Datoen er 9. oktober 2009. I et land langt mot nord går hverdagen sin vante gang, mens en serie relativt udramatiske hendelser utspiller seg etter hverandre - barn kjøres til barnehagen, en nabo kommer over og vil låne noe, noen sier noe dumt på et møte i syklubben og en mann svir et brett med boller.

Muligens ikke den mest opplagte suksessoppskriften for en forfatter, men likevel er det altså dette som har gitt Heidi Linde og hennes nye ­roman «Nu, jävlar!» oppmerksomhet denne våren.

Hverdagsliv

- Jeg er glad for mottakelsen, særlig fordi det ikke er et spesielt spektakulært plot jeg har skrevet. Mest av alt handler boka om tilsynelatende trivielle ting, sier forfatter Heidi Linde, som med sin Kong­svinger-roman har fått anmelderne til å snakke om boka som det neste store - og det altså helt uten bruk av verken drapsgåter, skildringer av postmoderne identitet i oppløsning eller utleveringer av forfatterens eget privatliv.

«Nu, jävlar!» forteller i stedet om fire Kongsvinger-beboeres liv i løpet av ett døgn i 2009: Hjemme går den høygravide tobarnsmoren Terese rundt og skal ha en sårt etterlengtet fridag, men blir avbrutt av innpåslitne venninner, masete naboer og sin egen dårlige samvittighet.

I utkanten av Tereses liv, finner vi Lydia; en kvinne i femtiårene som tilsynelatende er på vei inn i noe som kan tyde på demens eller psykiatri, mens hennes egen datter, Jessica, denne dagen har kommet hjem for å forberede sitt eget bryllup.

I randsonen av disse tre kvinnene igjen står Kevin Kjørstad, tidligere toppscorer på KIL og nå bensinstasjonsansatt med moderat suksess. Alle sammen lengter mot noe annet, alle sammen ønsker de seg det samme: Forandring.

- Menneskene du skriver om plages i stor grad av forventningene til hvem de skal være - mens de selv kanskje aller helst bare ønsker å være i fred?

- Ja, det tror jeg er en riktig oppsummering. Den høygravide tobarnsmoren Terese invaderes av venninner og ­naboer. Eks-fotballspilleren Kevin Kjørstad får hele tiden høre hva andre mennesker mener han burde ha vært. Samtidig er nok enkelte av disse forventningene noe som oppstår hos dem selv, en uro de har i seg fra før, forteller Heidi Linde.

Obama på bygda

- Og så handler det mye om forandring?

- Ja, den dagen jeg har lagt handlingen i boka til, er den dagen det blir klart at Barack Obama skal bli tildelt Nobels fredspris. Hans budskap om «Change» står sentralt i fortellingen.

- Hva har en amerikansk politiker med hverdagslivet i Hedmark å gjøre?

- Jeg ønsker å vise hvordan de store fortellingene som omgir oss, også setter sine avtrykk i de små. For den frustrerte tobarnsmoren Terese blir det som om Obama snakker direkte til henne når han sier «People of Berlin, people the world - This is our moment. This is our Time.» Hun trenger en ny retning i livet sitt, men vet bare ikke nøyaktig hva.

Selv om den indirekte tilstedeværelsen til en amerikansk president kan fortone seg som fremmed i norsk sammenheng, er det meste pinlig gjenkjennelig i Heidi Lindes «Nu, jävlar!». Her konkurrerer de nybakte mødrene i å overgå hverandre i Facebook-oppdateringer, mens l­ivets dilemmaer består i hvorvidt man skal kaste eller spare på postkort fra ungdomsskolen, eller hvorvidt man skal tilkjennegi at man har fått øye på en bekjent man ikke ønsker å snakke med, idet man vandrer ut av den lokale Meny-butikken.

Heimstaddiktning

Banaliteter? Jo visst. Men det gjør ikke at den stadig økende desperasjonen og ubehaget underveis i fortellingen blir mindre uutholdelig av den grunn.

- Hva tjener du på ved å legge handlingen til din egen hjemby Kongsvinger?

- Jeg trengte en avgrenset arena for fortellingen, og kjente at alt ble enklere med en gang jeg kalte stedet «Kongsvinger». Som forfatter kommer jeg tettere på det jeg forteller om, tettere på minnene, forteller Heidi Linde.

- Samtidig vil jeg heller ikke at rammen for fortellingen skal virke ekskluderende, siden få lesere sikkert har et forhold til ting som Gjemse­lund bru eller avisa Glåm­dalen. Poenget er vel at de problemstillingene jeg skriver om, skal være gyldige for andre mennesker andre steder også, tror Linde.

- En annen bejublet heimstaddikter denne våren, visesangeren Stein Torleif Bjella, synger om at «local is the universe». Kjenner du deg igjen?

- Ja, det er absolutt noe der. Hjemstedet byr også på omgivelsenes forventninger til hvem du skal få lov til å være. Som forfatter har jeg vært opptatt av tilhørighet kontra frihet, og selv fått kjenne på det å komme hjem og ønske å vise at man ikke lenger er den man var i 8. klasse eller 2. gym. Det er en trygghet i det å komme hjem, samtidig som det ofte oppleves klaustro­fobisk, sier forfatter Heidi Linde.

- Sterk identifikasjon

Selv forlot hun livet i Edsberg-grenda til fordel for en utdannelse ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og jobb som manusforfatter i tv-bransjen.

Sammenliknet med folkene hun beskriver i «Nu, jävlar!», lever hun et spennende liv i storbyen og har realisert seg selv. Er ikke forfatteren redd for at hun med sin bok har tegnet et vel enkelt bilde av dem som ble igjen på Kongsvinger og aldri kom seg videre?

- Jeg skjønner spørsmålet, men føler meg særlig ikke truffet. Sannheten er at jeg virkelig heier på de fire hoved­personene, og identifiserer meg sterkt med dem, sier ­Heidi Linde.

- Mange av de samme frustrasjonene og problemene de sliter med, er hentet fra min egen hverdag. Følelsen av å ikke strekke til, møtet med andres krav til hvem du skal være - alle disse tingene kan være like påtrengende, selv om du bor i en storby og har et såkalt kreativt yrke.