Den som får utlevert mappa si, slik jeg har fått, må passe seg for å få anfall av paranoia og akutt, mimrende sjølopptatthet. Det kan være sunt å ta en kikk på andres skjebne før en går videre med å bearbeide sitt eget materiale.

Til jul fikk jeg boka «Hemingways Cuba», skrevet av franskmannen Gerard de Cortanze. Den leste jeg på strak arm og i all uskyldighet inntil jeg kom til side 133. Da falt boka i dørken. For det står om Hemingway: «Den oppmerksomheten han viser menneskeheten vakte for øvrig FBIs mishag. Forbundspolitiet innsamlet 113 siders materiale mot ham ?»

Hemingway og undertegnede ? virkelig uten sammenlikning for øvrig! ? hadde altså mapper på omtrent samme tykkelse, innsamlet av overvåkerne i våre hjemland.

Jeg plukket opp Cuba-boka fra golvet og leste om hvordan Hemingways telefon ble avlyttet av FBI, at posten hans ble åpnet, at han var under observasjon som en fare for USAs sikkerhet.

Vrangforestilling

Nå klang en bjelle. Dette var ikke helt ny informasjon for meg, når jeg fikk tenkt meg om. Jeg gikk til bokhylla for å finne flere kilder som kunne bekrefte at jeg hadde lest om mappa til Hemingway tidligere, en eller annen gang. Søket gikk ikke så bra. I Carlos Bakers store biografi «Ernest Hemingway ? Historien om hans liv» fra 1970 sto bare dette om forfatteren og FBI, fra slutten av livet hans, som endte med selvmord i juli 1961: «Han var stadig hjemsøkt av den vrangforestillingen at Federal Bureau of Investigation var etter ham.»

Helt åpenbart led Hemingway av et visst forfølgelsesvanvidd på tampen av livet. Det dokumenterer Baker godt. Også når det åpenbart ikke var noen grunn til det, fryktet Hemingway at «the Feds» var på sporet av ham. I Ketchum, Idaho, hvor han bodde etter at han hadde reist fra sitt tjue år lange eksil på Cuba i 1959, fikk Hemingway øye på to funksjonærer som arbeidet overtid i den lokale banken. Han var overbevist om at de to var regjeringsagenter som gjennomgikk kontoen hans for å finne materiale som kunne brukes til å sjikanere ham.

Bakers bok gir ikke noen eksempler på at det kanskje kunne være substans i den alkoholskadde 60-åringens forestillinger. Jeg bladde opp i en samling av journalisten Hemingways artikler, «By-Line: Ernest Hemingway». Der var det bare en eneste referanse til FBI, i en artikkel skrevet til magasinet Look i 1956, med en beskrivelse av klientellet på baren Floridita i Havanna. Der vanket «typer som blir drept neste uke, typer som vil bli drept til neste år, FBI-folk, tidligere FBI-folk.»

Uhyggelig notat

I boka med Hemingways brev, «Selected Letters 1917-1961», utgitt av Carlos Baker i 1981, fant jeg stikkordet FBI i registeret. Det ledet meg til et merkelig, uhyggelig notat Hemingway skrev i Rochester, Minnesota, i desember 1960. Han var da lagt inn på den berømte Mayo-klinikken for å bli behandlet med elektrosjokk mot depresjoner. I notatet skriver han: «Min kone Mary har aldri trodd eller vært klar over at jeg har begått ulovlige handlinger av noe slag.» I en fotnote bemerker brevutgiveren at dette var et memorandum som hadde til hensikt å frikjenne Mary Welsh fra eventuelle anklager fra FBI om medvirkning til illegal virksomhet. «Noe FBI selvfølgelig aldri gjorde, siden byrået ikke hadde noen sak å forfølge», skriver Baker, litt for skråsikkert.

For ut av brev-boka falt et gulnet avisklipp, fra en norsk avis, nærmere bestemt NKPs ukeavis Friheten, fra april 1989. Det var en helsides omtale av en ny Hemingway-biografi skrevet av Jeffrey Meyers. I den usignerte artikkelen heter det, under mellomtittelen «Jaget av FBI» som jeg har streket under med rød blyant: «Hemingway kunne selvfølgelig ikke unngå å legge merke til den lange og intense oppmerksomheten FBI viet ham. Men man manglet bevis for dette, inntil Meyers på begynnelsen av 1980-tallet, ved hjelp av offentlighetslovene, fikk tilgang til FBIs dossier om Hemingway.»

Dossieret, som er et finere navn på mappe, viste at FBI hadde holdt forfatteren under nøye oppsikt fra oktober 1942. Han hadde vært i søkelyset helt siden han engasjerte seg på republikanernes side under borgerkrigen i Spania på 1930-tallet. Nye opplysninger om ham ble arkivert fram til 1974, tretten år etter Hemingways død! Man fryktet for eksempel at kommunistregimer ville lage frimerker med nobelprisvinnerens portrett.

