Nederland har gjort det. Canada har gjort det. Australia og Storbritannia også.

Og i går ble det klart at også Norge kommer til å signere intensjonsavtalen som viderefører Norges deltakelse i det USA-ledete kampflyprosjektet Joint Strike Fighter (JSF), fra utviklingsfasen til produksjonsfasen.

På en pressekonferanse i går opplyste forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen også at Forsvarsdepartementet vil innlede forhandlinger med det europeiske alternativet Eurofighter og svenske JAS Gripen om lignende avtaler.

JSF-prosjektet er omstridt av flere årsaker. Blant annet har Norge, etter å ha brukt 600 millioner kroner, til nå ikke fått noen industrikontrakter i prosjektet. Derfor har Norge lagt fram krav om å få en god industriavtale som kan sikre norsk deltakelse i konkurransen om industrioppdrag i JSF-prosjektet, før en eventuell intensjonsavtale med amerikanerne kunne signeres.

Men ikke forvent for mye, advarer den britiske forsvarsanalytikeren Jon Lake:

– Dere vil få det absolutte minimum som kreves for å beholde dere på laget, sier han til Klassekampen.

Vil konkurrere

Lake er utdannet pilot og har skrevet en rekke bøker om luftforsvar. Han er blant annet redaktør i Flight Daily News, og følger kampfly-saken nøye.

Regjeringens forhandlinger med Lockheed Martin dreier seg i første rekke om hvorvidt Kongsberggruppen skal kunne levere flydeler i lettvekts plastmateriale, såkalt kompositt, som brukes i JSF. Regjeringen vil også at andre norske selskaper skal få adgang til å konkurrere om oppdrag i prosjektet, etter prinsippet om «best verdi».

– I JSF-programmet er det slik at det eneste industriselskapene får, er retten til å søke om å få oppdrag. Og selv om man skulle få oppdrag, vil det dreie seg om små oppdrag av lavere verdi, mener Lake.

– Her er det vanskelig å se for seg at et norsk selskap slår et amerikansk, med tanke på hvordan dette manipuleres politisk. Det vil alltid være en amerikansk leverandør som kan anses å tilby «bedre verdi».

– Tilbyr smuler

Også forsvarsanalytiker John Berg sier til Klassekampen at man ikke kan vente seg stort etter forhandlingene om industriavtaler for norske bedrifter.

– Nordmennene presser hardt i Washington, men det som kommer ut er trolig noen halvveis løfter. Likevel vil det være noen i norsk industri som blir veldig glade fordi deres lille baby er sikret, mens de blåser i de andre. En god del norsk industri, de fleste små, er først og fremst interessert i å få noe sikkert, mener han.

Berg viser til at både det europeiske og svenske alternativet, Eurofighter og JAS Gripen, tilbyr Norge omfattende industrisamarbeid.

– Det amerikanerne eventuelt tilbyr er smuler sammenlignet med det europeerne tilbyr. Men de norske selskapene som eventuelt får kontrakter fra amerikanerne blåser i at det er en forskjell her på 30 milliarder kroner, bare de får sin lille sikre bit av kaka, sier han.

– Dette kan dreie seg om at et lite antall direktører skal slippe å ta utfordringer, eller om vi skal få et stort antall høyteknologiske arbeidsplasser. Hvor er den store visjonen for det svensknorske, alternativt europeisknorske lokomotivet som skal dra oss ut gjennom århundret? Når Norge ikke stiller slike spørsmål, får vi heller ikke noe svar.

«Trange rammer»

Jon Lake forklarer at britene er den eneste JSF-partneren som har industrideltakelse som dekker hele programmet, og at det først ble mulig etter at Storbritannia ble USAs eneste «nivå 1»-partner: Storbritannia har fra før lagt mer enn 12 milliarder kroner på bordet, og forpliktet seg nylig til å spytte inn rundt 410 millioner kroner ytterligere til JSF-prosjektet.

Lake tror dermed at rammene for en eventuell industrideltakelse i JSF for et lite partnerland som Norge vil være «nokså trange».

– Det er for eksempel lite sannsynlig at det vil være snakk om oppgaver som omfatter hele JSF-programmet. Dere kan snarere få i oppdrag å bygge visse deler til vinger som er ment for visse europeiske fly, for eksempel, sier han, og legger til:

– Hvis dere er ute etter gode industriavtaler, er JSFs F-35 ikke det rette flyet.