Fra leiligheten ser bildekunstner og forfatter Päivi Laakso (35) noen av de få gjenværende piletrærne langs Pilestredet i Oslo. Hun jobber hjemme. På et arbeidsbord med påtegnet overflate ligger pels, fjær og papir. På veggene henger egne bilder, både abstrakte malerier og framstillinger av fantastiske vesener. Hun sier de drøyt ti år gamle bildene er fra den tiden hun var «seriøs» kunstner. Hun har på langt nær gitt opp maleriet (? Det er ikke dødt i det hele tatt!), men vier seg stadig mer til performance, video, skulptur og porselensmaling. I bunnen av alt hun gjør ligger tegningen som en fellesnevner.

? Før laget jeg ofte bevegelige skulpturer, sveiset små metalldeler og laget motorer til dem. Har alltid likt å bruke fingrene mine, men i dag har jeg funnet ut mer om hva jeg vil. Felles for det jeg gjør nå, både som forfatter og bildekunstner, er at jeg liker å jobbe fort og spontant. De korte, nesten novelle-aktige fortellingene fra barndommens Finland nærmest spyttet jeg ut i romanen Jeg elsker sol. Når jeg sager ut skulpturer i isolasjonsskum, kan jeg ikke endre noe hvis jeg har skåret vekk for mye. Det samme gjelder når jeg lager flekker og tegner med pensel på porselen, sier hun, og viser hvordan hun har jobbet med å dekorere en vase. Der er «flekkene» glasur og spermier som svømmer ut av en ejakulerende penis.

? Ja, jeg bruker erotiske motiver, men det er bare ett element blant mange i kunsten min. Det er for lettvint av media å bare fokusere på den siden, sier hun oppgitt. Hun er heller ikke begeistret for båsen kvinnelig surrealist, selv om hun ser likheter mellom sin egen kunst og surrealismen.

? Tolkning er noe nyansert. Spør du om kunsten min er sosialt engasjert fordi jeg tematiserer hjemløses situasjon, så vil jeg hevde bildet er mer nyansert enn som så. Kunst opererer på et mer eksistensielt plan, og for min egen del så lager jeg kunst som blir mine gode kamerater. Da kan kunstverkene kanskje også bli gode kamerater for andre. Jeg tror engasjement smitter, sier Laakso.

Garna uteligger

De hjemløse får et ansikt gjennom karakteren Garna. En rynkesminket og grimaseskjærende Laakso med buskete øyebryn spiller uteliggeren Garna i videoen Hun heter Garna som nylig var å se på Finsk-norsk kultursenter. Garna kom inn i Laaksos kunst for to år siden. Hun går på strøket, virker tilbakestående, er sjenert, men absolutt interessert i hva som skjer rundt Unge Kunstneres Samfund (UKS). En rosa kåpe, kjent fra aggressive Hennes og Mauritz-motekampanjer er hennes vern mot kulden.

? Garna er et utskudd, en som ikke er en del av samfunnet. Hun bærer samme plagget som «hele» Norge gikk med forrige sesong, et plagg som var billig og masseprodusert, og som hun kan ha fått av hvem som helst. Kadra gikk med samme kåpen i et intervju. Garna er en karakter jeg har laget og som jeg spiller, men folk som ikke har sett meg kan tro at filmen er dokumentarisk. Jeg vil gi folk opplevelsen av at videofilmen er et dokument, sier Laakso.

I installasjonen Jeg heter Garna har Laakso innredet en soveplass i papp, og rundt den ligger leker, garnrester og fjær. Livløse fugler i sort pigment er strødd rundt, og ved døren henger Hennes og Mauritz -jakken.

? Garna er folkesky, utenfor og annerledes, men hun har en god kamerat og det er dukken sin. For meg er Garna en kamerat, og på en måte er hun også en del av meg. Garna er ikke narkoman, men på samme måte som de narkomane er hun utstøtt og fremmedgjort, sier Laakso som lager portretter av mennesker som ikke har konkrete referanser til virkelige personer. Bortsett fra Garna ligner mange av dem overjordiske vesener, sfinkser og hermafroditter. Beskrivelser av føtter er en annen gjenganger.

Barn utsatte

Ved siden av arbeidsbordet kvitrer undulater. Päivi Laakso holder et lite fuglelignende vesen i voks over et brennende stearinlys og bøyer til den varme massen. Hun er ikke enig i at figuren forestiller en fugl. Vi snakker om fantasivesener og science fiction. Laakso mener at underlige vesener slik de portretteres i sci-fi-sjangeren ikke egentlig er så fremmed.

