Finanskrisa har snudd opp ned på Olje-Norges sannheter, og har gitt landets eliter, underdogs og opportunister en sjanse til å styrke sin posisjon, men også til å styrte nedover på børsindeks og meningsmålinger.

Klassekampens tre utkårede vinnere markerer seg ved å ha brukt krisa til å styrke sin agenda. Særlig regjeringen og sentralbankens krisepakker har blitt en anledning for pressgrupper å melde seg på og fremme alle mulige krav fra skrivebordsskuffen.

Rødt har ut ifra forutsetningene gjort det skarpt: Ifølge TV 2s måling i starten av desember ligger Rødt inne med to representanter på Stortinget, og kommer, i motsetning til i 2005, med konkrete forslag til hva vippeposisjonen skal brukes til.

Miljøbevegelsen har fått økt oppmerksomhet om sitt krav om investering i miljøvennlig kraftproduksjon, men merker nå for alvor LO-ledelsens trykk for å bygge ut ScanLed-gassrøret til Grenland og Goliat-feltet i det sårbare Barentshavet.

Tilhengere av offentlig sektor i Ap og fagbevegelsen kan smykke seg med at regjeringen så langt har gått for tilskudd til kommunene i stedet for skatteletter, men bør bite seg merke i statsminister Jens Stoltenbergs uvilje mot å gjøre noe som kan forstyrre rentesettingen. Konkurranseutsatte LO-forbund må også se på at framtidsrettede industriarbeidsplasser forsvinner på grunn av regjeringens knefall for EØS i industrikraftspørsmålet.

Vinner: Den rødgrønne regjeringen

I forkant av framleggingen av statsbudsjettet i oktober dreide den politiske debatten seg om hvilke regjeringskonstellasjoner den borgerlige opposisjonen kunne trylle fram. At Ap, SV og Senterpartiet snart måtte finne fram flytteeskene var nærmest hevet over enhver tvil, også i herværende avis. Siden har pilene snudd. Ifølge Synovates desembermåling i gårsdagens Dagblad ligger regjeringspartiene bare to mandater unna reint flertall på Stortinget. Frykten for masseoppsigelser, som tjente Ap så bra i 2005, stabiliserer partiet på over 30 prosent, mens SV alene hopper opp 3,4 prosentpoeng til 9,7 prosent. Det siste kan tyde på at SVs dissenser er mer verdt for velgerne enn det hovedstadskommentatorene hittil har trodd.

I den konkrete krisehåndteringen har regjeringskameratene stått samlet om å marginalisere opposisjonen. De har brukt sitt historiske flertall til å banke igjennom et åpenbart utilstrekkelig statsbudsjett og har samtidig varslet løpende utvidelser i valgåret. Budskapet: Stortinget er satt til side, all makt er samlet i departementene. Kaoskameratene i Venstre, Høyre, KrF og Fremskrittspartiet er henvist til Stortinget og regjeringskvartalets korridorer, hvor de overfor journalistene får lufte sin indignasjon over det regjeringen har bestemt.

Vinner: De store bankene

Selv om finanskrisa inntil nylig handlet om at bankene har lidd store tap (Norges Bank forventer at bankene i verste tilfelle kan tape 2,5 prosent av utlånene i 2011, om lag 60 milliarder kroner), kan banksektoren notere seg følgende lærdommer av finanskrisa:

* Er man stor nok, vil regjeringen aldri tillate at man går over ende.

* En norsk regjering, selv en rødgrønn en, vil velge «den mest markedsbaserte løsningen i Europa» for å berge bankene, som Jan Tore Sanner bemerket til Klassekampen.

I stedet for å nasjonalisere de kriserammede bankene, som man gjorde på nittitallet og som blant andre USA gjør i dag, valgte finansminister Kristin Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg å auksjonere bort statssertifikater til spottpris.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem og BIs høstkonferanses påminnelse om at norske banker har vært svært risikovillige og vokst seg store på usikre lån fra utlandet har så langt fått lite oppmerksomhet.

I stedet tropper statssekretærer fra Finansdepartementet opp for å fortelle det norske folk at bankene bare mangler penger, og ikke er i ferd med å gå konkurs, og at statlig overtakelse derfor ikke kan komme på tale. Så om DnB Nor, SpareBank 1 og Nordea må føre økonomiske tap i årene framover, kan de notere seg en stor politisk seier. De er navet det norske samfunnet kretser rundt, og blir tidene dårlige må fellesskapet subsidiere dem, uten at det betyr bindende avtaler og tap av handlingsrom.

Vinner: Offentlig sektor

Kommunenes arbeidsgiverorganisasjon KS har i høst drevet en mer vellykket lobbykampanje enn næringslivets arbeidsgiverorganisasjon NHO. Mens sistnevnte har møtt døve ører for sitt krav om fortsatt fradrag for formuesskatt og arveavgift, har kommunene tilkjempet seg plassen som realøkonomiens redningsmenn.

