? Hvis koalisjonen av styrker går inn i disse oljefeltene, vil vi forsøke å beskytte dem og sikre at de brukes til det irakiske folkets fordel, og at de ikke ødelegges eller skades av det fallende regimet på vei ut døren, sa utenriksminister Colin Powell til den amerikanske fjernsynskanalen NBC søndag.

? Oljefeltene er det irakiske folkets eiendom, la han til, med fare for ikke å bli trodd.

Kamp for troverdighet er prisen USA må betale for sin allmektige opptreden i tida etter 11. september. Powell fungerer som en buffer overfor USAs allierte når beslutningene i det ovale rommet i Det hvite hus er tatt. Han skal dekke over den politiske utpressinga, uten å dekke over realitetene bak Bush-administrasjonens doktriner som bygger på det uomtvistelige faktum at USA er den eneste militære supermakta på banen.

Bak uttalelsene til Powell ligger Washingtons vurdering av betydningen av Iraks olje. Det ligger et strategisk perspektiv bak som omfatter Midtøsten med oljestatene i Golfen og Kaspihav-regionen, med Aserbadjsjan og Georgia på «Vestbredden» og Afghanistans og de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene på «østfronten».

På tvers av dette området har president George W. Bush lagt «ondskapens akse», fra Nord-Korea til Iran og Irak og med Syria, Libya, Sudan, Jemen og Somalia på et stiplet linje på Pentagons militære kart dersom Den allmektige finner det nødvendig. I Bush-doktrinen og «det nye fiendebildet» med internasjonal terrorisme inngår det nemlig at tilsynelatende små og betydelige stater kan utgjøre en trussel i kraft av at de er svake.

Unilaterialister

Etter 11. september har de såkalte nykonservative unilateralistene fått fritt spillerom. Visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld har diktert den politiske omlegginga som har funnet sted i Washington, med overgangen fra Clinton- til Bush-administrasjonen. Kina har offisielt gått fra å være en «strategisk partner» til «strategisk konkurrent». Oppsummeringa av Natos krig mot Jugoslavia er at USA klarer seg godt uten innvendinger fra europeiske allierte. Og mens Clinton var svært tilbakeholden med å skrive USA på internasjonale avtaler, og holdt igjen byggestarten på rakettsystemet National Missile Defence (NMD), har Bush innarbeidet doktrinen om America First, som lå til grunn for Republikanernes valgseier før 11. september.

Men unilateralismen er slett ikke uproblematisk for USA. Washington har møtt langt hardere motstand mot sin krigspolitikk overfor Irak enn under Golfkrigen. En årsak ligger i krigens karakter: Golfkrigen II vil ikke arte seg som en reprise.

Irak er et land i ruiner, og i motsetning til Vietnam var Irak et moderne og industralisert samfunn, hvor den systematiske utslettelsen av landets infrastruktur fungerer som «bomb i dag, drep i ettertid» som følge av FN-sanksjonene. Etter åtte år med krig mot Iran, Golfkrigen og tolv år med sanksjoner utgjør Irak ingen regional trussel, langt mindre en trussel mot USA eller Sivilisasjonen, som Storbritannias statsminister Tony Blair opphøyer seg til å forvare.

Ingen reprise

En årsak er at flere at USAs allierte, i Europa og i Midtøsten, leser kartet over regionen annerledes enn i 1990-91:

Irak kom ut av krigen mot Iran (1980-88) som en konvensjonell regional stormakt. Dette bidro til å forrykke den militære balansen i Midtøsten, som var blitt opprettet med Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973), der Israel var militært sterkere enn de arabiske landene. I 1987 la USA om sin militære doktrine; fra supermaktskonflikten mot Sovjet til å plotte ut regionale stormakter som kunne true amerikanske interesser. I mai 1990 fikk Irak med seg den arabiske ligaen på en resolusjon som gjorde USA medansvarlig for Israels statsterrorisme overfor palestinerne under den første intifadaen, og stilte seg som militær garantist for Jordan dersom Israel ville fordrive palestinerne. Irak, midt i den oljestinne Golfen, kom i USAs sikte.

Irak har i dag ikke slagkraft til å forrykke den gjenoppståtte militære balansen. Israel, utrustet med atomvåpen, er igjen dominerende i regionen.

Kuwait ble brukt som redskap av Washington og ble okkupert. I 1990 stjal Kuwait olje fra Irak fra Rumailah-feltet som Bagdad hadde overtatt driften av under «den arabiske krigen» mot Iran. Irak jobbet for å få OPEC til å heve oljeprisene til 21 dollar, men ble motarbeidet av Saudi-Arabia, Kuwait og andre Golfstater. Kuwait nektet å ettergi krigsgjeld som Bagdad oppfattet som en «broderplikt». I stedet ga CIA al-Sabah-dynastiet råd om å kjøre fram den uløste grensekonflikten med Irak.

