Tidsskriftet Demo har kåret de ti mest innflytelsesrike unge personene på venstrefløya i Norge i dag. De ti er Magnus Marsdal (nyvalgt leder i Attac Norge), Ingrid Fiskaa (sentralstyremedlem i SV), Audun Lysbakken (stortingsrepresentant for SV), Hannah Helseth (AU-medlem i Kvinnefronten), Marte Ryste (redaktør i Fett), Åse Brandvold (debattredaktør i Klassekampen og gudmor i Adbusters-miljøet), Bendik Wold (litteraturredaktør i Morgenbladet), Cathrine Holst (stipendiat ved Universitetet i Bergen), Bjørnar Moxnes (leder i Rød Ungdom) og Pål Hellesnes (nestleder i Rød Valgallianse). Alle, bortsett fra Cathrine Holst, bor og jobber i Oslo. Og alle vanker i miljøet rundt avisene Klassekampen og Morgenbladet, samt utestedene Internasjonalen og Mono i Oslo sentrum. – Flaut, redaktør Christian Samuelsen?– Jeg er klar over at lista kanskje kan virke litt trang. Men den unge venstresidas styrke er nettopp forbrødringen mellom miljøer som tidligere har vært fiendtlig innstilt overfor hverandre. Jeg mener det er svært positivt at radikale mennesker vanker på de samme stedene. På den måten forsvinner en del av mistenksomheten som for eksempel preget forholdet mellom Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom tidligere. KlassekampenAt svært mange av de på lista har vært og er tilknyttet Klassekampen, bekymrer heller ikke Samuelsen nevneverdig.– Klassekampen har tross alt vært den mest sentrale institusjonen på venstresida. Det er her de viktige debattene foregår, og alle på venstresida må hele tiden forholde seg til det som står i avisa. Det er for øvrig for få slike sterke institusjoner på venstresida. Det har vært en svakhet. – Men er det bare Oslo som teller?– Men altså; det er da her de ulike bevegelsene driver sitt arbeid. Globaliseringskonferansen, Attac, Manifest, Klassekampen, RU og SU. Disse miljøene opponerer mot makta, og makta er jo tross alt i Oslo. Dessuten: bare en av de på lista er opprinnelig fra Oslo: Bjørnar Moxnes. – Flere på denne lista er aktive i Manifest og i miljøet rundt det feministiske tidsskriftet Fett, det gjelder også jurymedlemmene som har laget denne lista. Er lista en selvoppfyllende profeti der miljøene vil løfte fram hvor viktige de er?– Det er ingen underliggende eller skjult agenda bak denne kåringen. Men får for eksempel Manifest-miljøet økt fokus på grunn av den, så er det bare bra. Vårt mål er å vise fram den unge venstresida som, stort sett, jobber i utenomparlamentariske fora. Det har vært minst like viktig for oss å løfte fram Fredsinitiativet, Attac, SU, RU og miljøet rundt Fett, som det har vært å løfte fram Manifest-miljøet. Utelatte miljøer– Hvorfor er ingen fra Blitz representert?– Lista var i utgangspunktet lang som et vondt år. Folk fra Blitz, Internasjonale Sosialister og AKP ble diskutert, selvsagt. Men slik vi ser det er ingen av disse organisasjonene særlig relevante i dag. Blitz nådde sitt høydepunkt på slutten av 80-tallet. Manifestmiljøet er mer interessant siden det er en fusjon mellom RU- og SU-folk, mens Fett og feministmiljøene virkelig har klart å sette dagsorden.De aller fleste på lista er dessuten tekstprodusenter. Aksjonistene, som Natur og Ungdom, glimrer med sitt fravær.