Aldri før har eldre-representasjonen på Stortinget vært lavere. Bare tre representanter i nasjonalforsamlingen er over 65 år, mens bare 14 representanter av i alt 169 er over 60 år.

Tallene har fått SV-veteran Torild Skard (69) til å gå hardt ut mot sitt eget parti, SV. I ukens portrett her i Klassekampen hevder Skard eldre mennesker blir diskriminert i politikken.

– I SV foregår en aldersdiskriminering som jeg synes er uverdig. Jeg blir oppgitt når Kristin Halvorsen framhever som spesielt positivt at hun er blant de eldste i SVs ledelse, sier hun i intervjuet.

Skard får støtte fra Venstre-veteran og medlem av Det sentrale eldreråd i Oslo kommune, Leon Bodd. Han mener den lave politiske representasjonen blant samfunnets eldste medlemmer er en skam for det norske demokratiet.

– Det er en skam at det ikke er noen over 60 år i regjeringen, og tallene fra Stortinget er like nedslående. Jeg blir forskrekket over utviklingen i politikken, ja, i samfunnet generelt. Tenk på all den kunnskapen man går glipp av på denne måten!

Diskriminert

Bodd mener mellomsjiktet, de mellom 35 og 50, sitter med altfor stor makt i det norske samfunnet.

– Den nåværende regjeringen er et kremeksempel på dette. Jeg mener det er farlig for demokratiet at de som sitter med livserfaring ikke kommer til maktposisjoner. Jeg ser med stor uro på at folk over seksti utelukkes fra ledende posisjoner i politikken.

Stortingets eldstemann, Høyres Inge Lønning (67), nikker bifallende til kritikken.

– En del historisk hukommelse blir naturlig nok borte når det er få eldre i politikken. Det blir et underskudd av alminnelig livserfaring. All annen type kunnskap her i livet kan man skaffe seg via korrespondansekurs, men livserfaring får man bare gjennom egen regning og risiko.

Også Torild Skards gamle partikollega, professor Berit Ås, skjønner frustrasjonen:

– Jeg mener eldre personer med stor politisk kyndighet skulle vært tatt bedre vare på i politikken. Vi har en rekke foregangsmenn- og kvinner som kunne ivaretatt den historiske og politiske kunnskapen på en god måte, sier Ås.

– Men dette gjelder for all del ikke bare SV. Alle partiene har skyld i at det er blitt slik. Jeg snakker med eldre fra mange partier, og alle er enige om at representasjonen er for dårlig.

Økt aldersspenn

Inge Lønning mottok nettopp en delegasjon fra det amerikanske senatet, der den eldste på 74 ikke trodde sine egne ører da Lønning fortalte at han var den eldste i Stortinget.

– I USA er nesten ti prosent av senatorene over 80 år. Der tenker de at den nominelle alder er revnende likegyldig. Kunnskap og innsikt er avgjørende, og jeg er fristet til å si at det motsatte er viktigst her i Norge, ler Lønning.

SV-veteran Stein Ørnhøi mener det amerikanske eksemplet viser at mangelen på eldrerepresentasjon i Norge er et lite problem.

– Nettopp USA er jo et argument for at det må være stikk motsatt, sier Ørnhøi, som ikke vil gjøre dette til et problem i den norske debatten.

– Nei, jeg synes ikke denne problemstillingen er veldig interessant.

Men Ørnhøi er enig med Inge Lønning, som mener aldersspennet i norsk politikk er for dårlig.

– Spennet burde definitivt utvides, og det gjelder både svært unge og godt voksne representanter. Sentrum/venstre-regjeringen er veldig representativ for midtsjikts-dominansen, og har et svært trangt aldersspenn. Det som er enda mer markert der, er at de virkelige maktpersonene i regjeringen, Stoltenberg, Halvorsen og Gahr Støre, er nær sagt født på samme dato. Det er ikke heldig, sier Lønning.

Kunstig motsetning

Inge Lønning mener det er et tankekors at jo høyere alder i velgerskaren, jo mer faller alderen blant de folkevalgte.

– Det er ikke lett å finne en fornuftig forklaring på denne utviklingen, men mønsteret går igjen i resten i samfunnet. Alle steder der det utøves makt i dagens Norge, dominerer midtgruppen.

NRK-veteran og forfatter Jahn Otto Johansen vil ikke delta i seniorenes klagesang. Han mener aldersmotsetningen er et kunstig skille.

– Jeg synes Torild Skard og de andre konstruerer en motsetning som ikke eksisterer. Det vil alltid være generasjonsskifter i politikken og det er hele tida opptil det enkelte parti og situasjonen i øyeblikket å finne fornuftige mennesker til ledende stillinger. Andre motsetninger er mye viktigere enn den generasjonelle, sier John Otto Johansen, og peker på skillet i evnene til å tilegne seg og beherske teknologisk kunnskap.

– Skillene her vil ikke gå mellom generasjonene, men på tvers av dem. Det har vært perioder der det har vært for mange gamlinger i politikken, men dette jevner seg ut på sikt. Viktigst er det å understreke: Man kan ikke sette sammen en regjering etter alderskoeffisienter!

Men Leon Bodd vil ikke gi opp.

– Jeg vurderer å stille til valg igjen. Men det spørs om partiet mitt vil ha meg, humrer 81-åringen.

Se også portrettet, sidene 34-36