I dag går 25 prosent av FNs «olje for mat»-program til å betale krigserstatninger overfor Kuwait. Irak har gått med på å anerkjenne de nye grenselinjene og Kuwaits status, uansett hva irakere flest måtte mene om den britiske kolonialismens røverpolitikk for å sikre seg oljekilder da Kuwait ble opprettet.

I Saudi-Arabia og andre deler av Golfen har USA fortsatt et militært nærvær etter Golfkrigen. De arabiske landene bryter FN-sanksjonene og arbeider for å normalisere forbindelsene med Bagdad ? og ser USAs krigslinje og reservasjonsløse støtte til Israel som en regional trussel.

Militær overlegenhet

En annen årsak er at USAs unilaterialisme utspiller seg på en rekke områder og hvor det åpenbart har oppstått langt flere interessemotsetninger enn i de umiddelbare etterdønningene etter Den kalde krigen og Murens fall. I motsetning til Nato-krigen i Jugoslavia, hvor USA naturligvis satt med den militære kontrollen, kjørte USA krigen mot Afghanistan etter egen kommando etter at Nato stilt seg til rådighet ved å aktivere artikkel 5.

Taliban-regimets fall og USAs politikk med å velge ut leiesoldater til operasjonen, styrt fra Central Command i Tampa, Florida, har blitt tatt til inntekt som en seier for «den nye unilateralismen». En måned inn i bombinga av Jugoslavia stadfestet Nato sin allmektige rett til å gå til krig utenfor Nato-området og uten FN-mandat. I 2002 la USA nye premisser for Nato som «verktøykasse» for kommende USA-styrte militære operasjoner ut fra Washingtons motto om at don't call us, we call you.

USA har etter 11. september i enda sterkere grad betonet sin militære overlegenhet. Men unilaterialismen har dermed avdekket økende politiske og økonomiske motsetninger på de områdene hvor USA møter imperalistisk rivalisering. USAs behandling av Sikkerhetsrådet er symptomatisk for situasjonen. Unilaterialismene legger premissene: dersom ikke FN agerer, vil USA gjøre det alene. Deretter rykker general Powell inn for å gjøre de unilaterialistiske diktatene «multilaterale» og «allierte».

Utenriksminister Jan Petersen kan nok en gang tjene som illustrasjon: På forsommeren forkynte han bombastisk overfor Dagbladet at «grensa går ved krig» overfor Irak. I dag har regjeringa Bondevik åpnet for krig mot Irak uten FN-mandat, hjemlet i Natos egenmektige vedtak 24. april 1999. Sannhetsgehalten i Petersens utsagn er kortere enn veien fra Capitol (Hill) til Den tarpeiske klippe.

USAs Nato

Unilaterialismen bunner i USAs økonomiske og militære styrke. Den republikansk-assosierte tenkegruppa Rand Corporation ga tidligere i år ut en rapport som streket opp hvordan USA aktivt skulle endre det politiske kartet i Midtøsten. Det mest slående har vært den politiske holdningsendringa mellom Det hvite hus og kongehuset i Saudi-Arabia, samtidig som Bush-administrasjonen har ført en enda mer utilslørt støtte til Israel enn Clinton-administrasjonen, overraskende for mange politiske kommentatorer før Bush flyttet inn i Det hvite hus.

Men USAs tunge vekt på sin militære overlegenhet som utenrikspolitisk middel, rører ved ulike interesser og virvler opp motsetninger. Tyskland nekter kategorisk å delta i Irak-krigen, og EU forfølger sine ambisjoner om å bygge opp en militær kapasitet, med et eget militær-industrielt kompleks som fundament, tross dype interne motsetninger. Den viktigste pådriver er USA, blant annet gjennom den vedtatte utvidelsen av Nato på toppmøtet i Praha i november og omforminga av Nato til en base for utrykningsstyrker i USAs tjeneste ut fra Washingtons America First-doktrine.

Jo breiere Nato blir og jo mer politisk betent de militære operasjonene blir, desto sterkere vil en EU-kjerne gravitere mot et utvidet militært samarbeid. Det kan ha åpnet for at noen EU-land vil kreve å kunne gå foran i utbygginga av EUs militære dimensjon på samme vis som euroen ble innført, uten å rokke ved USAs militære supermaktsrolle.

