De universelle velferdsordningene, der alle innbyggere skal få et høykvalitets gratis eller billig tilbud fra det offentlige, står for fall. I framtida må de som har god råd betale for alt «ekstra» selv, mens det offentlige sikrer grunnytelsene pluss ekstra velferd for de fattigere.

Det kontroversielle utspillet kommer fra toppen av KS, tidligere Kommunenes Sentralforbund, og deres direktør for myndighetskontakt, Bjørn Gudbjørgsrud. KS er så bekymret for finansieringen av framtidas velferdsstat at de har bedt landets kommuner om å komme med innspill til hvordan velferdsstaten kan sikres mot forvitring i årene mellom 2020 og 2050, når vi for fullt treffes av eldrebølgen.

Gudbjørgsrud skriver om dette i en kronikk i dagens Klassekampen.

Paradoks

– Dagens organisering er ikke bærekraftig, konstaterer Gudbjørgsrud overfor Klassekampen.

Samfunnsøkonomen, som var finanspolitisk rådgiver for Kristin Halvorsen den gangen hun satt som medlem av finanskomiteen på Stortinget, tror det er kul umulig å se for seg at skatteøkninger, eller for den saks skyld oljepengene, kan finansiere en framtidig velferdsstat trukket over samme lest som dagens.

Han viser til at det har oppstått et forventingsgap mellom hva mange er i stand til å kjøpe privat, og hva det offentlige er i stand til å tilby innenfor dagens økonomiske rammer.

– Samtidig bæres det ved til bålet, ved at den enkelte får stadig flere individuelle rettigheter. Borgerrollen blir borte, og forbrukerrollen står igjen. Det er et gedigent paradoks at mens den private rikdommen øker, forventer man stadig bedre og billigere offentlige ytelser, sier Gudbjørgsrud, og viser til at folk forventer bedre mat, større sykehjemsrom og kulturtilbud på sykehjemmet i framtida.

– Dette er det ikke rom for å finansiere over skatteseddelen, sier Gudbjørgsrud.

Ikke skattevilje

Samfunnsøkonomen er varsom med å anslå hvor høyt skattenivået må bli i Norge dersom man skal være i stand til å finansiere både eldrebølgen og de stigende forventingene, ettersom problemene ennå ligger fram i tid, og forutsetningene er usikre. Men at skatteøkningene måtte bli formidable er han ikke i tvil om:

– Da viser undersøkelser, blant annet en meningsmåling i Klassekampen i høst, at folks vilje til å øke det generelle skattenivået ikke er særlig stor. Derimot er folk mer villige til å betale til spesielle formål, sier Gudbjørgsrud.

– Oljefondet, da? Kan ikke det finansiere mye av de økte utgiftene?

– I dag er Statens Pensjonsfond Utland på omlag 1.700 milliarder kroner. Det høres fryktelig mye ut, men det er bare 400.000 på hver av oss. Når vi vet at en institusjonsplass koster én million i året, gir det et lite bilde på hvor mange penger det er snakk om. Dessuten går jo oljepengene til å finansiere framtidige pensjonsforpliktelser, konstaterer KS-direktøren.

Mangler hender

Men det er, ifølge Bjørn Gudbjørgsrud, ikke bare penga som er problemet. Det er også henda. I dag arbeider drøye 100.000 mennesker i pleie- og omsorgssektoren. Anslag fra SSB viser at man fram mot 2050 vil trenge mellom 100.000 og 300.000 nye par myke hender. Det laveste anslaget innebærer at dagens ytelsesnivå opprettholdes, det høyeste at også befolkningens forventninger om bedre kvalitet på tjenestene innfris.

– Hvis bemanningen innen pleie og omsorg skal øke med 25 prosent fram mot 2035, noe som trolig er alt for lite, må tre av ti avgangselever fra videregående skole velge å arbeide i sektoren, sier Gudbjørgsrud.

Se til Sverige

KS-direktøren medgir at arbeidskraftproblemet ikke løses ved at den enkelte må betale for en større del av tjenestene selv, eller ved at de utføres i privat regi, men privatisering er da heller ikke hans mål – tvert imot.

– Men de som har råd til det, må betale for det som kommer i tillegg til de grunnleggende tjenestene. Så må det offentlige subsidiere de som ikke har kjøpekraft. Hvis ikke vi setter opp klare grenser for hva det offentlige skal og ikke skal tilby som en del av grunnpakka, sniker dette seg inn bakveien. Det er det i ferd med å gjøre allerede, sier han, og understreker at med en viss egenbetaling for «ekstratjenestene» hindrer man folk som ikke har bruk for tjenestene, bruker dem likevel.

– I Norge tilbyr det offentlige noe til veldig mange. I Sverige tilbyr man mer til færre. Det er trolig veien vi må gå også i Norge, sier KS-direktøren.

Se også kronikk side 3.