«Valerie Solanas skal bli president i Amerika»

Torshovteatret

Av: Sara Stridsberg

Oversatt av: Monica Aasprong

Regi: Kjersti Horn

Scenografi/kostyme: Tine Schwab

Med: Monna Tandberg, Trine Wiggen, Marte Engebrigtsen, Tone Danielsen, Kaia Varjord og Frøydis Armand

«Valerie Solanas skal bli president i Amerika» er en dramatisering av romanen «Drömfakulteten», som Sara Stridsberg vant Nordisk Råds litteraturpris for i 2007. Det er litt skuffende, fordi tittelen på stykket lover en litt annen vinkling, kanskje tettere på Valerie Solanas’ SCUM-manifest. På den andre siden henger forventningen sammen med begge de to bøkenes litterære kvaliteter.

Til tross for den dokumentariske detaljrikdommen i «Drømmefakultetet», lar Sara Stridsberg Valerie Solanas forbli et mysterium, og derfor etterlater også boka seg et savn - slik en god roman skal gjøre.

På Torshov er det Trine Wiggen som bekler rollen som Valerie, men hun deler scenen med et kvinnekollektiv basert på de sentrale figurene i boka. Som i boka, åpner forestillingen på «et hotellværelse i Tenderloin District, horestrøket i San Francisco. Det er april 1988 og Valerie Solanas ligger og dør av lungebetennelse på en skitten madrass og nedpissede laken».

Det er Marte Engebrigtsen som leser denne sceneanvisningen, i rollen som Daddy’s Girl, en slags intervjuer, som svarer til forfatterens alter ego i romanen.

Til å begynne med sliter forestilingen med en litt for realistisk inngang til stoffet. Trine Wiggen er kledd i loslitt undertøy, som er flekket av urin og avføring, og hoster «tuberkuløst». Det skal mye til for å matche den rystende åpningen av romanen, hvor Stridsberg skildrer liket - slik hotellpersonalet fant henne, cirka 5 dager etter at hun døde; dekket av mark, knelende ved sengen.

Stoffet får ikke de episke dimensjonene på scenen, men det er kanskje like bra. Forestillingen spiller seg opp, og den «litt for realistiske» åpningen fungerer faktisk nærmest som en katapult: Trine Wiggen flyr, og lar språket være Valeries vinger. Ja, det er faktisk som om det atletiske ved tekstens vidd, eller Solanas’ språklige begavelse, forsterkes av å kontrasteres mot de ydmykende fysiske og kroppslige omstendighetene.

«Valerie Solanas skal bli president i Amerika» er tekstbasert teater, som regissør Kjersti Horn gir en fattigslig og enkel innramming, og subtilt akkompagnement av Lou Reed. Det tekstnære er et klokere valg enn man oppdager ved første øyekast. Både fordi det viser affinitet til SCUM-manifestet, hvor Solanas’ prediker intellektuell frigjøring, ikke kroppslig/ seksuell: «Sex er de sjelløses tilfluktsted», heter det i teksten. Programmet er også et produkt av hennes egen smertefulle oppvekst, overgrep og prostitusjon. Og med alt fokus lagt på skuespillerne og teksten, skjerper Horn denne spenningen, men psykologiserer ikke. Det er enkelt og uhyre effektivt.

Jeg vet ikke om det er et regivalg, eller forfatterens ønske at det bare medvirker kvinner - men det er i Solanas’ ånd.

Eneste mannlige medvirkende, er Håkon Ramstad, som på lydbånd gir stemme til aktoren i rettssalen og rektoren ved Maryland University. Slik merkes patriarkatets makt. Men uten at mannen gis et ansikt - i flukt med hvordan Valerie Solanas frakjenner mannen egenidentitet, og definerer mannen som «mangel». Som påpekt av både Sara Stridsberg og Wencke Mühleisen i forordene deres til manifestet, kan dette leses som en parodi på en rekke historiske teksters framstilling av kvinnen.

De fem øvrige kvinnene bidrar til å gi forestillingen en komediantisk og selvironisk snert, som et slags galleri over standardiserte kvinneroller.

Frøydis Armand okkuperer venstre side av scenen, med stearinlys og absurd problematikk. Beskrivelsen av Dorothy, Valeries mor, stemmer på en prikk med datterens påstand i SCUM-manifestet om at «De hyggeligste kvinnene i vårt samfunn er ravende sexgale». Samtidig som mora - som lukker øynene for at datteren blir misbrukt seksuelt av faren, og finner seg i hva som helst fra sine menn - paradoksalt nok er Valeries støttespiller og store kjærlighet. Armand framstår en aldrende Monroe, hjelpeløs og infantil, men det oppstår et magnetfelt rundt henne så snart hun åpner munnen. Selv om Dorothy bare er en skisse, ligger Winnie i «Lykkelige dager» (Beckett) snublende nær, og Armand balanserer håp, varme og absurditet på knivseggen.

Like fornøyelig er Monna Tandberg som Andy Warhol. Gjennomsiktig, androgyn og spilt med største selvfølge.

I den kvinnedominerte konteksten, fungerer det egentlig som et forsvar å la ham spilles av en kvinne. Vi får ingen forklaring på hva det var som motiverte Valerie til å skyte Andy Warhol, men her gir den teatrale ansatsen en følelse av at to døde byr hverandre opp til dans. Tandbergs Warhol er den perfekte illustrasjon på at hannkjønnet er en «mangel», og det fabelaktige er at hun fanger inn det patetiske rørende, men også dekker Warhol bak et lurt og enigmatisk smil.

Tone Danielsen fanger hjelpeløsheten til Solanas’ psykiater, og Kaia Varjord er den glamorøse og skadeskutte kjæresten hennes, Cosmo Girl. Selv om birollene i seg selv gir en grunn til å oppsøke Torshov, er det Trine Wiggen som bærer forestillingen. De andre er satelitter omkring henne som det intellektuelle gravitasjonspunktet; slik hun i sin fysiske fornedrelse eksisterer i og gjennom språket. Det er en utfordrende rolle, og ikke minst på en så intim og liten scene. Men Wiggen lar den utpregete senderbevisstheten til Valerie Solanas smelte sammen med sin egen suverene overlegenhet i teatersituasjonen.

Galskapen puster henne i ryggen, men blir aldri uttalt, og Trine Wiggen kommuniserer Solanas’ store ensomhet uten snev av sentimentalitet.