I 1995 var det 72.400 gårdsbruk i drift i Norge. I 2008 var tallet 46.380. Nedgangen var størst på Vestlandet nord for Jæren og nord for Trøndelagsfylkene, mens stadig mer av norsk matproduksjon nå skjer på stadig større bruk på Jæren, langs Oslofjorden og Trondheimsfjorden.

- Det må snart komme en diskusjon om hvor vi skal med landbruket vårt. Med én million flere innbyggere, skal vi øke norsk matproduksjon eller importere, og skal vi øke med norske ressurser eller med importert kraftfôr, spør Jon Petter Løvstad i Småbrukarlaget til Klassekampen.

Kraftfôr overtar

Løvstad er bekymret over at kjøtt fra utegående kveg og sau erstattes av kraftforprodusert innegående kylling og svin i sentrale strøk. Han mener utviklingen peker i retning landbruksdød i store deler av landet, med stadig sentralisering mot de store produksjonsområdene Jæren, Oslofjorden og Trondheimsfjorden.

- Det en ser er at det har skjedd en systematisk omstrukturering, der landbruksminister Lars Sponheim i sin tid startet med «moderate» endringer i strukturen. Hva som er «moderat» her, kan diskuteres, sier Løvstad.

I dag er over 60 prosent av landbruket kraftfôrbasert, som betyr at dyrene i hovedsak gis kornbasert kraftfôr produsert i utlandet. Færre dyr på beite betyr gjengroing og ødelagte kulturlandskap, samtidig som det åpner for større bruk med flere dyr.

Subsidierer de store

Tall fra Telemarksforskning underbygger påstandene til Løvstad. Ifølge forsker ved Telemarksforskning, Solveig Svardal, er utviklingen entydig. Hun sier at endring i subsidiereglene har gjort at stadig mer av produksjonstilskuddet går til store bruk, stikk i strid med oppfatningen blant politikere og folk flest.

- Tallene viser at produksjonstilskuddene har endret seg over tid, mellom fylker og produksjonsstørrelser. Når man fjernet tak på overføringer per bruk, gjorde dette at man flyttet produksjon fra mindre til større enheter. Konsekvensen er forskyvning fra distrikt til mer sentrale jordbruksområder, sier hun til Klassekampen.

Hun advarer mot konsekvensene utviklingen vil ha.

- Omstruktureringen får landskapsmessige konsekvenser. Det vestlandske fjordlandskapet, som står på UNESCOS verdensarvliste, forsvinner som reisemål når landskapet ikke er der lenger, sier Svardal til Klassekampen.

Hun tror også at det blir vanskelig å drive distriktspolitikk dersom landbruket forsvinner fra bygdeområder.

- Dette får en bosettingseffekt, der de som har drevet bruk i sammenheng med annen jobb ikke kan binde seg til en plass når gårdsbruket forsvinner.

Liberal kvotehandel

Sentraliseringstendensene er svært tydelige i melkeproduksjonen. Ifølge Ola Flaten i Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF), har en stadig mer liberalisert omsetning av melkekvoter presset fram større bruk, sentralisering og lønnsomhet ved å legge ned mindre bruk.

- Når Bondevik-regjeringen åpnet for markedspriser på kjøp og salg av melkekvoter, åpnet det for at penger nå går fra aktive gårdbrukere som må kjøpe kvoter for å drive lønnsomt til inaktive som gir opp, sier Ola Flaten til Klassekampen.

Mange håpet at regjeringsskiftet med den rødgrønne regjeringen i 2008 ville endre praksis og stanse markedsstyringen av melkekvotene. I stedet ble det ytterligere liberalisering, da regjeringen i 2008 åpnet for leie av kvoter uten noe som helst statlig prisstyring.

- Alle disse grepene er med på å skape raskere strukturendring og mindre og mindre melkeproduksjon i strøk som er regnet som bedriftsøkonomisk ulønnsomme, sier Flaten.

Hvitt kjøtt fra få

Sentraliseringstendensene er også tydelig i kjøttproduksjonen. Den totale fjørfeproduksjonen på 72.000 tonn kjøtt er fordelt på 460 gårdbrukere, mens saueproduksjonen på 23.000 tonn er fordelt på 14.000 produsenter. Tilsvarende tall for svin og storfe er 125.000 og 84.000 tonn fordelt på 2400 og 15.000 gårdbrukere.

Forskjellen utover fordeling og kraftfôrproblematikk er at sau- og storfedrift involverer flere næringer, som melk og ull, mens svin og fjørfe utelukkende bygger på kjøttproduksjon.

- Det er en trend at vi går vekk fra flerbruk til monobruk med sterk økning i etterspørsel etter lyst kjøtt økt, sier Løvstad.

I et internasjonalt perspektiv betyr det at norske bruk benytter utenlandske kornareal til norsk dyrefôr, kornarealer som ellers ville gått til mennesker.

- Vi er litt mer skikkelige enn Kina og kjøper ikke jord. Men vi leier den gjennom import av kraftfôr. Gjør vi om mengden kraftfôr vi kjøper til dekar land, dekker norsk forproduksjon 2 til 3 millioner dekar leiejord i utlandet, understreker Løvstad.

- Sett mot et internasjonalt bakteppe av sult, naturkatastrofer og matkrise, tror jeg diskusjonen rundt dette kan bli stor.