I det 21. århundre er det derimot Kina som er USAs største utfordring. Det gir vidtrekkende perspektiver for Korea-konflikten som USA på nytt har antent ved bevist å legge mørke skyer over den all-koreanske «solskinnspolitikken» til Sør-Koreas president Kim Dae-jung og Nord-Koreas statsleder Kim Jong-il.

Kuler og børs

Et fundament for voksende interessemotsetninger er at verdensøkonomien ikke har løftet seg. 2002 var det andre året på rad hvor det ikke var oppgang i verdens tre største økonomier samtidig. Prognosene for 2003 og 2004 bærer lite bud om vekst som kan endre de grunnleggende trekkene i krisa. Det annonserte oppsvinget har blitt utsatt, samtidig som dybden i krisa er blitt tonet ned som justeringer av et overpotent finansmarked med kunstig høye børskurser.

Men samtidig som unilaterialistene hamrer løs med militære midler, har ikke USA den samme mulighet til å opptre som allmektig med økonomiske midler. WTO-møtet i Seattle sprakk ikke på grunn av demonstrasjonene ute i gatene, heller ikke fordi u-landene klarte å stå samlet på noen områder. Avtalene ble ikke rodd i havn på grunn av interessemotsetningene mellom USA og EU, som i år førte til tollkrig med klingende stål. Doha-runden i WTO har ikke løst en rekke av de økonomiske motsetningene, selv med samklangen i det falske nyliberalistiske frihandelsevangeliet.

Allmektig avmakt

I serien av Washingtons militære tiltak i løpet av året ? opptrappinga i Colombia og i Filippinene etter klassisk mønster av å føre kamp mot kommunistiske geriljaer; utstasjoneringa av soldater i Georgia i hjertet av Kaukasus og i flere sentralasiatiske republikker i Russlands bløte underliv og på Kinas vestgrense; gjentatte trusler mot Iran og Nord-Korea på «ondskapens akse» ? framstår en krig mot Irak med langtrekkende konsekvenser, inkludert et mulig forsøk fra Israels side å fordrive palestinere fra Vestbredden til Jordan.

«Står USA fast med å ville bevise sin allmektighet, avslører en til sist sin egen avmakt,» skriver den franske sosiologen Emmanuel Todd i sin ferske bok Après l'Empire (Gallimardes, 2002).

? Hvis koalisjonen av styrker går inn i disse oljefeltene, vil vi forsøke å beskytte dem og sikre at de brukes til det irakiske folkets fordel, og at de ikke ødelegges eller skades av det fallende regimet på vei ut døren, sa utenriksminister Colin Powell til den amerikanske fjernsynskanalen NBC søndag.

? Oljefeltene er det irakiske folkets eiendom, la han til, med fare for ikke å bli trodd.

Kamp for troverdighet er prisen USA må betale for sin allmektige opptreden i tida etter 11. september. Powell fungerer som en buffer overfor USAs allierte når beslutningene i det ovale rommet i Det hvite hus er tatt. Han skal dekke over den politiske utpressinga, uten å dekke over realitetene bak Bush-administrasjonens doktriner som bygger på det uomtvistelige faktum at USA er den eneste militære supermakta på banen.

Bak uttalelsene til Powell ligger Washingtons vurdering av betydningen av Iraks olje. Det ligger et strategisk perspektiv bak som omfatter Midtøsten med oljestatene i Golfen og Kaspihav-regionen, med Aserbadjsjan og Georgia på «Vestbredden» og Afghanistans og de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene på «østfronten».

På tvers av dette området har president George W. Bush lagt «ondskapens akse», fra Nord-Korea til Iran og Irak og med Syria, Libya, Sudan, Jemen og Somalia på et stiplet linje på Pentagons militære kart dersom Den allmektige finner det nødvendig. I Bush-doktrinen og «det nye fiendebildet» med internasjonal terrorisme inngår det nemlig at tilsynelatende små og betydelige stater kan utgjøre en trussel i kraft av at de er svake.

Unilaterialister
Etter 11. september har de såkalte nykonservative unilateralistene fått fritt spillerom. Visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld har diktert den politiske omlegginga som har funnet sted i Washington, med overgangen fra Clinton- til Bush-administrasjonen. Kina har offisielt gått fra å være en «strategisk partner» til «strategisk konkurrent». Oppsummeringa av Natos krig mot Jugoslavia er at USA klarer seg godt uten innvendinger fra europeiske allierte. Og mens Clinton var svært tilbakeholden med å skrive USA på internasjonale avtaler, og holdt igjen byggestarten på rakettsystemet National Missile Defence (NMD), har Bush innarbeidet doktrinen om America First, som lå til grunn for Republikanernes valgseier før 11. september.

