30 år gamle Shiva er ansatt hos en av Ikeas underleverandører i en indisk landsby nær tekstilbyen Karur. Hun tjener 2300 rupier i måneden, tilsvarende 330 NOK. 500 av disse rupiene – eller 71 kroner – koster det for henne å ta bussen til jobben.

Lønna til Shiva er familiens eneste inntekt, og maten de spiser er nesten alltid det samme: Suppe, eller saus med ris til, og kjøtt en gang i uka, hver søndag. Unntatt på slutten av måneden – da er det ikke penger til kjøtt. Hjemme hos Shiva er det ingen Billy-hyller eller Malm-senger fra Ikea. Det har hun ikke råd til. I stedet drømmer hun om en gasskomfyr og en glassballong, slik at familien slipper å lage mat over åpen ild.

Shiva er bare én av flere arbeidere hos Ikeas underleverandører i India som er intervjuet i siste nummer av månedsavisa Le Monde diplomatiques norske utgave. Avisa mener Ikea driver utbytting av arbeiderne.

Bryter etiske regler

For Ikea er Shiva og andre ansatte «utgifter som må reduseres maksimalt», ifølge Le Monde diplomatique, og lave lønnskostnader er noe av grunnen til at møbelgiganten har etablert seg i India.

Men hos bedriftens underleverandører – og hos deres underleverandører igjen – foregår det også brudd på Ikeas etiske retningslinjer for miljø- og arbeidsforhold, IWAY (The Ikea Way on Distributing Home Furnishing Products), mener avisa.

Retningslinjene slår fast at det sosiale utgangspunktet for ethvert samarbeid er fravær av tvangsarbeid og barnearbeid. Reglene skal også sikre arbeiderne i de ulike leverandørleddene rett til å organisere seg i fagforeninger.

I tillegg legger Ikea vekt på at arbeiderne skal ha tilgang på rent vann, hansker, separerte herre- og dametoalett, og pauser. Da Le Monde undersøkte forholdene hos noen av Ikeas underleverandører, fant de at lokalene var rene og lufta god, dessuten at arbeiderne har arbeidspauser og arbeidsutstyr av god kvalitet.

Men ifølge den nederlandske ikke-statlige organisasjonen Somo, som har undersøkt arbeidsforholdene hos Ikeas underleverandører i India, Bulgaria og Vietnam, forekommer det fremdeles «flere helt åpenbare brudd på Ikeas retningslinjer i de tre landene og i samtlige bedrifter undersøkelsen tok for seg».

Nektes organisering

Somos undersøkelse ble gjort i 2003 på vegne av den nederlandske fagforeningen FNV. Da var de vanligste overtrampene hos Ikeas leverandører brudd på organiseringsfriheten, brudd på retten til kollektive forhandlinger, lavt lønnsnivå og overtidsarbeid uten kompensasjon.

I de verste tilfellene fantes det ikke noen fagforening, arbeiderne jobbet sju dager i uka, og mottok ikke minstelønn. Ingen av dem var klar over hvilke rettigheter de hadde, og arbeiderne kjente ikke til møbelgigantens selvpålagte forpliktelser. Somos forskere møtte arbeidere fra tre eller fire bedrifter i hvert land, og intervjuet dem utenfor arbeidsplassen. De besøkte også fabrikkene, og snakket med ledelsen.

Ifølge norske Le Monde diplomatique har ingenting forandret seg hos Ikeas underleverandører siden 2003.

Selvkontroll

Det er Ikeas 46 innkjøpskontor i 32 land som står for 93 prosent av de offisielle kontrollene av arbeidsforholdene hos underleverandørene; med andre ord kontrollerer Ikea seg selv. Ifølge månedsavisa blir underleverandørene kontrollert svært sjelden.

Norske Le Monde diplomatique, som kommer som bilag til morgendagens Klassekampen, konkluderer med at det ikke er Shiva og andre arbeidere som tjener på at hennes arbeidsgiver, underleverandøren til Ikea, mer eller mindre følger Ikeas etiske retningslinjer. Det er Ikea som tjener på reglene, ved å la sine underledd betale prisen for selskapets sosialpolitikk.

I virkeligheten begrenser Ikeas politikk seg til å gjøre menneskelig utbytting litt mindre umenneskelig, skriver Le Monde.