? De viser jo bare hvilke muligheter som bor i menneskets fantasi. Det at vi mennesker kan skape, er jo helt unikt, sier hun og forteller at hun har begynt med bronseskulptur i disse dager.

? Hver dag ser jeg en realistisk verden rundt meg, og den er grei nok. Men jeg vil visualisere min egen, indre opplevelse av den verdenen. Det handler om identitet. Jeg er interessert i blikket, det stirrende blikket som ofte er et kjennetegn ved måten overnaturlige vesener portretteres på. Hva ligger bak det fysiske blikket, er vi redde for det fremmede i oss selv, undrer hun.

Laaksos bildekunst er detaljrik og utbrodert. I skarp motsetning står boken Jeg elsker sol som er knapp i språket. På vaskeseddelen karakteriseres boken som en inngang til det autentisk finske.

? Kulturforskjeller finnes, men jeg har villet si noe allmenngyldig. Boken er kanskje så direkte i språket fordi den ikke fortelles fra den voksnes reflekterte synsvinkel, men ut fra barnets opplevelse. Barn observerer hva som skjer, men forstår ikke alltid hvorfor. Nettopp derfor er barn så utsatte, sier Laakso.

Tilgjengelig kunst

Laakso har ikke tro på at kunstnere må nærme seg universitetet og forskningen for å være med i en samtale om hva som er vesentlig. Hun sier det ikke er kunstens oppgave å intellektualisere bare for prestisjens skyld og for de lange, spissfindige katalogtekstenes skyld, tekstene som få leser og enda færre forstår. Hun mener man må tørre å være enkel, slik Garna er det. I fjor jul gjorde Laakso performance utenfor Oslo Sentralstasjon og hang opp julekalender med sjablonger og solsikker på fasaden. Hun syntes det var hyggelig å kunne delta i en form for kunstproduksjon som er tilgjengelig for alle, også samfunnets løse fugler.

? Er julen inspirerende?

? For meg er julen først og fremst en religiøs opplevelse, ikke et kunstnerisk materiale, sier hun. Laakso ble katolikk for halvannet år siden, og leiligheten er innredet med religiøse bilder og julekrybbe. Nå forbereder hun utstillingen The fall of Man som åpner 11. januar. på Haugar Vestfold Kunstnersentrum i Tønsberg.

Fra leiligheten ser bildekunstner og forfatter Päivi Laakso (35) noen av de få gjenværende piletrærne langs Pilestredet i Oslo. Hun jobber hjemme. På et arbeidsbord med påtegnet overflate ligger pels, fjær og papir. På veggene henger egne bilder, både abstrakte malerier og framstillinger av fantastiske vesener. Hun sier de drøyt ti år gamle bildene er fra den tiden hun var «seriøs» kunstner. Hun har på langt nær gitt opp maleriet (? Det er ikke dødt i det hele tatt!), men vier seg stadig mer til performance, video, skulptur og porselensmaling. I bunnen av alt hun gjør ligger tegningen som en fellesnevner.

? Før laget jeg ofte bevegelige skulpturer, sveiset små metalldeler og laget motorer til dem. Har alltid likt å bruke fingrene mine, men i dag har jeg funnet ut mer om hva jeg vil. Felles for det jeg gjør nå, både som forfatter og bildekunstner, er at jeg liker å jobbe fort og spontant. De korte, nesten novelle-aktige fortellingene fra barndommens Finland nærmest spyttet jeg ut i romanen Jeg elsker sol. Når jeg sager ut skulpturer i isolasjonsskum, kan jeg ikke endre noe hvis jeg har skåret vekk for mye. Det samme gjelder når jeg lager flekker og tegner med pensel på porselen, sier hun, og viser hvordan hun har jobbet med å dekorere en vase. Der er «flekkene» glasur og spermier som svømmer ut av en ejakulerende penis.

? Ja, jeg bruker erotiske motiver, men det er bare ett element blant mange i kunsten min. Det er for lettvint av media å bare fokusere på den siden, sier hun oppgitt. Hun er heller ikke begeistret for båsen kvinnelig surrealist, selv om hun ser likheter mellom sin egen kunst og surrealismen.

? Tolkning er noe nyansert. Spør du om kunsten min er sosialt engasjert fordi jeg tematiserer hjemløses situasjon, så vil jeg hevde bildet er mer nyansert enn som så. Kunst opererer på et mer eksistensielt plan, og for min egen del så lager jeg kunst som blir mine gode kamerater. Da kan kunstverkene kanskje også bli gode kamerater for andre. Jeg tror engasjement smitter, sier Laakso.

