Skjelv, folkens. Pakten er blitt brutt. AVOK-staven er på vei for å hevne våre synder.I 1993, i båt, på vei over Østersjøen, gikk jeg inn en avtale med en venninne.I fremmed farvann var det som vi fikk et Ibsensk eksilklarsyn på forholdene hjemme. På hvordan vi følte oss fremmed – fra hjembygda, fra bygdefolket og – ikke minst – fra karsken.Putt en mynt i en kopp, fyll på med kaffe til mynten blir usynlig, fyll på med hjemmebrent til du ser mynten igjen.Denne natten forbannet og lovte vi hverandre å aldri røre karsken. Vi lovte hverandre å med vold for å motkjempe karsken. AVOK, Aktiv voldelig organisasjon mot karsk, så den finske nattas stjernelys for første gang. Vi skrev de fire bokstavene med en feit rød sprittusj på et armlene vi hadde revet av en stol. AVOK-staven ble høytidelig slengt ut i Østersjøen.Så, for en uke siden, fikk jeg følgende tekstmelding av søstera til venninna mi:«Kirsti har begynt å drikke karsk. Hadde ikke dere en avtale om å aldri gjøre det? Hun har kjøpt seg en liter heimbrent, og sier hun skal slutte å drikke øl»Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg kjente gufset fra østersjøen. Vel hadde jeg selv allerede brutt pakten, og godtatt karskens tilstedeværelse i lystige lag, ja til og med i egen kopp. Men hvordan kunne Kirsti, som har holdt seg så lenge, sprekke nå? Og hvorfor denne plutselige og totale kapitualsjonen?Etter en ukes grunning har jeg kommet opp med følgende: Kirsti maser ustanselig om at nå har hun lagt på seg så og så mye. Det er innlysende. Øl er fetende. Det er ikke karsk.Forfengeligheten er, som karsken, fornuftens fiende.AVOK-stavens harme vil snart utslette oss alle. Så i helga er det ingen grunn til å legge fingrene i mellom.subb

Skjelv, folkens. Pakten er blitt brutt. AVOK-staven er på vei for å hevne våre synder.I 1993, i båt, på vei over Østersjøen, gikk jeg inn en avtale med en venninne.I fremmed farvann var det som vi fikk et Ibsensk eksilklarsyn på forholdene hjemme. På hvordan vi følte oss fremmed – fra hjembygda, fra bygdefolket og – ikke minst – fra karsken.Putt en mynt i en kopp, fyll på med kaffe til mynten blir usynlig, fyll på med hjemmebrent til du ser mynten igjen.Denne natten forbannet og lovte vi hverandre å aldri røre karsken. Vi lovte hverandre å med vold for å motkjempe karsken. AVOK, Aktiv voldelig organisasjon mot karsk, så den finske nattas stjernelys for første gang. Vi skrev de fire bokstavene med en feit rød sprittusj på et armlene vi hadde revet av en stol. AVOK-staven ble høytidelig slengt ut i Østersjøen.Så, for en uke siden, fikk jeg følgende tekstmelding av søstera til venninna mi:«Kirsti har begynt å drikke karsk. Hadde ikke dere en avtale om å aldri gjøre det? Hun har kjøpt seg en liter heimbrent, og sier hun skal slutte å drikke øl»Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg kjente gufset fra østersjøen. Vel hadde jeg selv allerede brutt pakten, og godtatt karskens tilstedeværelse i lystige lag, ja til og med i egen kopp. Men hvordan kunne Kirsti, som har holdt seg så lenge, sprekke nå? Og hvorfor denne plutselige og totale kapitualsjonen?Etter en ukes grunning har jeg kommet opp med følgende: Kirsti maser ustanselig om at nå har hun lagt på seg så og så mye. Det er innlysende. Øl er fetende. Det er ikke karsk.Forfengeligheten er, som karsken, fornuftens fiende.AVOK-stavens harme vil snart utslette oss alle. Så i helga er det ingen grunn til å legge fingrene i mellom. subb