- Jeg har jo allerede debutert en gang. Det får holde, sier Ruth Lillegraven.

I 2005 kom diktboka «Store stygge dikt», som fikk en uvanlig overveldende mottakelse fra kritikerkorpset. Nå har hun skrevet sin første roman, men undrer seg over hvor opptatt folk er av sjangeren hun har valgt denne gangen.

- Veldig mange snakker om «romandebuten» som noe ekstra stort, og når jeg snakker med folk jeg kjenner, virker det som de blir ekstra interesserte når de hører at det er en roman jeg har skrevet denne gangen. Det synes jeg er snålt, sier forfatteren, og legger til at «Mellom oss» på ingen måte er et farvel til lyrikken.

- Det er bare et ønske om å bruke ulike litterære uttrykksformer. Jeg har ikke behov for å skrive den samme boka to ganger.

Det bare skjedde

Men det har også vært to fullstendig ulike skriveprosesser, forteller hun. Mens «Store stygge dikt» nærmest kom av seg selv («Den bare skjedde», sier hun), er «Mellom oss» resultatet av en mye lengre skriveprosess.

- Jeg har lært å skrive en roman fra scratch. I begynnelsen hadde jeg mange ideer, uten å ha en fullt utviklet historie. Så har jeg trukket inn historiske problemstillinger som har interessert meg, og gjort den researchen som var nødvendig.

- I fjor ble kvinnelige forfattere anklaget av Gert Nygårdshaug for å være for opptatt av intimsfæren og interessere seg for lite for de store samfunnsspørsmålene. Har det vært et mål for deg å skrive om «større» tema?

- Jeg skriver ikke om fakta for faktaens skyld. Den er der hvis den kan si noe om det som skjer med personene. Men du kan jo si at jeg har forsøkt å kombinere de to tingene. De store spørsmålene påvirker det lille livet. Da er det givende å ha med hva som skjer på makroplan. I «Mellom oss» får for eksempel andre verdenskrig og EEC-striden viktige konsekvenser for romankarakterene. Det er blitt skrevet så mye om begge de to tingene at det nok ikke er mulig å skrive noe helt nytt om det, men samtidig er det først nå i ettertid vi kan se langtidsvirkningene av de erfaringene mange gjorde seg da. Det har jeg forsøkt å si noe om i boka.

Men ellers er ikke litterære tendenser noe Lillegraven forholder seg til som forfatter.

- Jeg registrerer det som skjer rundt meg og kan synes det er interessant - men det er nok svært få forfattere som lar tendenser styre skrivingen. Eller kanskje jeg er naiv.

- Er du redd for kritikerne?

- Sist gang hadde jeg bestemt meg for ikke å bry meg om det, men oppdaget fort at det gjør en jo. Og en blir langt mer opptatt av de dårlige anmeldelsene enn av de gode. Jeg skulle ønske det ikke hadde noen betydning, men det har det jo.

Et helt greit liv

«Mellom oss» er en fortelling om hvordan det usagte kan fylle en familie opp til bristepunktet. Sveins forsvinning i Sør-Amerika på begynnelsen av 1970-tallet er både en konsekvens av den stillheten som rammet hans familie under krigen, og årsaken til at nye tomrom danner seg mellom mennesker.

- Jeg synes «hemmeligheter» er et litt innskrenkende ord for å forklare det som skjer. Det handler like mye om ting som ligger der og som alle vet, men som av en eller annen grunn ingen snakker om. Jakob, en av romanfigurene, er preget av det som skjedde med ham under krigen, på en så ødeleggende måte at han bare ikke orker å snakke om det.

For moralen i boka er slett ikke at åpenhet og sannhet gjør alt så mye bedre. Iblant kan det være slik, men av og til er tausheten kanskje nødvendig for å overleve, hevder forfatteren.

- Og også der det er mye tomhet og mye usagt, kan det være en rar form for varme og kjærlighet, som i familien jeg beskriver, sier hun.