- Den litterære institusjonen er et stivt reisverk bygget på en bevegelig størrelse, nemlig litteraturens ulike sjangre. Vi trenger en litteraturpolitikk som tar høyde for denne motsetningen.

Det sier Trygve Riiser Gundersen, bokhistoriker og litteraturkritiker, til Klassekampen.

Strid om opptak

Etter årsmøtet i Den norske Forfatterforening forrige helg, har diskusjonen gått om hvorvidt Forfatterforeningen skal ta opp også faglitterære forfattere.

De to sakprosaforfatterne Ivo de Figuereido og Morten A. Strøksnes utløste debatten ved å søke opptak i foreningen. Medlemsparagrafen sier nemlig ingenting om at bare skjønnlitterære forfattere kan få opptak, tvert imot heter det at alle som har skrevet og publisert verker av «litterær verdi», kan søke og bli vurdert.

Forfatterne Tor Obrestad og Espen Haavardsholm er blant dem som taler for å åpne foreningen også i praksis. Nyskapningen skjer i krysningsfeltet mellom sakprosa og skjønnlitteratur, hevder de. Mens Forfatterforeningens styre frykter en mindre slagkraftig fagforening og større konkurranse om stipendmidlene.

Riiser Gundersen presiserer at sjangerdefinisjoner er nødvendige for at vi kollektivt skal kunne forholde oss til litteraturen. Men han opplever de ulike forfattergruppenes selvtilfredshet på vegne av egne sjangre, som kontraproduktiv.

- Hvorvidt Forfatterforeningen skal åpnes eller ikke, må organisasjonen selv få bestemme. Det er jeg ikke egentlig så opptatt av. Det er mer interessant å se på hvorfor opptak i Forfatterforeningen åpenbart gir så høy prestisje, sier Riiser Gundersen.

Forvalter kunsten

Denne prestisjen har å gjøre med hva - ikke bare Forfatterforeningen, men hele samfunnet - legger i begrepet «litterær verdi», hevder han.

- Flere av aktørene, nå seinest forfatter Cornelius Jakhelln i Klassekampen, uttaler seg som om «skjønnlitteratur» og «litterær verdi» er identisk med fiksjonslitteratur. Men jeg kan ikke se verken noen teoretisk eller estetisk grunn til at skjønnlitteraturen utelukkende skal avgrenses til fiksjoner, uttaler Riiser Gundersen.

Mange av de store verkene i litteraturhistorien, slik som Vergils «Aeneiden», Dantes «Den guddommelige komedie» og Augustins «Bekjennelser», ble ikke oppfattet som fiksjoner i vår moderne forstand, minner bokhistorikeren om. Den moderne forestillingen om fiksjon oppsto nemlig først på 1700-tallet.

- I dag er det mange som kaller Daniel Defoes nyvinning «Robinson Crusoe» for verdens første roman. Boka fikk enorm oppmerksomhet da den utkom i 1719. Noen oppfattet boka som en selvbiografi som beskrev sannheten, andre oppfattet den som løgn og bedrag, mens den tredje posisjonen vant terreng: Altså oppfatningen om at dette verken var noen biografi eller løgn. Men derimot en fortelling, en roman. Gradvis vokste erkjennelsen av at man kan snakke usant om virkeligheten uten å lyve, fram, forteller Riiser Gundersen.

Ingen selvfølge

Han synes det er viktig å ha romanens framvekst i bevisstheten når vi i dag diskuterer litteraturpolitikk. Dels fordi det viser at den mektige posisjonen romanen har erobret, ikke er noen selvfølge. Dels fordi det sier noe om hvordan litteraturen utvikler seg.

- Vi vet alltid hva slags litteratur vi har, men ikke hva vi får. I dag ser vi kanskje en litterær utvikling som kan minne litt om det som fant sted på 1700-tallet. Da må vi forsøke å forandre reisverket. Litteraturhistorien forteller oss at de viktige nye sjangrene oppstår gjennom blandinger av sjangre som allerede eksisterer. Vi må utvikle en litteraturpolitikk som stimulerer denne formen for hybrider.

Og her mener Riiser Gundersen at den statlige litteraturpolitikken, og særlig innkjøpsordningene, er langt viktigere enn debatten om medlemskap i Forfatterforeningen. For mens tilnærmet alle skjønnlitterære utgivelser blir kjøpt inn i 1000 eksemplarer til landets biblioteker, er den relativt nye ordningen for sakprosa langt mer begrenset.

Uklare kriterier

- Bare rundt 70 sakprosatitler blir kjøpt inn hvert år, og kriteriene er uklare. Dette skaper liten forutsigbarhet, og dermed har ordningen begrenset kulturpolitisk effekt. Forlagene tør ikke satse på nyskapende ikke-fiksjon - mens risikoviljen i forhold til fiksjonslitteraturen er mye større, fordi forlagene har økonomisk sikkerhet gjennom innkjøpsordningen. Slik hindrer dagens litteraturpolitikk sjangermessig nyskapning.

- Hva mener du må til?

- Det viktigste er å utvide innkjøpsordningen for sakprosa radikalt i forhold til antall titler. Samt å ha en åpen sjangerholdning. Det er et billig, men effektivt kulturpolitisk virkemiddel, sier Riiser Gundersen, som er medredaktør for den nye boka «Ingen naken dame på forsiden» - en samling norske sakprosatekster for elever i videregående skole.

Interessant nok er de nye lærerplanene i skolen er langt mer radikale enn de litteraturpolitiske ordningene og mye av litteraturdebatten, påpeker han.

- Tanken med boka er å vise både elever og lærere at de mest forskjellige sakprosatekster kan gi overraskende leseropplevelser. Ved å samle svært ulike tekster under noen eksistensielle kategorier, som for eksempel kjærlighet, frihet og ondskap, fikk også vi som jobbet med boka en slags aha-opplevelse. Kombinasjonen av Hanna Winsnes’ gamle matoppskrifter, en obduksjonsrapport og utdrag av Jan Thomas’ stylingguide under felles overskrift, gir en besynderlig lesereffekt som jeg definitivt vil karakterisere som litterær.