Jeg går fra kjøkkenet til stua mens jeg sier ja og jo og ja da så. I stua får ordene en rar gjenklang, veggene gir fra seg et kort, halvkvalt ekko. Teppet og bøken som de siste fire åra har trekt til seg restene av ordene våre, er borte, stua ned i kasser og kjørt av gårde til nye rom.Du spør om jeg ikke kan hente noe for deg, det er en bok du har bestilt, en butikk du ikke rakk gå innom før du dro. Jeg rekker det kanskje på veien? Og jeg sier at ja, det burde vel la seg gjøre? Rommet svarer metallisk, klart. Som om det hadde noe mot oss, ville støte oss vekk, nå når vi allikevel skal dra. Ta det i et rykk, som med et plaster, i stedet for denne evinnelige drøyinga, sier rommet.Men vi vil alt på en gang, vi klarer ikke bestemme oss. Vi vil fram, ut, bort, men også snu hver stein av alt som har funnet sted mellom disse veggene. Forrige uke satt vi anføtes i sofaen. Jeg satt med en kjole i fanget og sydde i en ekstra hempe, mens du småprata som du pleier. Når hempa var på plass, lagde vi te og kveldsmat. Vi har mye å huske fra disse rommene.Det er sol ute, og som vanlig sniker de noe varmere ettermiddagssolstrålene seg inn gjennom kjøkkenvinduet. De lyse veggene blir myke, puster roligere. Verden er, sier de, og gir fra seg et stille oohm. Kjøkkenet har blitt en gammel hinduist, en som sitter med beina i kors, uanfekta og utilnærmelig.Farvel lille hus, sier jeg, men får ordene tilbake. Hinduen er ikke interessert, han bare sitter der i sola og lar seg ikke imponere. Men idet jeg lukker døra hører jeg likevel et siste sukk fra rommene på andre sida, en siste beskjed før jeg følger etter bøkene og teppene: Trodde de vi fantes bare for dem?Mju

Jeg går fra kjøkkenet til stua mens jeg sier ja og jo og ja da så. I stua får ordene en rar gjenklang, veggene gir fra seg et kort, halvkvalt ekko. Teppet og bøken som de siste fire åra har trekt til seg restene av ordene våre, er borte, stua ned i kasser og kjørt av gårde til nye rom.Du spør om jeg ikke kan hente noe for deg, det er en bok du har bestilt, en butikk du ikke rakk gå innom før du dro. Jeg rekker det kanskje på veien? Og jeg sier at ja, det burde vel la seg gjøre? Rommet svarer metallisk, klart. Som om det hadde noe mot oss, ville støte oss vekk, nå når vi allikevel skal dra. Ta det i et rykk, som med et plaster, i stedet for denne evinnelige drøyinga, sier rommet.Men vi vil alt på en gang, vi klarer ikke bestemme oss. Vi vil fram, ut, bort, men også snu hver stein av alt som har funnet sted mellom disse veggene. Forrige uke satt vi anføtes i sofaen. Jeg satt med en kjole i fanget og sydde i en ekstra hempe, mens du småprata som du pleier. Når hempa var på plass, lagde vi te og kveldsmat. Vi har mye å huske fra disse rommene.Det er sol ute, og som vanlig sniker de noe varmere ettermiddagssolstrålene seg inn gjennom kjøkkenvinduet. De lyse veggene blir myke, puster roligere. Verden er, sier de, og gir fra seg et stille oohm. Kjøkkenet har blitt en gammel hinduist, en som sitter med beina i kors, uanfekta og utilnærmelig.Farvel lille hus, sier jeg, men får ordene tilbake. Hinduen er ikke interessert, han bare sitter der i sola og lar seg ikke imponere. Men idet jeg lukker døra hører jeg likevel et siste sukk fra rommene på andre sida, en siste beskjed før jeg følger etter bøkene og teppene: Trodde de vi fantes bare for dem? Mju