– Den norske miljøbevegelsen har to profilerte personer: Frederic Hauge og den til enhver tid sittende lederen i Natur og Ungdom (NU). Problemet for NU er at lederne har en tendens til å forsvinne fra offentligheten når de går av. Det frykter vi også vi skje med dagens NU-leder Ane Kismul. På lista er det bare Cathrine Holst og Bendik Wold som bare er tekstprodusenter, alle de andre driver viktig organisatorisk eller aktivistisk arbeid. – Men NU har da påvirket politikerne, spesielt i gasskraftsaken?– Jo, men vi oppfatter ikke at NU og miljøbevegelsen er eksplisitt på venstresida. Det understreker de jo selv også.– Hva med AUF?– I de nye bevegelsene er AUF mye mindre representert enn det deres organisatoriske styrke skulle tilsi. De holder seg f.eks. langt unna Attac. – Der har jo Reiulf Steen gått inn med full tyngde!– Og det er meget interessant. Det at han er blitt ny nestleder i Attac, viser at de nye bevegelsene klarer å forholde seg konstruktivt til de beste folkene i den sosialdemokratiske tradisjonen.PåvirkerMen hva med den reelle innflytelsen? De mest innflytelsesrike på den unge venstresida er vel knapt sentrale premissleverandører i det offentlige rommet. Samuelsen er uenig.– Hadde SV gått mot Irak-krigen uten press fra SU og antikrigsbevegelsen? Hadde feminismen igjen blitt aktuell uten Fett-miljøet? Og skaper ikke Adbusters nå furore med sin kamp mot kommersialisering av det offentlige rom, reklame og kjøpepress i skolen? Prøvesteinen for miljøene blir hvor mye man klarer å påvirke en eventuell sentrum-venstre- regjering. Klarer de ikke det, kan mye av entusiasmen forsvinne, sier Samuelsen.Han avviser også at lista er dominert av personer fra trygge middelklassehjem.– Faktisk trodde jeg det skulle være mer kulturell kapital i form av høy utdannelse blant foreldrene til de på lista. Flere av dem har én forelder fra middelklassen og én fra arbeiderklassen. Myten om at radikalere er ungdom fra Oslo vest må knuses.

Tidsskriftet Demo har kåret de ti mest innflytelsesrike unge personene på venstrefløya i Norge i dag. De ti er Magnus Marsdal (nyvalgt leder i Attac Norge), Ingrid Fiskaa (sentralstyremedlem i SV), Audun Lysbakken (stortingsrepresentant for SV), Hannah Helseth (AU-medlem i Kvinnefronten), Marte Ryste (redaktør i Fett), Åse Brandvold (debattredaktør i Klassekampen og gudmor i Adbusters-miljøet), Bendik Wold (litteraturredaktør i Morgenbladet), Cathrine Holst (stipendiat ved Universitetet i Bergen), Bjørnar Moxnes (leder i Rød Ungdom) og Pål Hellesnes (nestleder i Rød Valgallianse). Alle, bortsett fra Cathrine Holst, bor og jobber i Oslo. Og alle vanker i miljøet rundt avisene Klassekampen og Morgenbladet, samt utestedene Internasjonalen og Mono i Oslo sentrum. – Flaut, redaktør Christian Samuelsen?– Jeg er klar over at lista kanskje kan virke litt trang. Men den unge venstresidas styrke er nettopp forbrødringen mellom miljøer som tidligere har vært fiendtlig innstilt overfor hverandre. Jeg mener det er svært positivt at radikale mennesker vanker på de samme stedene. På den måten forsvinner en del av mistenksomheten som for eksempel preget forholdet mellom Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom tidligere. KlassekampenAt svært mange av de på lista har vært og er tilknyttet Klassekampen, bekymrer heller ikke Samuelsen nevneverdig.– Klassekampen har tross alt vært den mest sentrale institusjonen på venstresida. Det er her de viktige debattene foregår, og alle på venstresida må hele tiden forholde seg til det som står i avisa. Det er for øvrig for få slike sterke institusjoner på venstresida. Det har vært en svakhet. – Men er det bare Oslo som teller?