Mer enn spøkelser

Helt inn på Mayo-klinikken ble Hemingway fulgt av FBI. Agenter avhørte til og med psykiateren som behandlet ham, fant Meyer ut ved å studere dokumentene i mappa.

Så var det altså ikke bare noia som gjorde at Hemingway levde med den ubehagelige følelsen av å bli overvåket. Han så noe mer enn spøkelser ved høylys dag. Men ingen trodde på ham, verken koner, sønner eller venner.

Gerard de Cortanze forteller om hvordan FBIs folk på Cuba og Hemingway kom i tottene på hverandre under 2. verdenskrig. Fiendskapet varte fram til Fidel Castros maktovertakelse på øya. Men «faktisk var det ikke frykten for at Hemingway skulle knytte forbindelse med kommunistene som fikk FBI til å overvåke ham, men først og fremst at han uttrykte seg sterkt kritisk mot Forbundspolitiet.»

Hemingway hadde uttalt at FBI var en farlig og antiliberal organisasjon, som han sammenliknet med Gestapo. Dette er utsagn som minner om hvordan norske radikalere slang med leppa om vår egen overvåkingstjeneste, uærbødig kalt «Sipo», på 1970-tallet.

De Cortanze skriver: «Det ville alt sammen vært til å smile av dersom følgene for Hemingways mentale helse ikke hadde vært så dramatiske. Uten å gå så langt som til å holde FBI ansvarlig for Hemingways selvmord, vet vi at Hemingway var klar over at han ble observert, skygget, avlyttet. Før han døde, var han overbevist om at FBI var etter ham og utspionerte ham.»

Blant andre amerikanske forfattere FBI lagde mappe på var dramatikeren Arthur Miller. Han skrev om agentene: «Deres evne til å skremme folk er grenseløs.»

Det Cortanze avslutter avsnittet om Hemingway på sammenbruddets rand slik: «Hvordan kan man la være å tenke på Arthur Millers ord? Hvor mye koster et engasjement? Hva skal man betale for å bli tro mot sine overbevisninger? Disse spørsmålene er fremdeles like aktuelle.»

Det kan man trygt si. Ikke minst i disse tider hvor overvåking i henhold til gamle og nye terrorlover er blitt en del av dagens orden, og av nattas orden. I USA, i Norge. Den som misbilliger FBIs og Politiets sikkerhetstjeneste fornyede interesse for radikalere er en mistenkelig person. Den som høyt og klart opplater en kritisk røst kan fort bli utsatt for mistenkernes mikrofoner.

JON MICHELET

Den som får utlevert mappa si, slik jeg har fått, må passe seg for å få anfall av paranoia og akutt, mimrende sjølopptatthet. Det kan være sunt å ta en kikk på andres skjebne før en går videre med å bearbeide sitt eget materiale.

Til jul fikk jeg boka «Hemingways Cuba», skrevet av franskmannen Gerard de Cortanze. Den leste jeg på strak arm og i all uskyldighet inntil jeg kom til side 133. Da falt boka i dørken. For det står om Hemingway: «Den oppmerksomheten han viser menneskeheten vakte for øvrig FBIs mishag. Forbundspolitiet innsamlet 113 siders materiale mot ham ?»

Hemingway og undertegnede ? virkelig uten sammenlikning for øvrig! ? hadde altså mapper på omtrent samme tykkelse, innsamlet av overvåkerne i våre hjemland.

Jeg plukket opp Cuba-boka fra golvet og leste om hvordan Hemingways telefon ble avlyttet av FBI, at posten hans ble åpnet, at han var under observasjon som en fare for USAs sikkerhet.

Vrangforestilling
Nå klang en bjelle. Dette var ikke helt ny informasjon for meg, når jeg fikk tenkt meg om. Jeg gikk til bokhylla for å finne flere kilder som kunne bekrefte at jeg hadde lest om mappa til Hemingway tidligere, en eller annen gang. Søket gikk ikke så bra. I Carlos Bakers store biografi «Ernest Hemingway ? Historien om hans liv» fra 1970 sto bare dette om forfatteren og FBI, fra slutten av livet hans, som endte med selvmord i juli 1961: «Han var stadig hjemsøkt av den vrangforestillingen at Federal Bureau of Investigation var etter ham.»

Helt åpenbart led Hemingway av et visst forfølgelsesvanvidd på tampen av livet. Det dokumenterer Baker godt. Også når det åpenbart ikke var noen grunn til det, fryktet Hemingway at «the Feds» var på sporet av ham. I Ketchum, Idaho, hvor han bodde etter at han hadde reist fra sitt tjue år lange eksil på Cuba i 1959, fikk Hemingway øye på to funksjonærer som arbeidet overtid i den lokale banken. Han var overbevist om at de to var regjeringsagenter som gjennomgikk kontoen hans for å finne materiale som kunne brukes til å sjikanere ham.