Garna uteligger
De hjemløse får et ansikt gjennom karakteren Garna. En rynkesminket og grimaseskjærende Laakso med buskete øyebryn spiller uteliggeren Garna i videoen Hun heter Garna som nylig var å se på Finsk-norsk kultursenter. Garna kom inn i Laaksos kunst for to år siden. Hun går på strøket, virker tilbakestående, er sjenert, men absolutt interessert i hva som skjer rundt Unge Kunstneres Samfund (UKS). En rosa kåpe, kjent fra aggressive Hennes og Mauritz-motekampanjer er hennes vern mot kulden.

? Garna er et utskudd, en som ikke er en del av samfunnet. Hun bærer samme plagget som «hele» Norge gikk med forrige sesong, et plagg som var billig og masseprodusert, og som hun kan ha fått av hvem som helst. Kadra gikk med samme kåpen i et intervju. Garna er en karakter jeg har laget og som jeg spiller, men folk som ikke har sett meg kan tro at filmen er dokumentarisk. Jeg vil gi folk opplevelsen av at videofilmen er et dokument, sier Laakso.

I installasjonen Jeg heter Garna har Laakso innredet en soveplass i papp, og rundt den ligger leker, garnrester og fjær. Livløse fugler i sort pigment er strødd rundt, og ved døren henger Hennes og Mauritz -jakken.

? Garna er folkesky, utenfor og annerledes, men hun har en god kamerat og det er dukken sin. For meg er Garna en kamerat, og på en måte er hun også en del av meg. Garna er ikke narkoman, men på samme måte som de narkomane er hun utstøtt og fremmedgjort, sier Laakso som lager portretter av mennesker som ikke har konkrete referanser til virkelige personer. Bortsett fra Garna ligner mange av dem overjordiske vesener, sfinkser og hermafroditter. Beskrivelser av føtter er en annen gjenganger.

Barn utsatte
Ved siden av arbeidsbordet kvitrer undulater. Päivi Laakso holder et lite fuglelignende vesen i voks over et brennende stearinlys og bøyer til den varme massen. Hun er ikke enig i at figuren forestiller en fugl. Vi snakker om fantasivesener og science fiction. Laakso mener at underlige vesener slik de portretteres i sci-fi-sjangeren ikke egentlig er så fremmed.

? De viser jo bare hvilke muligheter som bor i menneskets fantasi. Det at vi mennesker kan skape, er jo helt unikt, sier hun og forteller at hun har begynt med bronseskulptur i disse dager.

? Hver dag ser jeg en realistisk verden rundt meg, og den er grei nok. Men jeg vil visualisere min egen, indre opplevelse av den verdenen. Det handler om identitet. Jeg er interessert i blikket, det stirrende blikket som ofte er et kjennetegn ved måten overnaturlige vesener portretteres på. Hva ligger bak det fysiske blikket, er vi redde for det fremmede i oss selv, undrer hun.

Laaksos bildekunst er detaljrik og utbrodert. I skarp motsetning står boken Jeg elsker sol som er knapp i språket. På vaskeseddelen karakteriseres boken som en inngang til det autentisk finske.

? Kulturforskjeller finnes, men jeg har villet si noe allmenngyldig. Boken er kanskje så direkte i språket fordi den ikke fortelles fra den voksnes reflekterte synsvinkel, men ut fra barnets opplevelse. Barn observerer hva som skjer, men forstår ikke alltid hvorfor. Nettopp derfor er barn så utsatte, sier Laakso.

Tilgjengelig kunst
Laakso har ikke tro på at kunstnere må nærme seg universitetet og forskningen for å være med i en samtale om hva som er vesentlig. Hun sier det ikke er kunstens oppgave å intellektualisere bare for prestisjens skyld og for de lange, spissfindige katalogtekstenes skyld, tekstene som få leser og enda færre forstår. Hun mener man må tørre å være enkel, slik Garna er det. I fjor jul gjorde Laakso performance utenfor Oslo Sentralstasjon og hang opp julekalender med sjablonger og solsikker på fasaden. Hun syntes det var hyggelig å kunne delta i en form for kunstproduksjon som er tilgjengelig for alle, også samfunnets løse fugler.

? Er julen inspirerende?

? For meg er julen først og fremst en religiøs opplevelse, ikke et kunstnerisk materiale, sier hun. Laakso ble katolikk for halvannet år siden, og leiligheten er innredet med religiøse bilder og julekrybbe. Nå forbereder hun utstillingen The fall of Man som åpner 11. januar. på Haugar Vestfold Kunstnersentrum i Tønsberg.