Da forfatteren Levi Henriksen var ung og lovende rockemusiker på slutten av 1980-tallet, var det ikke så enkelt å komme fra Kongsvinger. Da bandet hans – «Heart of Mary» het det – gikk helt til topps i Ungdommens Radioavis' rockemønstring i 1988, sto det i Arbeiderbladet: Undergrunnsband fra Kongsberg vant rockemønstring. Levi Henriksen gliser melankolsk når han forteller historien. Han sitter bak rattet i sin irrgrønne Chevrolet 1972-modell – på amerikansk heter slike biler «truck» – og vi er like sør for Kongsvinger sentrum klar for en tur rundt omkring i Levi-land. Vår mann skjuler de triste øynene sine bak et utsøkt par gullfargede Elvis-briller og legger ut om de fordums drømmene om å bli rockestjerne. Anledningen er at Henriksen om kort tid slipper plata «Herfra til Rockaway Beach», der han leser historier til musikk av gamle rockehelter som Springsteen, Dylan, Slade og The Ramones. – Du spiller bass på plata, også. Var du rusten?– He, jo. Men det var gøy å spille igjen. Jeg kjente igjen følelsen fra den gangen jeg og bandet oppførte oss som større rockestjerner enn det vi i virkeligheten var. – Alle forfattere har vel innerst inne et ønske om å være rockestjerne?– Ja, ja. Det å stå på scenen er ustyrtelig morsomt. Det handler om å forskyve tyngdepunktet. Man går ut i skrevs. JulaLevi Henriksen er også på bokmarkedet om ikke altfor lenge med oppfølgeren til suksess-romanen «Snø vil falle over snø som har falt», som han fikk Bokhandlerprisen for. Hans nye novellesamling kommer seinere i høst og har navnet «Bare mjuke pakker under treet».– Julefortellinger, Henriksen? Du sikter deg inn på å vinne julesalget i år?– Nei, altså, for meg er dette det motsatte av kommers. Jeg ser på denne boka som min «Nebraska», den nedstrippa akustiske plata Bruce Springsteen ga ut like etter storselgeren «The River». Spørsmålet er vel da om jeg i neste omgang klarer å kommer opp med en «Born in the USA» ...– Ja, du sier noe der ...– Men jeg føler nok at det faller lettere for meg å skrive noveller enn romaner. Novellene – de korte, poengterte historiene – likner nok mer på den jeg er. Dessuten liker jeg tanken på at denne boka er noe helt annet enn den forrige. – Det er fryktelig mange gode novellister i Norge for tida?– Jeg synes jeg leser flere gode novellesamlinger enn romaner. Og det er morsommere å skrive korte historier. Romanskriving er en kamp, en uttværing. SkogliOg mens «Snø» lever sitt eget liv ute i Europa, mener Levi Henriksen at julefortellingene er de beste han har skrevet. En programforpliktelse selvsagt, men det virker som han mener det. I det Chevyen nærmer seg Levis egen dalbunn – Granli – begynner vi å snakke om områdene her inne i skauen der alle hans fortellinger finner sted. I bøkene er Granli blitt til Skogli, men ellers føles det ikke fremmed å oppsøke disse stedene for første gang. Vi Levi-lesere kjenner oss igjen. – Jeg trur det er Hans Herbjørnsrud som har sagt at han har dårlig landskapsfantasi. Jeg kjenner meg igjen i det der, og det er deilig å kunne dikte rundt et gitt sted. I bøkene mine er for eksempel Vrangselva blitt til Baklengselva, jeg tror man hadde rota seg bort her inne hvis man skulle bruke bøkene mine som kart. Men jeg skriver ikke om virkelige personer, selv om mange sier at de kjenner seg igjen. – Hva med Omar Svartberg?