* Solnedgangen over gamlebyen i Jerusalem er vakker. Vi går til et utsiktspunkt for å ta bilder. Der møter vi en gruppe israelske ungdommer. De ser ut som en gjeng videregåendeskole-elever på klassetur. Jenter med sminke og tyggegummi, ringer på fingrene og stripete hår, gutter med flir om munnen og tomler opptatt med å sende tekstmeldinger. De fniser og flørter, følger bare halvveis med på hva guiden deres forteller. Men det er likevel en stor forskjell på dem og en hvilken som helst gruppe ungdommer. De er kledt i uniform og de har maskingevær lett henslengt over skulderen.

Vi er i det jødiske kvarteret i gamlebyen. Et sted for sionistiske studiesentere. Hit kommer jøder fra hele verden for å gå på Torah-skole og lære mer om religionen sin. Museene har studentrabatt, men den er ikke så god som militærrabatten. For militære er det nesten gratis. Jeg later som jeg tar bilder av den vakre utsikten, men sørger for å få med ungdommene og geværene. ? De lærer om hvorfor de skal drepe palestinere, hvisker en av de jeg er sammen med til meg. Et par jenter snur seg og ser mistenksomt på meg og kameraet mitt. Jeg føler meg litt utrygg for å ha valgt en utypisk kameravinkling.

  Gamlebyen er bare en kveldstur stor. En kilometer i hver ende. Her bor det 30.000 mennesker. Flest muslimer, men også en del jøder og kristne. Jeg lurer på hvordan det må være å bo midt i en slik Guds «fornøyelsespark». Hjemme i hedenske Oslo er gatene fylt av juleshoppere på vei hjem med dagens fangst, og juløl- og akevitt-glade mennesker på vei til alskens julefeiringer. Julaften er unntaket. Her er derimot høytidsfølelse dagligdags. Den høytidsfølelsen vi har når julen ringes inn og kirkene fylles med nystrøkne besøkende opplever jeg denne kvelden. Jødene strømmer til klagemuren. Mennene på en side, kvinnene på den andre. Mennene med sin kinnskjegglokker og svarte hatter haster alvorstynget forbi meg. Jeg spør en i reisefølge hvorfor de går så fort og målbevisst, og hvorfor de ser ned i bakken. ? De skal konsentrere seg om Gud og ikke se på damer, får jeg til svar.

Foran klagemuren er det en stor plass. Det ser ut som om den alltid har vært der, men det stemmer ikke. Før var det et boligstrøk bygd av marokkanske jøder som gikk helt fram til klagemuren. Da hadde man bare tre meter å be på. Jeg står på plassen og ser på skjeggmennene som tar seg en pause i bønnen. De snakker i mobiltelefon under hattebremmen. Nå kommer også soldatgruppen ned og tar seg en røyke- og mobilpause i sightseeingen. Her på plassen sto huset til Yasser Arafat før bulldoserne kom og jevnet det med jorden i 1967. Da skulle plassen «restaureres».

  Vi forlater det jødiske kvarteret og beveger oss mot Jaffa-porten og hotellet vårt for litt kveldsmat og søvn. En godslig jødisk kjøpmann bærer frukt og suvenirer inn i den lille butikken sin. Når han får øye på hvor vi er på vei, stopper han oss. Øynene er store av frykt: ? Excuse me! Stop! You can't go there. We are OK, sier vi og forteller at vi skal møte noen der. Men NEI, det kan vi ikke, påstår han. Det er arabere der. Det er farlig.

Jeg synes synd på han. Han ser ikke noe typisk «jødisk» ut. Han har ingen lokker, ikke noe hatt, bare normal skjeggvekst og en slitt vinterjakke. Det kunne vært faren min. Han ligner litt til og med.

Litt senere, trygt på plass på det trivelige arabiske hotellet vårt, tenker jeg på kjøpmannen igjen. Alt han går glipp av i livet! Nå har jeg gått gatelangs i Ramallah og Gaza, jeg bor i Øst-Jerusalem. Ingenting har skjedd meg. Hvorfor skulle noe skje han? Et helt sinnssykt spørsmål vil nok mange si, men jeg stiller det likevel.