– Men altså; det er da her de ulike bevegelsene driver sitt arbeid. Globaliseringskonferansen, Attac, Manifest, Klassekampen, RU og SU. Disse miljøene opponerer mot makta, og makta er jo tross alt i Oslo. Dessuten: bare en av de på lista er opprinnelig fra Oslo: Bjørnar Moxnes. – Flere på denne lista er aktive i Manifest og i miljøet rundt det feministiske tidsskriftet Fett, det gjelder også jurymedlemmene som har laget denne lista. Er lista en selvoppfyllende profeti der miljøene vil løfte fram hvor viktige de er?– Det er ingen underliggende eller skjult agenda bak denne kåringen. Men får for eksempel Manifest-miljøet økt fokus på grunn av den, så er det bare bra. Vårt mål er å vise fram den unge venstresida som, stort sett, jobber i utenomparlamentariske fora. Det har vært minst like viktig for oss å løfte fram Fredsinitiativet, Attac, SU, RU og miljøet rundt Fett, som det har vært å løfte fram Manifest-miljøet. Utelatte miljøer– Hvorfor er ingen fra Blitz representert?– Lista var i utgangspunktet lang som et vondt år. Folk fra Blitz, Internasjonale Sosialister og AKP ble diskutert, selvsagt. Men slik vi ser det er ingen av disse organisasjonene særlig relevante i dag. Blitz nådde sitt høydepunkt på slutten av 80-tallet. Manifestmiljøet er mer interessant siden det er en fusjon mellom RU- og SU-folk, mens Fett og feministmiljøene virkelig har klart å sette dagsorden.De aller fleste på lista er dessuten tekstprodusenter. Aksjonistene, som Natur og Ungdom, glimrer med sitt fravær.– Den norske miljøbevegelsen har to profilerte personer: Frederic Hauge og den til enhver tid sittende lederen i Natur og Ungdom (NU). Problemet for NU er at lederne har en tendens til å forsvinne fra offentligheten når de går av. Det frykter vi også vi skje med dagens NU-leder Ane Kismul. På lista er det bare Cathrine Holst og Bendik Wold som bare er tekstprodusenter, alle de andre driver viktig organisatorisk eller aktivistisk arbeid. – Men NU har da påvirket politikerne, spesielt i gasskraftsaken?– Jo, men vi oppfatter ikke at NU og miljøbevegelsen er eksplisitt på venstresida. Det understreker de jo selv også. – Hva med AUF?– I de nye bevegelsene er AUF mye mindre representert enn det deres organisatoriske styrke skulle tilsi. De holder seg f.eks. langt unna Attac. – Der har jo Reiulf Steen gått inn med full tyngde!– Og det er meget interessant. Det at han er blitt ny nestleder i Attac, viser at de nye bevegelsene klarer å forholde seg konstruktivt til de beste folkene i den sosialdemokratiske tradisjonen. PåvirkerMen hva med den reelle innflytelsen? De mest innflytelsesrike på den unge venstresida er vel knapt sentrale premissleverandører i det offentlige rommet. Samuelsen er uenig.– Hadde SV gått mot Irak-krigen uten press fra SU og antikrigsbevegelsen? Hadde feminismen igjen blitt aktuell uten Fett-miljøet? Og skaper ikke Adbusters nå furore med sin kamp mot kommersialisering av det offentlige rom, reklame og kjøpepress i skolen? Prøvesteinen for miljøene blir hvor mye man klarer å påvirke en eventuell sentrum-venstre- regjering. Klarer de ikke det, kan mye av entusiasmen forsvinne, sier Samuelsen.Han avviser også at lista er dominert av personer fra trygge middelklassehjem.– Faktisk trodde jeg det skulle være mer kulturell kapital i form av høy utdannelse blant foreldrene til de på lista. Flere av dem har én forelder fra middelklassen og én fra arbeiderklassen. Myten om at radikalere er ungdom fra Oslo vest må knuses.