– He, det var jo nesten litt for utrolig. Da jeg kom på det navnet, tenkte jeg at ingen kunne vel hete det. Men så gjorde det det likavel. Navnet må ha festet seg i underbevisstheten et eller annet sted. Sier Levi Henriksen mens vi putrer oppover Kongsvingers «gullkyst» langs Vingersjøen. Med en splitter ny golfbane på venstre side. – Det har blitt golfbane på Liemoen, gitt. – Hva synes du om det?– Det er bare pussig. Det er jo pent å se på, men rart å tenke på. Før jobba folk her inne på jernbanen, men nå har bussene og toga forlengst slutta å stoppe her ... MinosVi ankommer Granli, et nokså avsondret dalføre, dette her, Levi kaller det «stedet Gud gjømte», og forfatteren hilser på alle folkene som umiddelbart kjenner igjen Chevyen. Levi viser oss togstasjonen, butikken, postkontoret, og forteller om Granlis ene julegate. Deretter svinger vi bort til det litt blyge bedehuset – Zion – der den purunge pinsevennen Levi Henriksen opplevde musikkens kraft for aller første gang.– Det er helt dødt her nå. Aktiviteten er spist opp av bedehuset i Kongsvinger. Medlemmene her i Granli gikk på fri transfer til Filadelfia inne i byen. Da jeg vokste opp rett borti her, var Zion hjertet i bygda. Jeg husker de svære stevnene i pinsa. Fullt av folk. Det er noe veldig sanselig med pinsebevegelsen. Jeg husker lukta av nylon og golfjakke-svette. – Var alle i bygda pinsevenner?– Ja, jo, det fleste var det. Det var jo det vi hadde å ta oss til her. Jeg ble tidlig interessert i musikk, og da broren min kom hjem med The Animals' «The House of the Rising Sun» var jeg fortapt. Men min første musikkopplevelse hadde jeg på bedehuset. Lapplisas «Barnetro», og sånne ting. Jeg er glad i den musikken fortsatt. Gitarer, glede og harmonier. Noe helt annet enn salmer. – Og karismatiske predikanter som var rockestjerner så gode som noen?– Ja. Kommer man inn med bind for øya uten å vite hvor man er, så likner det mye på hvordan folk responderer på rockekonserter. Vanlige gudstjenester er svært koreograferte, mens hos pinsevennene avgjør predikanten hvordan møtet blir. Og en god predikant er som en rockevokalist.– Og hvem var Zions Lennon?– Emmanuel Minos. Han var en superstjerne. En legende. Banning og kjønnsordHan har beholdt trua, men valgt å gå sine egne veier. Levi Henriksen er ikke redd for å kalle seg et kristent menneske, men autoritetsvegringen er like stor nå som da han var ung og rastløs. – Jeg har stadig problemer med alt som er regissert, og har forsamlingsskrekk av en annen verden. Men det er mye humor med tro og religionsutøvelse. Det ligger et humoristisk anstrøk over alle ritualene. Sjøl ligger jeg vel et sted mellom karikering og halleluja ...– Og du fører et propert språk?– Det skal ekstrem smerte til før jeg banner, smiler han.– Jeg har problemer med banning og kjønnsord og sånn. Men jeg passer liksom ikke noe sted. Jeg er for kristen til å være hedning og for mye hedning til å være kristen. Jeg har alltid vært noe for meg sjøl, egentlig.– Det er ikke langt til Sverige herfra. Er du et grensemenneske?– Sverige er mitt Mexico. Rett innafor grensa her var det striptease og pornobusser. Svenskene er gode på den hellige p-enighet: porno, polet og polkagriser.SakteVi setter oss i bilen og snirkler innover trange skogsveier. Svinger innom huset der han vokste opp og blir servert en fantastisk historie om en fyr som bodde i et sandtak nedi veien der. – Med en slik bil er det fint å kjøre sakte, sier Levi Henriksen. – Den har en viss autoritet på veien, liksom.– Men det er gøy å gasse på litt innimellom og?– Neei. Det var før det, sier han.

