I siste nummer av Samtiden publiserte filosofen Peder Anker artikkelen Arne Næss sett utenfra. Etter dette har Næss-debatten gått varm i Klassekampens spalter. Spørsmålene har vært mange: Er det noen som i fullt alvor tror at Næss er en stor internasjonal filosof? Har personer som Rune Slagstad og Hans Skjervheim kastet bort sine beste år ved å engasjere seg i spørsmål som den nå desavuerte Næss reiste? Bruker Samtidens Knut Olav Åmås Arne Næss for på nytt få spalteplass i media? Og hvem i alle dager er det Peder Anker har skrevet denne artikkelen for?

Historiker Fredrik Thue har forsket på Næss' rolle i norsk samfunnsvitenskap gjennom tidlig etterkrigstid og burde være i stand til å svare på flere av spørsmålene.

? Næss har hatt et sett med paradoksale roller: Først var han filosofisk avantgardist. Doktoravhandlingen er det bare de som er helt i fronten av filosofisk forskning som kan henge med på. Så kom det en fase etter at han ble professor hvor han gav seg hen til et slags folkeopplysningsprosjekt. Spesielt hans Elementære logiske emner får en bred virkningshistorie. Alle akademikere skal ha lest logikklæren. Utover på 60-tallet får Næss på nytt appetitt på de «store» filosofiske spørsmål. Men så er det han tar vendingen mot en økofilosofi som glir over i en mer populær livsfilosofi. Først da blir han kjent for et større internasjonalt publikum, forteller Thue, som ikke er altfor imponert over Ankers artikkel. Han mener at Anker har et grunnleggende problem når han tar den siste fasen av Næss virke som populærfilosofi og projiserer den tilbake til Næss tidlige virke i Norge.

? Anker nekter å henge bjellen på katten og si hvem de er, disse som skal ha skapt myten om Næss som en stor internasjonal filosof.

To typer

? Vitenskapshistorikere skiller gjerne mellom «locals» og «cosmopolitans». En slik modell er fruktbar når man skal analysere Næss' virke. Virkningshistorisk var han en «local», men som intellektuell type var Næss en utpreget «cosmopolitan». Den fremmedheten han i utgangspunktet hadde overfor norsk akademisk liv, preget både hans måte å drive filosofi på og hans folkeopplysningsprosjekt.

? Men Anker er vel inne på dette?

? Anker er på dette punktet særlig uklar. Han har rett i at Næss i liten grad bragte den internasjonale analytiske filosofien framover, men igjen virker det som han tar de siste års mytemakeri og tillegger den norske filosofer. Dette er det neppe grunnlag for å gjøre, sier Thue, som i utgangspunktet har sympati for Ankers prosjekt, men mener metoden er for lite relevant.

? Man kan vel si at de siste års mediesirkus har skapt et behov for å formidle hva Næss har gjort som filosof: Hva er det som har vært viktig og mindre viktig? Ankers innfallsvinkel er i så måte ikke særlig klargjørende: Å registrere en bestemt type internasjonale referanser, særlig bokanmeldelser, sier litt, men ikke veldig mye. Anker hopper fra en smal, risikofylt metode til brede antydninger om at Næss er grovt overvurdert. Alt dette sier han uten å fortelle hvem det er som overvurderer ham.

Internasjonal betydning

? Han nådde ikke helt fram. På flere områder var Næss på et tidlig tidspunkt i nærheten av strømninger som etter hvert ble viktige. Men det var ikke hans måter å tenke på som slo gjennom internasjonalt. Næss var for annerledes; en rar blanding av det svært skarpt tenkte og det nesten amatørmessige. Hans ulike roller som profesjonell analytisk filosof, intellektuell folkeopplyser, økofilosofisk aktivist og følelsesfilosof for de tusen hjem har ikke vært så helt enkle å forene, sier Thue, som likevel ikke ser noe galt i en slik rolleblanding.

? Det er jo nettopp denne kombinasjonen av ulike roller som kjennetegner den europeiske akademiske «småstatstradisjon» som Norge har vært en del av. Og den har også sine klare kvaliteter i forhold til den amerikanske modellen for hva en forsker er, en modell som Anker synes å ta for gitt. Jaget etter å komme på trykk i internasjonale prestisjetidsskrifter kan like gjerne føre til steril konformitet som til originalitet. Og den typen professor som «tenker globalt og handler lokalt» både var og er uunnværlig for universitetskulturen i et lite land, sier Thue

Oppsummert:

? Ankers artikkel blir neppe stående som den endelige artikkelen om Arne Næss.

