«En blanding av inderlig, personlig alvor, og mytisk og eventyrlig lek med kulturelle referanser».

Slik høres det ut når Helge Torvund på oppfordring fra Klassekampen beskriver sin noenogtjuende diktsamling, «Alabama?».

I 1977 debuterte den da 26 år gamle Helge Torvund som poet med diktsamlingen «Hendene i byen». Siden da har han gitt ut bøker i et jevnt og imponerende tempo - stort sett er det kommet en ny diktsamling hvert år.

«Stillhet»

Nå har det derimot vært stille en stund. Eller, stille - siden «Alt er høy» fra 2007, har jærbuen gitt ut tre andre bøker, deriblant én om terapi, hypnose og poesi, og en barnebok. Lyd fra seg har han også gitt på nettstedet twitter, hvor han nylig passerte han 15.000 tweets.

I en sånn setting er det slett ikke oppsiktsvekkende lenge å bruke fire år på en diktsamling. Men når «Alabama?» har vært noe seigere å få ut enn Torvunds tidligere bøker, har det flere forklaringer. Farens død og Torvunds egen alvorlige sykdom har gjort skriveprosessen lengre og annerledes. En egen bolk i «Alabama?», «Sveva ut frå sjette etasje», er skrevet på Universitetssykehuset i Stavanger, onkologisk avdeling.

- Jeg har vært opptatt av å klare å skrive om dette på en måte jeg kan stå for som poet, og ikke gli inn i det sentimentale, sier han.

Poesi og pusting

En annen utfordring var at manus måtte kuttes til omtrent halvparten av den opprinnelige teksten.

- Jeg tror jeg skal være ubeskjeden nok til å si at noe av det jeg tok bort, ikke var veldig mye dårligere enn det som ble stående. Men når en skal komponere en diktsamling, er det visse ting en må ta hensyn til. En må stramme inn om det ikke skal bli for mye av det samme.

Men i titteldiktet skriver han: «Eg skal skriva/ lange dikt, sa eg til kjellarstova, slik at // ordkledningen dekker det altfor nakne som me må verna».

- Hvorfor er det viktig å skrive mye?

- Jeg kunne aldri ha sagt til noen at det var viktig å skrive mye. For den som skriver, er det viktige å finne sitt eget tempo. Jeg lever i en poetisk verdensoppfattelse, hvor poesien og pusting nærmest er ett. Jeg skriver hele vegen, og selvsagt er det noen som vil mene at det blir for mye, men jeg pleier å si at alle gode poeter er ujevne. En kan ikke sette en så høy list at en ikke våger å formulere seg.

Inspirasjon

På tross av Torvunds enorme produksjon, er noe av det mest slående med «Alabama?» at boka tydelig er skrevet av en forfatter som fremdeles har svært mye på hjertet.

- Hvor henter du inspirasjonen fra?

- Det går lange perioder hvor jeg ikke skriver noe av betydning. Men så kan det plutselig skje noe, at jeg går inn i en form for sinnstilstand der jeg ser sammenhenger, plutselig oppfatter et ord i ei avis eller på en reklameplakat. Inspirasjon er en gave jeg aldri helt vet når jeg får. Og la meg si at jeg er glad for at vi kan snakke om inspirasjon igjen, det har jo vært veldig tabu.

- Ja, jeg hørte idet jeg stilte spørsmålet, at det kanskje var litt klamt.

- Ja. Men for meg er det en realitet. Jeg kjenner det i kropp og sinn, at jeg er i en annen tilstand. Jeg har skrevet mye om håndverket i poesien, men det finnes alltid en gåtefull rest, noe en ikke kan forklare. Det er noe av det som er fascinerende, at skrivingen settes i gang ved at noe plutselig detter ned i meg. Så kan man flikke og være håndverker i ettertid.

Tilbaketrukket

I tillegg til å være psykolog, forfatter og kritiker, har Helge Torvund i en årrekke vært virksom som skrivelærer på Dagbladets nettsted Diktkammeret. På Twitter er han kjent som selve twitterpoeten, og under navnet @2rvund har han etter hvert fått over 4000 følgere han deler leksjoner i praktisk latin og poesi på under 140 tegn.

- Det kan virke som du har en egen tilnærming til poesien, hvor den er noe som skal deles når den er ferdig tekst, men også idet den blir til. Hvilket forhold har du til det vanligere bildet av poeten som einstøing?

- Jeg er faktisk ganske opptatt av den gamle, romantiske dikterrollen, og leser minst en biografi i året om en av de store poetene. Det å være for seg selv, og å ha kontakt med det som er unikt og genuint ditt eget, er ikke noe en kan få til om en hver eneste dag står og underviser på et universitet eller snakker med folk hele vegen. Selv er jeg avhengig av å trekke meg tilbake og ha tid for meg selv.

Når det behovet inntreffer, legger Helge Torvund igjen mobiltelefonen hjemme, og rusler ut mot havet mellom sanddynene på Jæren. Mye av det han skriver - og tar vare på - blir til i slike situasjoner. Det å skape ting som er ens eget, krever en viss tilbaketrukkenhet, understreker han.

- Men jeg har sett i diktkammeret at folk som skriver dikt kan lære av hverandre. Både rent tekniske ting, og ting som har med inspirasjon å gjøre, som tips om tekster en har lest eller musikk en har hørt.

- Er du ikke redd for å gi for mye på Twitter, at det skal bli for lite igjen til den «egentlige» skrivingen?

- Det er to veldig forskjellige prosesser. For meg har twitringen vært et eksperiment, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å fortsette med det. Det er ikke nok for meg å være twitterpoet, for å si det sånn. Jeg er absolutt en p-bokfantast. Men når det er sagt, er jeg ikke sikker på om jeg trenger å skrive flere diktsamlinger. Om det kommer en, vil det være en bonus og en gave, sier han, og fortsetter:

- For meg har skriving og inspirasjon til nå vært en kilde jeg har kunnet øse av. Da kan jeg ikke ha et slikt forhold til det at jeg må porsjonere det ut.

Terapi

I oppholdet mellom de to siste diktsamlingene, ga Torvund, som har jobbet som psykolog i hele sitt yrkesaktive liv, ut en bok om terapi og poesi. Han mener at skrivingens terapeutiske side har vært underkjent altfor lenge.

- Dette har virkelig vært tabu blant norske poeter. Jeg synes det er interessant å merke seg at etablerte forfattere som Cecilie Løveid og Ole Robert Sunde fortsatt er raske med å understreke at «dette er ikke terapi» når de blir intervjuet. Det kan hende de har rett for sin egen del, men det kan også hende de har et snevert bilde av hva terapi er, sier han.

I den terapeutiske skrivingen er det ikke teksten som står fremst, men mennesket som bruker poesien til å komme videre. Og det er nettopp brukspoesien som blir sett på som noe annenrangs, mener Torvund. Som psykolog hevder han likevel at dette er «en fantastisk billig og effektiv måte å få hjelp på.»

- Det finnes dokumentasjon - evidens som man liker å si - på at det å skrive om traumer har målbar, positiv virkning på både psykisk og fysisk helse. Noen tror at terapi er å tilpasse seg det eksisterende samfunnet. Men det kan like gjerne gjøre folk opprørske, få dem til å utvide vingespennet. Der har poesien et potensial.