TV-demokratiet
Onsdag 24. august, 2005
Det var en surrealistisk seanse. Midt under den ørtende «statsministerduellen» mellom Stoltenberg og Bondevik ringte Carl I. Hagen inn til NRK for å få et ord med i laget han og. Bondevik prøvde å prate bort Hagens (la oss være så rause) underholdende lovnad om å avsette statsministeren og ble avbrutt av en forvirret Viggo Johansen som i kjent stil stammet fram at «øh, øh, Carl I. Hagen har ringt for å si at, øh, øh, han ikke har tenkt å gjøre om på beslutningen om ikke lenger å støtte deg som statsminister, Bondevik». Midt i debatten, altså, ble linselusa fra Røa indirekte tatt inn for å snakke til folket. Det verste var at det nesten made sense: Hagen er overalt i kanaljungelen, som ikke er en jungel, men et tynnvokst kratt. Valgkampen er mer medial enn noensinne, og mediene er likere enn noensinne. Partilederne fyker fram og tilbake mellom NRK og TV2 og blir «grillet» av selvnytende programledere som stiller de samme spørsmålene og reiser de samme problemstillingene. Metasakene dominerer, spesielt statsministerspørsmålet, selvsagt, og opplysningsnivået er skremmende lavt. Tv-kanalene ser på valgsendingene som fresche underholdningsprogrammer og da er det viktig å ha politikere med sjarm og snert i replikkene. Og partiene retter seg etter kanalenes opplegg og tyner frontfigurene på en slik måte at de selv må være drittlei lenge før selve valget.For mediene er på en måte et større problem enn politikerne i denne valgkampen, som skulle bli så interessant siden vi hadde to tydelige alternativer som sto mot hverandre, men som er blitt kjedeligere og framfor alt tommere enn noensinne. Det er nesten trist å se på når Dagfinn Høybråten må avbryte de smilende og koselige NRK-vertene Christine Præsttun og Rune Alstadsæter for å spørre: – Kan jeg få prate litt om politikken vår nå? Hvorpå NRKs folk ler det hele bort og kjører videre på spørsmål av typen: «Har du lyst til å bli statsminister?»Flere av de jeg omgås, sier at de ikke gidder å se på valgsendingene på tv. Ikke fordi den politiske interessen er mindre enn før – snarere tvert i mot – men fordi det som serveres føles så uvesentlig. Man setter seg pliktskyldigst ned i godstolen for å følge debattene, men klarer ikke å holde fokuset mer enn noen korte minutter. Alt glir bort i en «sett det før»-graut.Programledernes insistering på at det er de som styrer showet, er også usedvanlig irriterende. Ikke minst fordi det føles som om flere av dem nærmest kjeder seg der de skal kjøre tøft mot de samme folkene de har i studioet sitt så å si hele året gjennom. Dette rammer ikke minst den en gang gode og offensive Pål T. Jørgensen i TV2s «Tabloid». Nå for tida ser Jørgensen så matlei ut at det største spenningsmomentet ligger i om han vil duppe av under sendingen. Det er håpløst å ønske seg tilbake slik det var den gang, selv om det er viktig å understreke at ikke all forandring er til det gode. Men jeg har på følelsen av at man i mindre konkurranseutsatte tider faktisk klarte å løfte opp reelle politiske problemstillinger som avspeilet diskusjonene der ute blant «folk flest». Sjablongjournalistikken reduserer et spennende valg til å handle om trivialiteter og oppegående kommentatorer som Harald Stanghelle og Thomas Hylland Eriksen får seg til å si at norsk politikk er blottet for konflikter og at alle partiene egentlig mener stort sett det samme. Et råd til valgredaksjonene må være å igjen ta politikken på alvor. Redaksjonene befolkes av dyktige journalister, men disse suges opp av tv-mediets krav til kjapphet og intimitet. Vi har selvsagt ikke noe imot slagferdighet og høy temperatur i tv-studioene, snarere tvert i mot. Men alt jeg nå ser fram til i tv-delen av valgkampen er den avsluttende partilederdebatten. Da kjører man på med stoppeklokke, sekundanter og avsluttende appell. Kjedelig og traust.«For tida ser Jørgensen så matlei ut at det største spenningsmomentet ligger i om han vil duppe av under sendingen»
