- Det er sider ved samfunnet som virker helt opphengt i endetid. Da de døde fuglene falt i bakken i USA og Sverige kom det umiddelbart mange vitser om dommedag. Og når det gjelder mat, brer paranoiaen om seg. Neste gang du er på en flyplass, er det bare å følge med på hvor fort folk sjekker etiketten på det de drikker eller spiser av, sier John Erik Riley, som i dag lanserer romanen «Heimdal, California» der vårt forhold til avfall, mat og matens ideologi og etikk er røde tråder.

- Men uansett hvor etiske vi er, må vi etterlate oss søppel. Derfor er dette ei bok som på mange nivå tematiserer avfall. Men å «skrive om miljø- eller klimautfordringer» blir ikke noen roman, og var heller ikke noe jeg hadde en plan om å gjøre, sier Riley som forteller at romanens utgangspunkt er ideen om en fjernsynskokk som bryter sammen på direkten.

Å lage hestkuk på direkten

Kjendiskokken er Balder Mehamn som flyttet fra California til Oslo på slutten av 90-tallet, og som på kort tid slår gjennom og utvikler ideologien kulinarismen, og i kjølvannet av dette blir en av landets største kjendiser. Men på Gyldendals årlige matfest i 2008 går alt i stå for Mehamn. Han glemmer oppskriften, mister grepet og begynner i stedet å snakke om at han skal lage hestkuk med fittesaft, før han mumler usammenhengende og blir ført bort av Gyldendal-sjef Geir Mork.

- Du starter fortellingen med en figur tuftet på den økte statusen til mat og kokekunst - handler dette om komisk potensial eller er det symptom på noe mer?

- Det er som Woody Allen sier; prater man nok om mat, blir det komisk. Noe jeg merket da jeg for noen år siden skrev en matspalte i Morgenbladet under pseudonymet Dag B. Ladegaard. Men Balder Mehamn er mer enn komisk, han er også interessant fordi han er villig til å kompromisse for å få det han vil.

Å leve på flukt

Da Mehamns sammenbrudd er et faktum rulles hans bakgrunnshistorie opp. Han ble født i 1974 i California av foreldre som i studenttida var med i radikale miljøbevegelser og som seinere ble med i øko-geriljaen GM (Gaia Militia) hvis bombeaksjon mot The Logger League satte hele organisasjonen på FBIs most wanted list.

Balder Mehamn, eller Isak som han da hette, vokste derfor opp med dekknavn, stadig flytting og trening for den store saken: å gi det bestående sjokkterapi slik at menneskene på ny ble i stand til å leve i pakt med naturen.

Innenfor og utenfor

Riley, som er født i Maine og vokst opp i Wisconsin, har tilbrakt så mye tid i California at staten godt kan kalles hjemmebane. Og siden også sekterisme, mat og flerkultur er tematikk han kjenner godt, er det kanskje ikke så rart at boka har blitt lang: Den er på oppsiktsvekkende 873 sider, inkludert en 115 siders lang fotnoteseksjon som har undertittelen «(utvekster/avfall/jordsmonn)».

Riley sier lengden er et resultat av en organisk opphopning av historier, mens Dagbladets Cathrine Krøger i en kritisk anmeldelse på mandag skreiv at boka burde vært kuttet ned til en fjerdedel.

- Jeg vet jo at det er ei rar bok. Men når det gjelder lengden, henger det også litt sammen med at boka tematiserer overflod. Dessuten er ikke det å skrive langt akkurat noe nytt, sier Riley og nevner Jan Kjærstad, «Hellemyrsfolket» av Amalie Skram og «Kristin Lavransdatter»-trilogien til Sigrid Undset.

- For øvrig har jeg det siste året hatt enorm glede av «2666» av Roberto Bolaño og færøyske Carl Jóhan Jensens «U - historier om djevelskap», eksperimentelle bøker som er på henholdsvis 1053 og 909 sider. Og i Norge finnes tradisjonen i en annen forfatter av tjukke romaner: Kjartan Fløgstad.

- Ja, dere liker begge å dikte rundt faktiske hendelser forutenom å ha en hang til blødmer og bruk av morsomme navn. De kaliforniske navnene Thor Wolfen, Fernando Pissoir og Steve Redwoodseter har noe fløgstadsk over seg…?

- Enig i det, men Redwoodseter kunne vært et faktisk navn, sier Riley og smiler.

- Men jeg har hatt stor nytte av Fløgstads observante og flerkulturelle blikk på Østlandet sett fra Vestlandet når jeg i denne boka forteller historier fra både amerikanske og norske ståsteder, sier Riley.

- Hva innebærer denne flerkulturen for deg?

- Jeg er like hjemme i begge kulturer, og ikke noen norskamerikaner. Da jeg studerte på 90-tallet var debattene om postmodernismen ganske heftige, spesielt omkring det å operere med flere blikk og flere nivåer i tekster. Som flerkulturell syntes jeg aldri dette var en big deal, men tvert imot helt naturlig for meg som tokulturell. Sånn er det jeg ser på verden. Og på grunn av påvirkningen utenifra, er det egentlig sånn nordmenn flest også har det. Men den norske reaksjonen er å hegne om det autentiske.

Erkjennelse i nederlaget

Noe man til de grader gjør i Balder Mehamns hjemby Heimdal. Rileys idé var å se for seg hvordan ting ville sett ut om de norske utvandrerne havnet i California i stedet for Midtvesten.

På hvert offentlige kontor i Heimdal må således minst én ansatt snakke norsk, man spiser lefser og pinnekjøtt, feirer 17. mai og har egne museer der norske avtrykk i populærkulturen dokumenteres.

- Hadde nordmennene dratt enda lenger vest, tror jeg den norske kulturen ville overlevd i langt større grad og blitt et slags museum. Det er i hvert fall noe man ellers har sett mye av i den brå overgangen fra primærnæring til turisme, sier Riley.

Rundt denne fornorskede boblen finnes det mytologiske California der religiøse og politiske grupperinger, alternative livsformer, kjendiser, gründervirksomhet og dropouts er like naturlige deler, i tillegg til militante øko-geriljagrupper som Balders foreldre tilhørte før de støtes ut og faren i årevis blir sittende apatisk i kjellerstua. «Man kan gjøre alt riktig og likevel gjøre alt galt» noterer faren på ei notisbok, et motto som blir et slags hovedmantra i boka.

- Jeg tror det er slik at man kommer til et punkt i livet der man tror at man har gjort alt rett, og så skjønner man at det ikke stemmer, sier Riley som tror at dette gjelder flere enn revolusjonære øko-vernere.

- Men i den erkjennelsen ligger det også muligheter for å komme seg videre.

Noe man formmessig må si at forfatteren John Erik Riley har gjort med «Heimdal, California».

- Rundt nyttår hadde Klassekampen en intervjuserie om romanens muligheter der de vi snakket med blant annet etterlyste mer eksperimentering. Er denne boka et svar på den utfordringen?

- Det vet jeg egentlig ikke. Men den reflekterer i hvert fall over fortellerkunsten og hvordan romanens forskjellige historier blir til og sporer av til noe helt annet. Jeg håper at boka oppleves som en lang og slitsom fjelltur, men der noe forløses.