I siste nummer av Samtiden publiserte filosofen Peder Anker artikkelen Arne Næss sett utenfra. Etter dette har Næss-debatten gått varm i Klassekampens spalter. Spørsmålene har vært mange: Er det noen som i fullt alvor tror at Næss er en stor internasjonal filosof? Har personer som Rune Slagstad og Hans Skjervheim kastet bort sine beste år ved å engasjere seg i spørsmål som den nå desavuerte Næss reiste? Bruker Samtidens Knut Olav Åmås Arne Næss for på nytt få spalteplass i media? Og hvem i alle dager er det Peder Anker har skrevet denne artikkelen for?

Historiker Fredrik Thue har forsket på Næss' rolle i norsk samfunnsvitenskap gjennom tidlig etterkrigstid og burde være i stand til å svare på flere av spørsmålene.

? Næss har hatt et sett med paradoksale roller: Først var han filosofisk avantgardist. Doktoravhandlingen er det bare de som er helt i fronten av filosofisk forskning som kan henge med på. Så kom det en fase etter at han ble professor hvor han gav seg hen til et slags folkeopplysningsprosjekt. Spesielt hans Elementære logiske emner får en bred virkningshistorie. Alle akademikere skal ha lest logikklæren. Utover på 60-tallet får Næss på nytt appetitt på de «store» filosofiske spørsmål. Men så er det han tar vendingen mot en økofilosofi som glir over i en mer populær livsfilosofi. Først da blir han kjent for et større internasjonalt publikum, forteller Thue, som ikke er altfor imponert over Ankers artikkel. Han mener at Anker har et grunnleggende problem når han tar den siste fasen av Næss virke som populærfilosofi og projiserer den tilbake til Næss tidlige virke i Norge.

? Anker nekter å henge bjellen på katten og si hvem de er, disse som skal ha skapt myten om Næss som en stor internasjonal filosof.

To typer
Etter Thues syn kan mann med fordel skille mellom to typer intellektuelle.

? Vitenskapshistorikere skiller gjerne mellom «locals» og «cosmopolitans». En slik modell er fruktbar når man skal analysere Næss' virke. Virkningshistorisk var han en «local», men som intellektuell type var Næss en utpreget «cosmopolitan». Den fremmedheten han i utgangspunktet hadde overfor norsk akademisk liv, preget både hans måte å drive filosofi på og hans folkeopplysningsprosjekt.

? Men Anker er vel inne på dette?

? Anker er på dette punktet særlig uklar. Han har rett i at Næss i liten grad bragte den internasjonale analytiske filosofien framover, men igjen virker det som han tar de siste års mytemakeri og tillegger den norske filosofer. Dette er det neppe grunnlag for å gjøre, sier Thue, som i utgangspunktet har sympati for Ankers prosjekt, men mener metoden er for lite relevant.

? Man kan vel si at de siste års mediesirkus har skapt et behov for å formidle hva Næss har gjort som filosof: Hva er det som har vært viktig og mindre viktig? Ankers innfallsvinkel er i så måte ikke særlig klargjørende: Å registrere en bestemt type internasjonale referanser, særlig bokanmeldelser, sier litt, men ikke veldig mye. Anker hopper fra en smal, risikofylt metode til brede antydninger om at Næss er grovt overvurdert. Alt dette sier han uten å fortelle hvem det er som overvurderer ham.

Internasjonal betydning
? Er det mulig å si fornuftig om Næss' internasjonale betydning med få ord?

? Han nådde ikke helt fram. På flere områder var Næss på et tidlig tidspunkt i nærheten av strømninger som etter hvert ble viktige. Men det var ikke hans måter å tenke på som slo gjennom internasjonalt. Næss var for annerledes; en rar blanding av det svært skarpt tenkte og det nesten amatørmessige. Hans ulike roller som profesjonell analytisk filosof, intellektuell folkeopplyser, økofilosofisk aktivist og følelsesfilosof for de tusen hjem har ikke vært så helt enkle å forene, sier Thue, som likevel ikke ser noe galt i en slik rolleblanding.

? Det er jo nettopp denne kombinasjonen av ulike roller som kjennetegner den europeiske akademiske «småstatstradisjon» som Norge har vært en del av. Og den har også sine klare kvaliteter i forhold til den amerikanske modellen for hva en forsker er, en modell som Anker synes å ta for gitt. Jaget etter å komme på trykk i internasjonale prestisjetidsskrifter kan like gjerne føre til steril konformitet som til originalitet. Og den typen professor som «tenker globalt og handler lokalt» både var og er uunnværlig for universitetskulturen i et lite land, sier Thue

Oppsummert:

? Ankers artikkel blir neppe stående som den endelige artikkelen om Arne Næss.