Men unilateralismen er slett ikke uproblematisk for USA. Washington har møtt langt hardere motstand mot sin krigspolitikk overfor Irak enn under Golfkrigen. En årsak ligger i krigens karakter: Golfkrigen II vil ikke arte seg som en reprise.

Irak er et land i ruiner, og i motsetning til Vietnam var Irak et moderne og industralisert samfunn, hvor den systematiske utslettelsen av landets infrastruktur fungerer som «bomb i dag, drep i ettertid» som følge av FN-sanksjonene. Etter åtte år med krig mot Iran, Golfkrigen og tolv år med sanksjoner utgjør Irak ingen regional trussel, langt mindre en trussel mot USA eller Sivilisasjonen, som Storbritannias statsminister Tony Blair opphøyer seg til å forvare.

Ingen reprise
En årsak er at flere at USAs allierte, i Europa og i Midtøsten, leser kartet over regionen annerledes enn i 1990-91:

Irak kom ut av krigen mot Iran (1980-88) som en konvensjonell regional stormakt. Dette bidro til å forrykke den militære balansen i Midtøsten, som var blitt opprettet med Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973), der Israel var militært sterkere enn de arabiske landene. I 1987 la USA om sin militære doktrine; fra supermaktskonflikten mot Sovjet til å plotte ut regionale stormakter som kunne true amerikanske interesser. I mai 1990 fikk Irak med seg den arabiske ligaen på en resolusjon som gjorde USA medansvarlig for Israels statsterrorisme overfor palestinerne under den første intifadaen, og stilte seg som militær garantist for Jordan dersom Israel ville fordrive palestinerne. Irak, midt i den oljestinne Golfen, kom i USAs sikte.

Irak har i dag ikke slagkraft til å forrykke den gjenoppståtte militære balansen. Israel, utrustet med atomvåpen, er igjen dominerende i regionen.

Kuwait ble brukt som redskap av Washington og ble okkupert. I 1990 stjal Kuwait olje fra Irak fra Rumailah-feltet som Bagdad hadde overtatt driften av under «den arabiske krigen» mot Iran. Irak jobbet for å få OPEC til å heve oljeprisene til 21 dollar, men ble motarbeidet av Saudi-Arabia, Kuwait og andre Golfstater. Kuwait nektet å ettergi krigsgjeld som Bagdad oppfattet som en «broderplikt». I stedet ga CIA al-Sabah-dynastiet råd om å kjøre fram den uløste grensekonflikten med Irak.

I dag går 25 prosent av FNs «olje for mat»-program til å betale krigserstatninger overfor Kuwait. Irak har gått med på å anerkjenne de nye grenselinjene og Kuwaits status, uansett hva irakere flest måtte mene om den britiske kolonialismens røverpolitikk for å sikre seg oljekilder da Kuwait ble opprettet.

I Saudi-Arabia og andre deler av Golfen har USA fortsatt et militært nærvær etter Golfkrigen. De arabiske landene bryter FN-sanksjonene og arbeider for å normalisere forbindelsene med Bagdad ? og ser USAs krigslinje og reservasjonsløse støtte til Israel som en regional trussel.

Militær overlegenhet
En annen årsak er at USAs unilaterialisme utspiller seg på en rekke områder og hvor det åpenbart har oppstått langt flere interessemotsetninger enn i de umiddelbare etterdønningene etter Den kalde krigen og Murens fall. I motsetning til Nato-krigen i Jugoslavia, hvor USA naturligvis satt med den militære kontrollen, kjørte USA krigen mot Afghanistan etter egen kommando etter at Nato stilt seg til rådighet ved å aktivere artikkel 5.

Taliban-regimets fall og USAs politikk med å velge ut leiesoldater til operasjonen, styrt fra Central Command i Tampa, Florida, har blitt tatt til inntekt som en seier for «den nye unilateralismen». En måned inn i bombinga av Jugoslavia stadfestet Nato sin allmektige rett til å gå til krig utenfor Nato-området og uten FN-mandat. I 2002 la USA nye premisser for Nato som «verktøykasse» for kommende USA-styrte militære operasjoner ut fra Washingtons motto om at don't call us, we call you.

USA har etter 11. september i enda sterkere grad betonet sin militære overlegenhet. Men unilaterialismen har dermed avdekket økende politiske og økonomiske motsetninger på de områdene hvor USA møter imperalistisk rivalisering. USAs behandling av Sikkerhetsrådet er symptomatisk for situasjonen. Unilaterialismene legger premissene: dersom ikke FN agerer, vil USA gjøre det alene. Deretter rykker general Powell inn for å gjøre de unilaterialistiske diktatene «multilaterale» og «allierte».

