Det er blitt sagt til det kjedsommelige, men Arbeiderpartiet er overlegne på regi. Da partiet i går lanserte sitt løft for eldreomsorgen, brukte de historien for det den er verdt. Einar! Haakon! Gro! Partiet mener å eie historien, og vet å bruke den. De gamle i salen smiler som bare eldre mennesker kan idet Gro Harlem Brundtland skrider inn i lokalet. «Endelig era tebake,» hvisker en av veteranene i Samfunnssalen, og vi aner en liten tåre i øyekroken hans. Uansett hva man måtte mene om Gro, så har «kjerringa» (for å bruke Arve Solstads begrep) pondus. Merkelig nok, kan en kanskje si, siden Gro verken er spesielt karismatisk eller sjarmerende. Politikken hennes er det også mange meninger om, men hjemme på Arbeidersamfunnets plass er alle pip om partiets høyredreining og middelklasseorientering under hennes ledelse kort og godt borte. I Arbeiderparti-land er Gro landsmoderen. Kom ikke her. Henning Kvitnes og Hilde Heltberg drar noen låter. Kvitnes synger om bestefaren sin, sosialdemokraten Hjalmar, og Heltberg nynner i vei på den Ap-kanoniserte Bjørn Afzelius-låta «Ikaros». Sosialdemokrati og kassegitar hører sammen, og alle i salen klapper høflig for trubadurenes partitro budskap. Og når partisekretær Martin Kolberg siterer Einar Gerhardsens berømte ord om at «det viktigste vi har gjort er at folk slipper å stå med lua i handa» og deretter introduserer Gro, reiser salen seg spontant og applauderer henne fram til talerstolen. Seniorene i salen jubler henne fram. Og når Gro et minutt ut i sin tale sier at «Jens skal bli vår nye statsminister», sprekker salen av stolthet. Vi andre smiler litt i stubbene. Gro Harlem Brundtland er ingen stor folketaler. Aller mest minner hun om en pedantisk rektor i grunnskolen. Men når hun smeller til med kritikk av Bondevik og raljerer over høyresidas bruk av valgfrihetsbegrepet, utstråler hun en viss tyngde. Når hun derimot snakker om den såkalte «rekord-generasjonens» (eller 68-erne, som det heter i Dagbladet) inntreden i de gamles rekker, høres hun ikke betydelig annerledes ut enn Erna Solberg. Denne gruppa har nemlig så store og mangfoldige evner, må vite, og vil ikke la seg herse med på sine eldre dager. «Arbeiderpartiet er et frihetsparti!» erklærer Brundtland, og vi tenker at det er rett før hun vil erklære sin støtte til såkalt fritt brukervalg i eldreomsorgen. Men hun henter seg inn: «De siste fire årene er det kuttet 1100 årsverk i pleie- og omsorgssektoren, og det samtidig som det er blitt 12.000 flere over 80 år,» sier hun, og erklærer bramfritt at dette er «uakseptabelt». Salen applauderer, Heltberg synger Erik Byes «Blå salme» og Henning Kvitnes speller opp selve valgkampsangen. «Alle får det bedre når alle får det bra,» hviskesynger den lille Østfold-rockeren, og Arbeiderpartiets folk klapper takten etter beste evne. Gro også. Hun sliter med rytmen, kan vi se. Kolberg entrer talerstolen og introduserer Jens Stoltenberg. Han er «hel ved», får vi vite, med referanse til Haakon Lies «ene måte å si ting på». Stoltenberg åpner med å dra en litt artig og litt frekk anekdote om Gros måte å lede regjeringsmøter på, og deretter begynner også han å snakke om Haakon Lie. «En imponerende mann,» erklærer Jens, og sier at den beste 100-årsgaven den snart sekelgamle mannen kan få, er at «Arbeiderpartiet vinner valget og igjen kommer i regjeringsposisjon».Jens skryter av Arbeiderpartiets politikk overfor de eldre i samfunnet. Han omtaler den gryende eldrebølgen som en «fantastisk kvalitet for vårt samfunn», og lover at han og partiet vil øke antallet årsverk i pleie- og omsorgssektoren med 10.000 de neste fire åra. Applausen er rungende, men stilner noe når han omtaler pensjonsreformen som en «bedre og mer rettferdig ordning enn dagens». Mer populært er det når han sier det selvsagte: «Innen eldreomsorgen er det helt umulig å erstatte mennesker med kapital eller teknologi.» Jens Stoltenberg kaller høyresidas skattelettepolitikk for en knipetangsmanøver som for det første gir mindre penger i felleskassa og for det andre gir økt kjøpekraft til dem med best råd fra før. «Dette vil føre til økt klassedeling i samfunnet,» sier han, og salen koker.Martin Kolberg minner om at det kommende valget minner om «de harde kampene på femti- og sekstitallet» og at valget står mellom «sosialdemokratiet og høyrekreftene».Pressefolkene strømmer mot Gro og partiseniorene tømmer kaffekoppene. «Godt valg,» sier de til hverandre. @sitat:«I Arbeiderparti-land er Gro landsmoderen. Kom ikke her»@

