En sammenliknende studie av integreringspolitikken og velferdsregimene i sju europeiske land, viser at i land med multikulturalistisk politikk og sjenerøse velferdsordninger er innvandrerbefolkningen oftere arbeidsløs, lever i segregerte boområder og er overrepresentert i fengslene. Dette gjelder i størst grad Nederland, Sverige og Belgia. Land som har strengere integreringspolitikk (Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike) eller en svak velferdsstat (England) har oppnådd bedre integreringsresultater, særlig målt i arbeid.

Sjenerøs velferd

Resultatet av studiet publiseres 1. januar i en artikkel av den nederlandske integrasjonsforskeren Ruud Koopmans i tidsskriftet «Journal of Ethnic and Migration Studies». Koopmans har analysert velferdsordninger og integreringspolitikk i sju ulike europeiske land. Ut fra analysen har han utarbeidet tre hovedhypoteser:

n Land som enten har en begrenset velferdsstat med få velferdstiltak (England), eller en streng integreringspolitikk med en klar arbeidslinje og krav til kulturell assimilering (Østerrike, Sveits og Tyskland), vil ha en relativt høyere andel innvandrere i jobb, enn land med sjenerøse velferdsordninger og en multikulturell integreringspolitikk.

n Segregering av innvandrere i «egne» boligområder vil være mer tydelig i land med en multikulturell integreringspolitikk, som Nederland, Sverige, England og Belgia, og mindre tydelig i land som er mer opptatt av å assimilere innvandrer inn i majoritetskulturen, som Østerrike, Tyskland, Frankrike og Sveits.

n Land med lav arbeidsmarkedsdeltakelse blant innvandrere vil også ha en overrepresentasjon av innvandrere i fengslene.

Likest i Østerrike

Gjennom å samkjøre sammenliknbare data for arbeidsmarkedsdeltakelse, grad av segregering i byene og fengslingsstatistikk, har Koopmans i hovedsak fått sine hypoteser bekreftet.

Tallenes tale er slående: Når det gjelder Østerrike er det nesten ingen forskjell mellom innvandrere utenfra EU og personer født i Østerrike når det kommer til deltakelse i arbeidsmarkedet. 66,6 prosent av innvandrerne er i jobb, mens andelen for personer født i Østerrike er 68,1. I motsatt ende av skalaen finner vi Nederland, Sverige og Belgia hvor innvandrerbefolkningen i mye mindre grad er i jobb sammenliknet med personer som er født i disse landene. I Sverige er 54,4 prosent av innvandrerne i jobb, mens 75,1 av de svenskfødte har arbeid å gå til. Tallene baserer seg på et gjennomsnitt fra 1999 til 2004, og er dermed upåvirket av finanskrisa som slo inn i Europa for et år siden.

Føyer seg i rekken

I de samme tre landene er også innvandrere overrepresentert i fengslene. Denne tendensen er sterkest i Nederland, hvor sannsynligheten for at en innvandrer er i fengsel, er seks til åtte ganger høyere enn i den generelle befolkningen. På motsatt ende av skalaen finner vi England, hvor overrepresentasjonen bare er to til tre ganger høyere.

Der innvandrere i England kommer godt ut i forhold til både deltakelse på arbeidsmarkedet og lav representasjon i fengslene, viser England en høy grad av boligsegregering. Det at etniske briter og særlig muslimske innvandrere ofte lever separate liv, har vært tema for debatt i England knyttet til opptøyer i engelske byer og avdekking av terrorceller i boligområder dominert av muslimer.

I sin artikkel føyer Koopmans seg i rekken av forskere som nå kritiserer det de mener er en feilslått multikulturalistisk politikk. I Koopmans hjemland Nederland har denne politikken vært ført gjennom mange år i en radikal form. For eksempel er 20 prosent av sendeflaten til rikskringkaster reservert etniske minoriteter, ofte på deres eget språk. Koopmans sier selv at han ikke tilhører dem som mener at innvandring og etnisk mangfold undergraver velferdsstaten. Tvert imot mener han at multikulturalisme i prinsippet er bra for innvandrere, men at den svekker majoritetsbefolkningens tillit til velferdsstaten, og at det er uheldig for innvandrere når de blir avhengige av velferdsstaten, fordi det fører til sosial og økonomisk marginalisering.

Skal se på velferdsgodene

- Norge fører ikke en multikulturell politikk. Vi stiller en god del krav og vi har ikke en veldig segregert befolkning. En stor andel innvandrere deltar i høyere utdannelse. Dette gjelder særlig andregenerasjon. Det hadde vært spennende om Koopmans også hadde sett på hvordan det gikk med andregenerasjonen i sin studie, sier Ada Engebrigtsen, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova). Norge er ikke med i den aktuelle studien, men spørsmålene den reiser er høyaktuelle også i en norsk kontekst:

Regjeringen har nedsatt et utvalg som i 2011 skal legge fram en utredning som ser på hvorvidt de universelle velferdsordningene sammen med de spesifikke integreringsvirkemidlene støtter opp om målene om høyest mulig yrkesdeltakelse.

Andre integreringsfaktorer

Engebrigtsen mener Koopmans bringer mye interessant til torgs for en slik debatt, men hun sitter igjen med en del kritiske merknader etter å ha lest artikkelen.

Hun mener han ikke tar nok høyde for at arbeidslivet i de ulike landene er forskjellig, og at det er ulike innvandrere som mottas i de forskjellige landene.

- I Norge og Sverige har du et type arbeidsliv, hvor det nesten ikke er arbeid å få for ufaglærte. Norge og Sverige har også tatt imot mange innvandrere på humanitært grunnlag, som du ikke finner i de andre landene. Dette er faktorer som er med på å forklare lav arbeidsdeltakelse, sier hun.

- Hvilke andre faktorer enn arbeidsdeltakelse er viktig for integreringen?

- Deltakelse i sivilsamfunnet er viktig.

- Koopmans viser til at i land med multikulturell politikk, er graden av politisk deltakelse blant innvandrere høy.

- Det er interessant. Noe av det jeg har sett i min forskning er at somaliske andregenerasjon har en valgdeltakelse på høyde med norske ungdommer, sier Engebrigtsen.