Utenriksminister Jan Petersen kan nok en gang tjene som illustrasjon: På forsommeren forkynte han bombastisk overfor Dagbladet at «grensa går ved krig» overfor Irak. I dag har regjeringa Bondevik åpnet for krig mot Irak uten FN-mandat, hjemlet i Natos egenmektige vedtak 24. april 1999. Sannhetsgehalten i Petersens utsagn er kortere enn veien fra Capitol (Hill) til Den tarpeiske klippe.

USAs Nato
Unilaterialismen bunner i USAs økonomiske og militære styrke. Den republikansk-assosierte tenkegruppa Rand Corporation ga tidligere i år ut en rapport som streket opp hvordan USA aktivt skulle endre det politiske kartet i Midtøsten. Det mest slående har vært den politiske holdningsendringa mellom Det hvite hus og kongehuset i Saudi-Arabia, samtidig som Bush-administrasjonen har ført en enda mer utilslørt støtte til Israel enn Clinton-administrasjonen, overraskende for mange politiske kommentatorer før Bush flyttet inn i Det hvite hus.

Men USAs tunge vekt på sin militære overlegenhet som utenrikspolitisk middel, rører ved ulike interesser og virvler opp motsetninger. Tyskland nekter kategorisk å delta i Irak-krigen, og EU forfølger sine ambisjoner om å bygge opp en militær kapasitet, med et eget militær-industrielt kompleks som fundament, tross dype interne motsetninger. Den viktigste pådriver er USA, blant annet gjennom den vedtatte utvidelsen av Nato på toppmøtet i Praha i november og omforminga av Nato til en base for utrykningsstyrker i USAs tjeneste ut fra Washingtons America First-doktrine.

Jo breiere Nato blir og jo mer politisk betent de militære operasjonene blir, desto sterkere vil en EU-kjerne gravitere mot et utvidet militært samarbeid. Det kan ha åpnet for at noen EU-land vil kreve å kunne gå foran i utbygginga av EUs militære dimensjon på samme vis som euroen ble innført, uten å rokke ved USAs militære supermaktsrolle.

I det 21. århundre er det derimot Kina som er USAs største utfordring. Det gir vidtrekkende perspektiver for Korea-konflikten som USA på nytt har antent ved bevist å legge mørke skyer over den all-koreanske «solskinnspolitikken» til Sør-Koreas president Kim Dae-jung og Nord-Koreas statsleder Kim Jong-il.

Kuler og børs
Et fundament for voksende interessemotsetninger er at verdensøkonomien ikke har løftet seg. 2002 var det andre året på rad hvor det ikke var oppgang i verdens tre største økonomier samtidig. Prognosene for 2003 og 2004 bærer lite bud om vekst som kan endre de grunnleggende trekkene i krisa. Det annonserte oppsvinget har blitt utsatt, samtidig som dybden i krisa er blitt tonet ned som justeringer av et overpotent finansmarked med kunstig høye børskurser.

Men samtidig som unilaterialistene hamrer løs med militære midler, har ikke USA den samme mulighet til å opptre som allmektig med økonomiske midler. WTO-møtet i Seattle sprakk ikke på grunn av demonstrasjonene ute i gatene, heller ikke fordi u-landene klarte å stå samlet på noen områder. Avtalene ble ikke rodd i havn på grunn av interessemotsetningene mellom USA og EU, som i år førte til tollkrig med klingende stål. Doha-runden i WTO har ikke løst en rekke av de økonomiske motsetningene, selv med samklangen i det falske nyliberalistiske frihandelsevangeliet.

Allmektig avmakt
I serien av Washingtons militære tiltak i løpet av året ? opptrappinga i Colombia og i Filippinene etter klassisk mønster av å føre kamp mot kommunistiske geriljaer; utstasjoneringa av soldater i Georgia i hjertet av Kaukasus og i flere sentralasiatiske republikker i Russlands bløte underliv og på Kinas vestgrense; gjentatte trusler mot Iran og Nord-Korea på «ondskapens akse» ? framstår en krig mot Irak med langtrekkende konsekvenser, inkludert et mulig forsøk fra Israels side å fordrive palestinere fra Vestbredden til Jordan.

«Står USA fast med å ville bevise sin allmektighet, avslører en til sist sin egen avmakt,» skriver den franske sosiologen Emmanuel Todd i sin ferske bok Après l'Empire (Gallimardes, 2002).