler.

- Hvis jeg skal være kynisk - eller la meg heller si klok - når jeg søker, kan det kanskje også være fordelaktig å bruke dokumentasjonsargumentet og si at det jeg gjør, aldri har vært gjort før. «Nyskaping» er et annet ord som er populært, ved siden av «møter i sjangre» og «møter i kulturer», forteller Maurseth.

- Dette er alt sammen positive ting, selvfølgelig, men det er noe kunstnerene må ville ut ifra sitt innerste hjerte, ellers blir det konstruert. Kunstnere kan gå inn i slike prosjekter med gode intensjoner, men kommer ikke til å få maksimalt ut av det kunstneriske dersom utgangspunktet er hva som tar seg godt ut på en søknad.

Eksotiske løsninger

Selv mener Maurseth det finnes mange kunstnere som svelger unna og skriver det de må i søknaden om pengestøtte:

- Hvor mange har vel ikke latt seg friste til å ta med en fransk musiker og to fra Afrika for å være mer sikker på å skli rett inn på turnéprogrammet til Rikskonsertene? Denne situasjonen kunne lett ha vært unngått dersom de som sitter med pengene, hadde hatt mer tillit til kunstnerne, mener Maurseth, som også peker på at kunstnere selv må ha tillit til seg selv og sitt fag, når de i dag poster sine søknader til Kulturrådet.

- Problemet er at vi blir styrt. Vi tror vi er frie kunstnere, uten keisere og mesener som styrer oss, men sannheten er at vi er fullstendig underkastet offentlige og private bevilgere. Det er de som sitter på pengesekken, og vi logrer for dem, mener Maurseth.

- Mangler kunstnere integritet når de ikke klarer å stå imot dette «søknadssystemet»?

- Kunstnere kan bli styrt både bevisst og ubevisst i forhold til hva de tror kommer til å bli premiert for. Konsekvensen kan bli at vi går glipp av mye originalitet på kulturfeltet. Det er ikke sikkert Kulturrådet og andre bevilgere tenker over hvor stor innflytelse de har, tror Maurseth, som understreker at kritikken ikke er ment å ramme kunstnerkolleger.

- De fleste av dem som får penger, er helt klart store kunstnere - og slik skal det være. Men i tillegg er det nok noen kunstnere som klarer seg godt fordi de er gode til å skrive søknader og vet hvordan de skal få tak i penger. På samme måte finnes det folk med geniale ideer som ikke når igjennom fordi de ikke får til søknadsspråket. Det er et eget språk, dette, og det er en stor fordel for dem som kan det, sier Benedicte Maurseth.