Jerusalem 23. desember

 * Solnedgangen over gamlebyen i Jerusalem er vakker. Vi går til et utsiktspunkt for å ta bilder. Der møter vi en gruppe israelske ungdommer. De ser ut som en gjeng videregåendeskole-elever på klassetur. Jenter med sminke og tyggegummi, ringer på fingrene og stripete hår, gutter med flir om munnen og tomler opptatt med å sende tekstmeldinger. De fniser og flørter, følger bare halvveis med på hva guiden deres forteller. Men det er likevel en stor forskjell på dem og en hvilken som helst gruppe ungdommer. De er kledt i uniform og de har maskingevær lett henslengt over skulderen.

Vi er i det jødiske kvarteret i gamlebyen. Et sted for sionistiske studiesentere. Hit kommer jøder fra hele verden for å gå på Torah-skole og lære mer om religionen sin. Museene har studentrabatt, men den er ikke så god som militærrabatten. For militære er det nesten gratis. Jeg later som jeg tar bilder av den vakre utsikten, men sørger for å få med ungdommene og geværene. ? De lærer om hvorfor de skal drepe palestinere, hvisker en av de jeg er sammen med til meg. Et par jenter snur seg og ser mistenksomt på meg og kameraet mitt. Jeg føler meg litt utrygg for å ha valgt en utypisk kameravinkling.

  Gamlebyen er bare en kveldstur stor. En kilometer i hver ende. Her bor det 30.000 mennesker. Flest muslimer, men også en del jøder og kristne. Jeg lurer på hvordan det må være å bo midt i en slik Guds «fornøyelsespark». Hjemme i hedenske Oslo er gatene fylt av juleshoppere på vei hjem med dagens fangst, og juløl- og akevitt-glade mennesker på vei til alskens julefeiringer. Julaften er unntaket. Her er derimot høytidsfølelse dagligdags. Den høytidsfølelsen vi har når julen ringes inn og kirkene fylles med nystrøkne besøkende opplever jeg denne kvelden. Jødene strømmer til klagemuren. Mennene på en side, kvinnene på den andre. Mennene med sin kinnskjegglokker og svarte hatter haster alvorstynget forbi meg. Jeg spør en i reisefølge hvorfor de går så fort og målbevisst, og hvorfor de ser ned i bakken. ? De skal konsentrere seg om Gud og ikke se på damer, får jeg til svar.

Foran klagemuren er det en stor plass. Det ser ut som om den alltid har vært der, men det stemmer ikke. Før var det et boligstrøk bygd av marokkanske jøder som gikk helt fram til klagemuren. Da hadde man bare tre meter å be på. Jeg står på plassen og ser på skjeggmennene som tar seg en pause i bønnen. De snakker i mobiltelefon under hattebremmen. Nå kommer også soldatgruppen ned og tar seg en røyke- og mobilpause i sightseeingen. Her på plassen sto huset til Yasser Arafat før bulldoserne kom og jevnet det med jorden i 1967. Da skulle plassen «restaureres».

  Vi forlater det jødiske kvarteret og beveger oss mot Jaffa-porten og hotellet vårt for litt kveldsmat og søvn. En godslig jødisk kjøpmann bærer frukt og suvenirer inn i den lille butikken sin. Når han får øye på hvor vi er på vei, stopper han oss. Øynene er store av frykt: ? Excuse me! Stop! You can't go there. We are OK, sier vi og forteller at vi skal møte noen der. Men NEI, det kan vi ikke, påstår han. Det er arabere der. Det er farlig.

Jeg synes synd på han. Han ser ikke noe typisk «jødisk» ut. Han har ingen lokker, ikke noe hatt, bare normal skjeggvekst og en slitt vinterjakke. Det kunne vært faren min. Han ligner litt til og med.

Litt senere, trygt på plass på det trivelige arabiske hotellet vårt, tenker jeg på kjøpmannen igjen. Alt han går glipp av i livet! Nå har jeg gått gatelangs i Ramallah og Gaza, jeg bor i Øst-Jerusalem. Ingenting har skjedd meg. Hvorfor skulle noe skje han? Et helt sinnssykt spørsmål vil nok mange si, men jeg stiller det likevel.

Jerusalem 23. desember