Bakers bok gir ikke noen eksempler på at det kanskje kunne være substans i den alkoholskadde 60-åringens forestillinger. Jeg bladde opp i en samling av journalisten Hemingways artikler, «By-Line: Ernest Hemingway». Der var det bare en eneste referanse til FBI, i en artikkel skrevet til magasinet Look i 1956, med en beskrivelse av klientellet på baren Floridita i Havanna. Der vanket «typer som blir drept neste uke, typer som vil bli drept til neste år, FBI-folk, tidligere FBI-folk.»

Uhyggelig notat
I boka med Hemingways brev, «Selected Letters 1917-1961», utgitt av Carlos Baker i 1981, fant jeg stikkordet FBI i registeret. Det ledet meg til et merkelig, uhyggelig notat Hemingway skrev i Rochester, Minnesota, i desember 1960. Han var da lagt inn på den berømte Mayo-klinikken for å bli behandlet med elektrosjokk mot depresjoner. I notatet skriver han: «Min kone Mary har aldri trodd eller vært klar over at jeg har begått ulovlige handlinger av noe slag.» I en fotnote bemerker brevutgiveren at dette var et memorandum som hadde til hensikt å frikjenne Mary Welsh fra eventuelle anklager fra FBI om medvirkning til illegal virksomhet. «Noe FBI selvfølgelig aldri gjorde, siden byrået ikke hadde noen sak å forfølge», skriver Baker, litt for skråsikkert.

For ut av brev-boka falt et gulnet avisklipp, fra en norsk avis, nærmere bestemt NKPs ukeavis Friheten, fra april 1989. Det var en helsides omtale av en ny Hemingway-biografi skrevet av Jeffrey Meyers. I den usignerte artikkelen heter det, under mellomtittelen «Jaget av FBI» som jeg har streket under med rød blyant: «Hemingway kunne selvfølgelig ikke unngå å legge merke til den lange og intense oppmerksomheten FBI viet ham. Men man manglet bevis for dette, inntil Meyers på begynnelsen av 1980-tallet, ved hjelp av offentlighetslovene, fikk tilgang til FBIs dossier om Hemingway.»

Dossieret, som er et finere navn på mappe, viste at FBI hadde holdt forfatteren under nøye oppsikt fra oktober 1942. Han hadde vært i søkelyset helt siden han engasjerte seg på republikanernes side under borgerkrigen i Spania på 1930-tallet. Nye opplysninger om ham ble arkivert fram til 1974, tretten år etter Hemingways død! Man fryktet for eksempel at kommunistregimer ville lage frimerker med nobelprisvinnerens portrett.

Mer enn spøkelser
Helt inn på Mayo-klinikken ble Hemingway fulgt av FBI. Agenter avhørte til og med psykiateren som behandlet ham, fant Meyer ut ved å studere dokumentene i mappa.

Så var det altså ikke bare noia som gjorde at Hemingway levde med den ubehagelige følelsen av å bli overvåket. Han så noe mer enn spøkelser ved høylys dag. Men ingen trodde på ham, verken koner, sønner eller venner.

Gerard de Cortanze forteller om hvordan FBIs folk på Cuba og Hemingway kom i tottene på hverandre under 2. verdenskrig. Fiendskapet varte fram til Fidel Castros maktovertakelse på øya. Men «faktisk var det ikke frykten for at Hemingway skulle knytte forbindelse med kommunistene som fikk FBI til å overvåke ham, men først og fremst at han uttrykte seg sterkt kritisk mot Forbundspolitiet.»

Hemingway hadde uttalt at FBI var en farlig og antiliberal organisasjon, som han sammenliknet med Gestapo. Dette er utsagn som minner om hvordan norske radikalere slang med leppa om vår egen overvåkingstjeneste, uærbødig kalt «Sipo», på 1970-tallet.

De Cortanze skriver: «Det ville alt sammen vært til å smile av dersom følgene for Hemingways mentale helse ikke hadde vært så dramatiske. Uten å gå så langt som til å holde FBI ansvarlig for Hemingways selvmord, vet vi at Hemingway var klar over at han ble observert, skygget, avlyttet. Før han døde, var han overbevist om at FBI var etter ham og utspionerte ham.»

Blant andre amerikanske forfattere FBI lagde mappe på var dramatikeren Arthur Miller. Han skrev om agentene: «Deres evne til å skremme folk er grenseløs.»

Det Cortanze avslutter avsnittet om Hemingway på sammenbruddets rand slik: «Hvordan kan man la være å tenke på Arthur Millers ord? Hvor mye koster et engasjement? Hva skal man betale for å bli tro mot sine overbevisninger? Disse spørsmålene er fremdeles like aktuelle.»

Det kan man trygt si. Ikke minst i disse tider hvor overvåking i henhold til gamle og nye terrorlover er blitt en del av dagens orden, og av nattas orden. I USA, i Norge. Den som misbilliger FBIs og Politiets sikkerhetstjeneste fornyede interesse for radikalere er en mistenkelig person. Den som høyt og klart opplater en kritisk røst kan fort bli utsatt for mistenkernes mikrofoner.

JON MICHELET