De er kvinner, de er over 40, og ansatt i helsevesenet eller i skolen. De går gjerne med fargerike smykker og er glade i hvitvin. De får kulturlivet til å gå rundt.

I sin spalte i Dagsavisen lørdag skrev forlegger og debattant Anders Heger et forsvar for kulturmenneskene som stadig «blir omtalt i nedsettende vendinger fra kulturlivet de selv beundrer». Utgangspunktet var forfatter Tomas Espedals innlegg i debatten om det kommende litteraturhuset i Bergen, hvor han etterlyste et hus for forfatterne og studentene - og ikke «kulturmenneskene».

Vanlig holdning

Overfor Klassekampen understreker Heger at han ikke var spesielt ute etter Espedal, men at forfatteren uttrykte en holdning han har sett og irritert seg over i årevis.

- Hva bunner denne forakten i?

- Vår kulturkrets har et kunstsyn hvis ideal sier at det er fronten og det nyskapende, det som få forstår, som er det beundringsverdige, mens det mange forstår og som har vært der lenge, må rives ned. Det er en sympatisk holdning, for det er den som gjør at litteraturen fornyes og endres. Holdningen til de som ser ned på «kulturmenneskene», er vrengebildet av at vi dyrker det nyskapende.

- Hvilke konsekvenser har det for en forfatter i for stor grad å bli assosiert med brukskunst og tekopper?

- Nå skal det sies at holdningene var verre før. Og forfattere som tar spranget fra å være likt av få, til å være likt av mange, som Dag Solstad, blir ikke rammet av mainstreamsyndromet. Men idealpublikum er fortsatt de som liker det få andre liker, og som blir skuffet når mora deres begynner å like de samme bøkene.

Kjønn og klasse

- Handler dette mest om kjønn eller om klasse?

- Det handler om flere ting, men helt klart både kjønn og klasse. Dette er et middelklassefenomen - et lektorfenomen. Det er nå en gang slik at det er lite hipt å være lektor i norsk og formgiving. Det matcher de to parametrene, som man altså må distansere seg fra om man vil framstå som kul og i front. Det å være midt i et felt, eller tilhøre det helt alminnelige, kan aldri bli betraktet med beundring i disse sfærene.

Men ironisk nok er det altså disse (damene) kulturbransjen er nødt til å forholde seg til om den vil overleve økonomisk, ifølge Heger.

- Om man ikke treffer dem, har man ingen kommersiell suksess. Det er ikke svartkledde unge menn med eksistensielle problemer som leser Knausgård - det er damer på 50 som gjør det etter at de har luftet puddelen, sier han.