Det var en surrealistisk seanse. Midt under den ørtende «statsministerduellen» mellom Stoltenberg og Bondevik ringte Carl I. Hagen inn til NRK for å få et ord med i laget han og. Bondevik prøvde å prate bort Hagens (la oss være så rause) underholdende lovnad om å avsette statsministeren og ble avbrutt av en forvirret Viggo Johansen som i kjent stil stammet fram at «øh, øh, Carl I. Hagen har ringt for å si at, øh, øh, han ikke har tenkt å gjøre om på beslutningen om ikke lenger å støtte deg som statsminister, Bondevik». Midt i debatten, altså, ble linselusa fra Røa indirekte tatt inn for å snakke til folket. Det verste var at det nesten made sense: Hagen er overalt i kanaljungelen, som ikke er en jungel, men et tynnvokst kratt. Valgkampen er mer medial enn noensinne, og mediene er likere enn noensinne. Partilederne fyker fram og tilbake mellom NRK og TV2 og blir «grillet» av selvnytende programledere som stiller de samme spørsmålene og reiser de samme problemstillingene. Metasakene dominerer, spesielt statsministerspørsmålet, selvsagt, og opplysningsnivået er skremmende lavt. Tv-kanalene ser på valgsendingene som fresche underholdningsprogrammer og da er det viktig å ha politikere med sjarm og snert i replikkene. Og partiene retter seg etter kanalenes opplegg og tyner frontfigurene på en slik måte at de selv må være drittlei lenge før selve valget.For mediene er på en måte et større problem enn politikerne i denne valgkampen, som skulle bli så interessant siden vi hadde to tydelige alternativer som sto mot hverandre, men som er blitt kjedeligere og framfor alt tommere enn noensinne. Det er nesten trist å se på når Dagfinn Høybråten må avbryte de smilende og koselige NRK-vertene Christine Præsttun og Rune Alstadsæter for å spørre: – Kan jeg få prate litt om politikken vår nå? Hvorpå NRKs folk ler det hele bort og kjører videre på spørsmål av typen: «Har du lyst til å bli statsminister?»Flere av de jeg omgås, sier at de ikke gidder å se på valgsendingene på tv. Ikke fordi den politiske interessen er mindre enn før – snarere tvert i mot – men fordi det som serveres føles så uvesentlig. Man setter seg pliktskyldigst ned i godstolen for å følge debattene, men klarer ikke å holde fokuset mer enn noen korte minutter. Alt glir bort i en «sett det før»-graut.Programledernes insistering på at det er de som styrer showet, er også usedvanlig irriterende. Ikke minst fordi det føles som om flere av dem nærmest kjeder seg der de skal kjøre tøft mot de samme folkene de har i studioet sitt så å si hele året gjennom. Dette rammer ikke minst den en gang gode og offensive Pål T. Jørgensen i TV2s «Tabloid». Nå for tida ser Jørgensen så matlei ut at det største spenningsmomentet ligger i om han vil duppe av under sendingen. Det er håpløst å ønske seg tilbake slik det var den gang, selv om det er viktig å understreke at ikke all forandring er til det gode. Men jeg har på følelsen av at man i mindre konkurranseutsatte tider faktisk klarte å løfte opp reelle politiske problemstillinger som avspeilet diskusjonene der ute blant «folk flest». Sjablongjournalistikken reduserer et spennende valg til å handle om trivialiteter og oppegående kommentatorer som Harald Stanghelle og Thomas Hylland Eriksen får seg til å si at norsk politikk er blottet for konflikter og at alle partiene egentlig mener stort sett det samme. Et råd til valgredaksjonene må være å igjen ta politikken på alvor. Redaksjonene befolkes av dyktige journalister, men disse suges opp av tv-mediets krav til kjapphet og intimitet. Vi har selvsagt ikke noe imot slagferdighet og høy temperatur i tv-studioene, snarere tvert i mot. Men alt jeg nå ser fram til i tv-delen av valgkampen er den avsluttende partilederdebatten. Da kjører man på med stoppeklokke, sekundanter og avsluttende appell. Kjedelig og traust.«For tida ser Jørgensen så matlei ut at det største spenningsmomentet ligger i om han vil duppe av under sendingen»