Da forfatteren Levi Henriksen var ung og lovende rockemusiker på slutten av 1980-tallet, var det ikke så enkelt å komme fra Kongsvinger. Da bandet hans – «Heart of Mary» het det – gikk helt til topps i Ungdommens Radioavis' rockemønstring i 1988, sto det i Arbeiderbladet: Undergrunnsband fra Kongsberg vant rockemønstring. Levi Henriksen gliser melankolsk når han forteller historien. Han sitter bak rattet i sin irrgrønne Chevrolet 1972-modell – på amerikansk heter slike biler «truck» – og vi er like sør for Kongsvinger sentrum klar for en tur rundt omkring i Levi-land. Vår mann skjuler de triste øynene sine bak et utsøkt par gullfargede Elvis-briller og legger ut om de fordums drømmene om å bli rockestjerne. Anledningen er at Henriksen om kort tid slipper plata «Herfra til Rockaway Beach», der han leser historier til musikk av gamle rockehelter som Springsteen, Dylan, Slade og The Ramones. – Du spiller bass på plata, også. Var du rusten?– He, jo. Men det var gøy å spille igjen. Jeg kjente igjen følelsen fra den gangen jeg og bandet oppførte oss som større rockestjerner enn det vi i virkeligheten var. – Alle forfattere har vel innerst inne et ønske om å være rockestjerne?– Ja, ja. Det å stå på scenen er ustyrtelig morsomt. Det handler om å forskyve tyngdepunktet. Man går ut i skrevs. JulaLevi Henriksen er også på bokmarkedet om ikke altfor lenge med oppfølgeren til suksess-romanen «Snø vil falle over snø som har falt», som han fikk Bokhandlerprisen for. Hans nye novellesamling kommer seinere i høst og har navnet «Bare mjuke pakker under treet». – Julefortellinger, Henriksen? Du sikter deg inn på å vinne julesalget i år?– Nei, altså, for meg er dette det motsatte av kommers. Jeg ser på denne boka som min «Nebraska», den nedstrippa akustiske plata Bruce Springsteen ga ut like etter storselgeren «The River». Spørsmålet er vel da om jeg i neste omgang klarer å kommer opp med en «Born in the USA» ... – Ja, du sier noe der ...– Men jeg føler nok at det faller lettere for meg å skrive noveller enn romaner. Novellene – de korte, poengterte historiene – likner nok mer på den jeg er. Dessuten liker jeg tanken på at denne boka er noe helt annet enn den forrige. – Det er fryktelig mange gode novellister i Norge for tida?– Jeg synes jeg leser flere gode novellesamlinger enn romaner. Og det er morsommere å skrive korte historier. Romanskriving er en kamp, en uttværing. SkogliOg mens «Snø» lever sitt eget liv ute i Europa, mener Levi Henriksen at julefortellingene er de beste han har skrevet. En programforpliktelse selvsagt, men det virker som han mener det. I det Chevyen nærmer seg Levis egen dalbunn – Granli – begynner vi å snakke om områdene her inne i skauen der alle hans fortellinger finner sted. I bøkene er Granli blitt til Skogli, men ellers føles det ikke fremmed å oppsøke disse stedene for første gang. Vi Levi-lesere kjenner oss igjen. – Jeg trur det er Hans Herbjørnsrud som har sagt at han har dårlig landskapsfantasi. Jeg kjenner meg igjen i det der, og det er deilig å kunne dikte rundt et gitt sted. I bøkene mine er for eksempel Vrangselva blitt til Baklengselva, jeg tror man hadde rota seg bort her inne hvis man skulle bruke bøkene mine som kart. Men jeg skriver ikke om virkelige personer, selv om mange sier at de kjenner seg igjen. – Hva med Omar Svartberg?