Det er blitt sagt til det kjedsommelige, men Arbeiderpartiet er overlegne på regi. Da partiet i går lanserte sitt løft for eldreomsorgen, brukte de historien for det den er verdt. Einar! Haakon! Gro! Partiet mener å eie historien, og vet å bruke den. De gamle i salen smiler som bare eldre mennesker kan idet Gro Harlem Brundtland skrider inn i lokalet. «Endelig era tebake,» hvisker en av veteranene i Samfunnssalen, og vi aner en liten tåre i øyekroken hans. Uansett hva man måtte mene om Gro, så har «kjerringa» (for å bruke Arve Solstads begrep) pondus. Merkelig nok, kan en kanskje si, siden Gro verken er spesielt karismatisk eller sjarmerende. Politikken hennes er det også mange meninger om, men hjemme på Arbeidersamfunnets plass er alle pip om partiets høyredreining og middelklasseorientering under hennes ledelse kort og godt borte. I Arbeiderparti-land er Gro landsmoderen. Kom ikke her. Henning Kvitnes og Hilde Heltberg drar noen låter. Kvitnes synger om bestefaren sin, sosialdemokraten Hjalmar, og Heltberg nynner i vei på den Ap-kanoniserte Bjørn Afzelius-låta «Ikaros». Sosialdemokrati og kassegitar hører sammen, og alle i salen klapper høflig for trubadurenes partitro budskap. Og når partisekretær Martin Kolberg siterer Einar Gerhardsens berømte ord om at «det viktigste vi har gjort er at folk slipper å stå med lua i handa» og deretter introduserer Gro, reiser salen seg spontant og applauderer henne fram til talerstolen. Seniorene i salen jubler henne fram. Og når Gro et minutt ut i sin tale sier at «Jens skal bli vår nye statsminister», sprekker salen av stolthet. Vi andre smiler litt i stubbene. Gro Harlem Brundtland er ingen stor folketaler. Aller mest minner hun om en pedantisk rektor i grunnskolen. Men når hun smeller til med kritikk av Bondevik og raljerer over høyresidas bruk av valgfrihetsbegrepet, utstråler hun en viss tyngde. Når hun derimot snakker om den såkalte «rekord-generasjonens» (eller 68-erne, som det heter i Dagbladet) inntreden i de gamles rekker, høres hun ikke betydelig annerledes ut enn Erna Solberg. Denne gruppa har nemlig så store og mangfoldige evner, må vite, og vil ikke la seg herse med på sine eldre dager. «Arbeiderpartiet er et frihetsparti!» erklærer Brundtland, og vi tenker at det er rett før hun vil erklære sin støtte til såkalt fritt brukervalg i eldreomsorgen. Men hun henter seg inn: «De siste fire årene er det kuttet 1100 årsverk i pleie- og omsorgssektoren, og det samtidig som det er blitt 12.000 flere over 80 år,» sier hun, og erklærer bramfritt at dette er «uakseptabelt». Salen applauderer, Heltberg synger Erik Byes «Blå salme» og Henning Kvitnes speller opp selve valgkampsangen. «Alle får det bedre når alle får det bra,» hviskesynger den lille Østfold-rockeren, og Arbeiderpartiets folk klapper takten etter beste evne. Gro også. Hun sliter med rytmen, kan vi se. Kolberg entrer talerstolen og introduserer Jens Stoltenberg. Han er «hel ved», får vi vite, med referanse til Haakon Lies «ene måte å si ting på». Stoltenberg åpner med å dra en litt artig og litt frekk anekdote om Gros måte å lede regjeringsmøter på, og deretter begynner også han å snakke om Haakon Lie. «En imponerende mann,» erklærer Jens, og sier at den beste 100-årsgaven den snart sekelgamle mannen kan få, er at «Arbeiderpartiet vinner valget og igjen kommer i regjeringsposisjon».Jens skryter av Arbeiderpartiets politikk overfor de eldre i samfunnet. Han omtaler den gryende eldrebølgen som en «fantastisk kvalitet for vårt samfunn», og lover at han og partiet vil øke antallet årsverk i pleie- og omsorgssektoren med 10.000 de neste fire åra. Applausen er rungende, men stilner noe når han omtaler pensjonsreformen som en «bedre og mer rettferdig ordning enn dagens». Mer populært er det når han sier det selvsagte: «Innen eldreomsorgen er det helt umulig å erstatte mennesker med kapital eller teknologi.» Jens Stoltenberg kaller høyresidas skattelettepolitikk for en knipetangsmanøver som for det første gir mindre penger i felleskassa og for det andre gir økt kjøpekraft til dem med best råd fra før. «Dette vil føre til økt klassedeling i samfunnet,» sier han, og salen koker.Martin Kolberg minner om at det kommende valget minner om «de harde kampene på femti- og sekstitallet» og at valget står mellom «sosialdemokratiet og høyrekreftene».Pressefolkene strømmer mot Gro og partiseniorene tømmer kaffekoppene. «Godt valg,» sier de til hverandre. @sitat:«I Arbeiderparti-land er Gro landsmoderen. Kom ikke her»@