Journalisten og privatetterforskeren Tore Sandberg har i høst fått priser fra regjeringen og Amnesty for sin innsats for å avdekke justismord. Han håper at Gjenopptakelseskommisjonen i dag vil kunngjøre gjenopptakelse av drapssaken mot Fredrik Fasting Torgersen.

– Det er et mønster i saker som ender med justismord at politi og påtalemyndighet kjører seg fast i en altfor enøyd etterforskning fra starten, og at de deretter nekter å ta inn over seg informasjon som taler for et annet resultat. Dette ser også ut til å være tilfelle i Torgersen-saken, sier Sandberg til Klassekampen.

Han sier han ikke har gått så grundig inn her som i andre saker, der han har stått sentralt for å få gjenopptakelse. Men han har vært med på å vurdere de tekniske bevisene, og var til stede på kommisjonens høring i mars. Derfra har han et eksempel.

På autopilot

– Kommisjonen møtte en britisk sakkyndig på tannbittbeviset, som også ble brukt da Høyesterett avviste Torgersens begjæring i 1999. Da sa han at bittet i offerets bryst «very likely» stammet fra Torgersens tenner. I vår sa den samme eksperten at dette var mellom «likely» og «probably», altså mellom mulig og sannsynlig. Likevel sa statsadvokat Anne Katteland i intervjuer at det ikke hadde framkommet nye momenter.

Når en statsadvokat ikke erkjenner forskjell på disse utsagnene, blir det bare å fortsette skuespillet. Jeg skjønner på sett og vis at hun svarer som hun gjør, for om hun hadde innrømmet nye opplysninger, ville hun nærmet seg grunnlaget for gjenopptakelse. Dermed blir det tryggest å fortsette på autopilot.

Uten Tore Sandbergs innsats for å få ryddet opp i flere rettsskandaler, ville den offentlige Gjenopptakelseskommisjonen neppe vært opprettet.

– Fungerer kommisjonen etter hensikten, slik at rettssikkerheten reelt er blitt forbedret?

– Kommisjonen har besluttet gjenopptakelse av flere saker der grove justismord er begått, så på den måten er systemet betydelig forbedret. Men det er eksempler på at manglende ressurser i kommisjonen eller manglende økonomisk dekning til uavhengige etterforskere begrenser mulighetene for å gå dypt nok inn i sakene.

Middelaldermetoder

Sandberg ser det som et stort paradoks at kjendisbladet Se og Hør, og ikke det offentlige, finansierte det møysommelige gravearbeidet han gjorde som førte fram til renvaskingen av drapsdømte Fritz Moen.

– I Moen-saken finner vi eksempler på rene middelaldermetoder for å få dømt en uskyldig mann. Da det første av de to drapene som han ble dømt for skjedde i Trondheim, var det 18 vitner som bekreftet at Moen ikke var i byen. Det var påvist en annen manns sæd på drapsofferets klær. Likevel ble Moen dømt.

– Det er vanskelig å forestille seg at en domstol bevisst dømmer uskyldige?

– Jeg tror heller ikke på konspirasjoner for bevisste justismord. Men drapssaker utløser krefter som kan føre til forferdelige feil. Som tankeeksperiment tror jeg at befolkningen i Kristiansand rett og slett ikke ville funnet seg i at gjerningsmennene i Baneheia ikke var blitt tatt. Det andre drapet Fritz Moen ble dømt for, skjedde 13 måneder etter det første. Politiet var utsatt for et voldsomt press fra lokalsamfunnet i Trondheim for å finne den gale sexsadisten. Moen ble en beleilig gjerningsmann.

Styrt informasjon

Sandberg etterlyser en langt mer kritisk og innsiktsfull innsats fra mediene for å gå politiet og rettssystemet nærmere etter i sømmene.

– Dette gjelder også meg selv. Jeg dekket flere av de store kriminalsakene for Dagsrevyen på 1970-tallet, og møtte meg selv i døra da jeg senere gikk mye grundigere inn i noen av sakene. Det er mye styrt informasjon og misbruk av lekkasjer. Politiet har mulighet til å holde avgjørende bevismateriale unna, selv for domstolen, ved å sortere vekk dokumenter. Det finnes et grotesk eksempel fra Liland-saken, der politiet holdt tilbake et dokument om et vitne som punkterte politiets flytting av drapstidspunktet. På den måten fikk de det til å stemme med Per Lilands bevegelser.

Sandberg setter stor pris på hedersprisene fra regjeringen og Amnesty, som han mener viser et stemningsskifte.

– Både myndigheter og publikum har innsett at justismord faktisk er noe som også forekommer i vårt system, og det er en viktig erkjennelse i seg selv. Jeg møter ustanselig ukjente mennesker fra alle samfunnslag, som oppmuntrer meg og ber meg fortsette å stå på for å rette opp urett som er begått, sier han.