– He, det var jo nesten litt for utrolig. Da jeg kom på det navnet, tenkte jeg at ingen kunne vel hete det. Men så gjorde det det likavel. Navnet må ha festet seg i underbevisstheten et eller annet sted. Sier Levi Henriksen mens vi putrer oppover Kongsvingers «gullkyst» langs Vingersjøen. Med en splitter ny golfbane på venstre side. – Det har blitt golfbane på Liemoen, gitt. – Hva synes du om det?– Det er bare pussig. Det er jo pent å se på, men rart å tenke på. Før jobba folk her inne på jernbanen, men nå har bussene og toga forlengst slutta å stoppe her ... MinosVi ankommer Granli, et nokså avsondret dalføre, dette her, Levi kaller det «stedet Gud gjømte», og forfatteren hilser på alle folkene som umiddelbart kjenner igjen Chevyen. Levi viser oss togstasjonen, butikken, postkontoret, og forteller om Granlis ene julegate. Deretter svinger vi bort til det litt blyge bedehuset – Zion – der den purunge pinsevennen Levi Henriksen opplevde musikkens kraft for aller første gang.– Det er helt dødt her nå. Aktiviteten er spist opp av bedehuset i Kongsvinger. Medlemmene her i Granli gikk på fri transfer til Filadelfia inne i byen. Da jeg vokste opp rett borti her, var Zion hjertet i bygda. Jeg husker de svære stevnene i pinsa. Fullt av folk. Det er noe veldig sanselig med pinsebevegelsen. Jeg husker lukta av nylon og golfjakke-svette. – Var alle i bygda pinsevenner?– Ja, jo, det fleste var det. Det var jo det vi hadde å ta oss til her. Jeg ble tidlig interessert i musikk, og da broren min kom hjem med The Animals' «The House of the Rising Sun» var jeg fortapt. Men min første musikkopplevelse hadde jeg på bedehuset. Lapplisas «Barnetro», og sånne ting. Jeg er glad i den musikken fortsatt. Gitarer, glede og harmonier. Noe helt annet enn salmer. – Og karismatiske predikanter som var rockestjerner så gode som noen?– Ja. Kommer man inn med bind for øya uten å vite hvor man er, så likner det mye på hvordan folk responderer på rockekonserter. Vanlige gudstjenester er svært koreograferte, mens hos pinsevennene avgjør predikanten hvordan møtet blir. Og en god predikant er som en rockevokalist. – Og hvem var Zions Lennon?– Emmanuel Minos. Han var en superstjerne. En legende. Banning og kjønnsordHan har beholdt trua, men valgt å gå sine egne veier. Levi Henriksen er ikke redd for å kalle seg et kristent menneske, men autoritetsvegringen er like stor nå som da han var ung og rastløs. – Jeg har stadig problemer med alt som er regissert, og har forsamlingsskrekk av en annen verden. Men det er mye humor med tro og religionsutøvelse. Det ligger et humoristisk anstrøk over alle ritualene. Sjøl ligger jeg vel et sted mellom karikering og halleluja ... – Og du fører et propert språk?– Det skal ekstrem smerte til før jeg banner, smiler han.– Jeg har problemer med banning og kjønnsord og sånn. Men jeg passer liksom ikke noe sted. Jeg er for kristen til å være hedning og for mye hedning til å være kristen. Jeg har alltid vært noe for meg sjøl, egentlig. – Det er ikke langt til Sverige herfra. Er du et grensemenneske?– Sverige er mitt Mexico. Rett innafor grensa her var det striptease og pornobusser. Svenskene er gode på den hellige p-enighet: porno, polet og polkagriser. SakteVi setter oss i bilen og snirkler innover trange skogsveier. Svinger innom huset der han vokste opp og blir servert en fantastisk historie om en fyr som bodde i et sandtak nedi veien der. – Med en slik bil er det fint å kjøre sakte, sier Levi Henriksen. – Den har en viss autoritet på veien, liksom. – Men det er gøy å gasse på litt innimellom og?– Neei. Det var før det, sier han.