«Tønne-saken» har endt i en dyp og personlig tragedie for tidligere helseminister Tore Tønne og hans familie. For oss som arbeider i mediene er det tid for ettertanke og refleksjon.

  Å bruke mennesker som «råvarer» i underholdningsbaserte medier, har en pris for de som blir rammet ? enten de heter Finn Kalvik eller Valgerd Svarstad Haugland. Blant politikerne var Thorbjørn Jagland over lang utsatt for en konsekvent og vedvarende negativ presse. Høyre-leder Rolf Presthus opplevde det samme på slutten av 1980-tallet. Internt i redaksjonene kan det i slike saker ofte utvikle seg prosesser som kan minne om psykologien i mobbegjenger.

  Det påligger redaksjonene og dens ledere et enormt etisk og moralsk ansvar i slike situasjoner. Mediene er mektige samfunnsinstitusjoner, og i en sammenligning av makt, for eksempel mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og underholdningsartisten Otto Jespersen, vil det kanskje vise seg at det er Jespersen som er maktpersonen, og ikke Bondevik. Illusjonen om at mediene alltid er de svakes talsmann i kampen mot de mektige har vist seg å være et farlig blendverk.

  Det avgjørende kriteriet for om kritikk av politikere og maktpersoner er «fit to print», er om den er begrunnet i saklige og viktige forhold. Og det har Dagbladets avsløringer i «Tønne-saken» vært. Det er påvist at den tidligere helseministeren mottok etterlønn fra staten samtidig som han jobbet for Norges rikeste mann, og dette har vært forsøkt hemmeligholdt gjennom falske honorarfakturaer. I motsetning til andre eksempler på meningsløs og hevngjerrig forfølgelse av politikere, har Dagbladet i denne saken gjort sin plikt ved å avdekke viktige samfunnsmessige forhold. Det gjør ikke tragedien Tønne noe mindre.

  «Tønne-saken» har endt i en dyp og personlig tragedie for tidligere helseminister Tore Tønne og hans familie. For oss som arbeider i mediene er det tid for ettertanke og refleksjon.

  Å bruke mennesker som «råvarer» i underholdningsbaserte medier, har en pris for de som blir rammet ? enten de heter Finn Kalvik eller Valgerd Svarstad Haugland. Blant politikerne var Thorbjørn Jagland over lang utsatt for en konsekvent og vedvarende negativ presse. Høyre-leder Rolf Presthus opplevde det samme på slutten av 1980-tallet. Internt i redaksjonene kan det i slike saker ofte utvikle seg prosesser som kan minne om psykologien i mobbegjenger.

  Det påligger redaksjonene og dens ledere et enormt etisk og moralsk ansvar i slike situasjoner. Mediene er mektige samfunnsinstitusjoner, og i en sammenligning av makt, for eksempel mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og underholdningsartisten Otto Jespersen, vil det kanskje vise seg at det er Jespersen som er maktpersonen, og ikke Bondevik. Illusjonen om at mediene alltid er de svakes talsmann i kampen mot de mektige har vist seg å være et farlig blendverk.

  Det avgjørende kriteriet for om kritikk av politikere og maktpersoner er «fit to print», er om den er begrunnet i saklige og viktige forhold. Og det har Dagbladets avsløringer i «Tønne-saken» vært. Det er påvist at den tidligere helseministeren mottok etterlønn fra staten samtidig som han jobbet for Norges rikeste mann, og dette har vært forsøkt hemmeligholdt gjennom falske honorarfakturaer. I motsetning til andre eksempler på meningsløs og hevngjerrig forfølgelse av politikere, har Dagbladet i denne saken gjort sin plikt ved å avdekke viktige samfunnsmessige forhold. Det gjør ikke tragedien Tønne noe mindre.