Etter utallige reiser til Oslo og møter med kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa har kommunene blir garantert kompensasjon for tapte skatteinntekter, og ligger an til å få friske milliarder til utbygging og vedlikehold den 26. januar. Tiden vil vise om KS får de 15 milliardene de har bedt om, og om pengene kommer tidsnok til å bekjempe ytterligere masseoppsigelser i bygningsbransjen.

Staten, fylkene og kommunene slipper i årene framover å slite med Olje-Norges politiske jernbur: Overflod av oljepenger på den ene sida og manglende arbeidskraft på den andre. Når Nav erklærer at 3300 flere mister jobben hver måned og oppfordrer flere til å omskolere seg til sykepleiere og lærere, er det et signal om at offentlig sektor vil ha spist seg et lite hakk større når støvet har lagt seg.

Sannsynligvis kan nordmenn glede seg til bedre jernbane, asbestfrie skolebygg og breddfulle bassenger. Så får det være en annen sak at overfloden av oljepenger blir mindre påtrengende etter regnskapsåret 2008s massive nedskrivninger.

Taper: Den borgerlige opposisjonen

De rødgrønnes vilje til å stå samlet om krisepakkene, koste hva det koste vil, og konsekvent velge markedsmessige løsninger, presser venstreopposisjonen i egne rekker, men sliter også på de borgerlige.

Gang på gang har de opplevd å være tilskuere; i finanskomiteen, i finansdebatten og i mediene. Utover økt oljepengebruk og krav om fortgang ser verken Venstre, Høyre, KrF eller Fremskrittspartiet ut til å ha radikalt andre forslag enn regjeringen, og det blir da opp til Venstres Lars Sponheim å innta rollen som konstitusjonell vaktbikkje og kritisere regjeringens «arroganse», som i mange velgeres øyne til forveksling likner beslutningsmyndighet.

Høyres innebygde motvilje mot økt oljepengebruk og Frps programfestede prinsipp om å slippe finanssektoren fri virker naturlig nok malplassert overfor arbeidsfolk som står i fare for å miste både hus og jobb. Høyre kan trøste seg med å ha styrket seg vis-à-vis Frp, om så bare på 15 prosent, mens Frp ser ut til å ha nådd bunnen på litt over 20 prosent. En flertallsregjering kan de se langt etter, og den rødgrønne selvdisiplinen ser ut til å ha røvet Senterpartiet fra den borgerlige folden i mange år framover.

Taper: Industriarbeiderne

Adam Smith hevdet på 1700-tallet at norske skogeiere var gratispassasjerer på velstandsutviklingen i Europa, i og med at økt byggeaktivitet på kontinentet ga bedre pris på trevirke i Norge.

På én måte har han fremdeles rett: Norge er store på å levere halvfabrikata og råvarer til utenlandsk industri. Teknologiaksjer som Rec har i tillegg vokst seg store på europeiske miljøstøtteordninger.

Når tidene snur og bilprodusentene kutter, merker nordmenn det ved at Hydro sier opp folk i bildelsproduksjonen på Raufoss. Regjeringen har ikke vist samme iver for å berge leverandørindustrien som å berge bankene, selv om Garantiinstiuttet for eksportkreditt har fått utvidede lånerammer og selskapet Eksportfinans har fått rimelige lån fra statskassa.

Klassekampens reportasje fra Hydros nedleggingstruede smelteovner på Raufoss viser avmakta som oppleves blant de 450 som må levere inn hanskene, mer på grunn av manglende støtteordninger enn av sviktende etterspørsel.

LO-forbundet Industri Energi har foreløpig ikke fått gjennomslag for langsiktige kraftavtaler, som etter deres syn kunne utløst nye arbeidsplasser til kamp mot finanskrisa.

Framtidas pensjonister

Fallende aksjekurser har i løpet av krisa vist seg å være en enda større trussel mot vanlige folks pensjon enn selv den mest makroøkonomisk orienterte Ap-ledelse og LO-sekretariat.

De fleste arbeidsgivere med innskuddsbasert pensjonsordning plasserer nå 50 prosent av pengene i aksjer. Når Oslo Børs har falt 60 prosent siden i mai, fordunster altså 30 prosent av pensjonspengene, hvis det var der de var plassert.

Forsikringsselskapet Vital meldte i helga at hele 34 prosent tror de ikke vil klare seg på folketrygden og arbeidsgivernes pensjonsordninger, mot 15 prosent i 2006. Det er godt nytt for forsikringsselskapene, som øyner utvidede markeder, og dårlig nytt for arbeiderne, som får enda en utgift å betale.

De fleste offentlig ansatte har ytelsespensjon, og er garantert en fast prosent av lønna i pensjon. I stedet rammes stat og kommune, ved at pensjonsfondene taper verdier for milliarder av kroner, samtidig som pensjonene skal betales på samme nivå som før. Ifølge Kommunal Rapport trenger de kommunale pensjonskassene to milliarder kroner for å dekke over tapene.

I tillegg taper alle nordmenn på at verdien av oljefondet har sunket med 341 milliarder kroner i løpet av ett år.