- Oi, begynner det nå?, har jeg tenkt gjentatte ganger de siste månedene. For første gang har jeg følelsen av å skrive slik jeg egentlig vil, sier Tove Nilsen. For det er en gnistrende opplagt forfatter Klassekampen treffer i romjula for en prat om norsk romanskriving på tampen av et år med flere heftige debatter om romanens handlingsrom.

Tove Nilsen har siden debuten i 1974 vært svært produktiv, og hennes 20 romaner utgjør tyngden av forfatter­skapet. Men hun har også skrevet andre typer bøker, og i 2005 kom «Skrivefest» - en sakprosautgivelse om det å skrive.

Likevel mener hun at det er først nå at hun har knekt ­koden:

- Det tok meg 30 bøker og 36 år som forfatter å komme dit jeg ville. Men da «Nede i himmelen» ble gitt ut i høst, var jeg for første gang sikker på at det var ei bok som satt. Take it or leave it, tenkte jeg nærmest likeglad, for jeg var helt trygg på meg selv og ståstedet boka var skrevet fra.

Gamle skrivemåter forlates

For selv om «Nede i himmelen» er den fjerde boka i «Skyskraper-serien» om Tove, ­Goggen og de andre ungdommene på 60-tallets Bøler, skiller den seg fra de forrige ved å være skrevet fra perspektivet til en voksen forteller. Det er et grep flere kritikere har trukket fram som vellykket, og boka er da også omtalt som den beste i serien.

- Jeg underkjenner ikke det jeg har gjort før, men er absolutt på et nytt sted nå. Og det handler ikke om fine kritikker og ellers god mottakelse, men heller at jeg føler at det ikke er noe å være redd for lenger. Jeg vet ikke, kanskje jeg er en forfatter som trengte lang læretid?

«Læretiden» har hele tiden ført Nilsen inn på nye veier. Etter braksuksessen med «Skyskraperengler» i 1982 valgte hun helt bevisst å begi seg inn i andre skrivemåter, der kanskje romanen «I stedet for dinosaurer» fra 1987 var mest dristig språklig sett, og andre sjangre.

- Gamle skrivemåter blir etter hvert umulige, sier hun til Klassekampen.

- Det er som plagg som krymper. Jeg må skrive fra der jeg er.

Der det brenner

Noe som henger sammen med hennes syn på romanen.

- Man begynner med dette fordi man vil finne ut av noe i livet sitt. Da må man gå ut der man ikke står støtt, og så må leseren skjønne hvorfor forfatteren vil inn i dette.

For å illustrere dette viser hun til nøkkelscenen i «Nede i himmelen» der pro­blembarnet Goggen ligger full i snøen utenfor Toves blokk og vil ha en håndsrekning fra en venn sånn at han kan komme seg opp. Kompisen går, men Tove har fått med seg opptrinnet fra verandaen i åttende etasje. Likevel lar hun være å hjelpe vennen/kjæresten sin, hun går inn igjen i leiligheten som om ingen ting har hendt.

- Det handler om å få fram hva det er med akkurat den historien som gjør meg urolig, og hva den sier om oss, sier Tove Nilsen.

Og slik fant Tove Nilsen ut at boka måtte ha en annen fortellerstemme enn de tre tidligere bøkene i serien, perspektivet kunne ikke lenger ligge hos tenåringen Tove, men hos den 58 år gamle forfatteren Tove Nilsen.

- For å komme tett nok innpå, måtte det gjøres slik. Og sånn blir det i bok nummer fem også.

- Så det blir enda en oppfølger?

- Ja. Jeg jobber med en fortsettelse som starter i 1991. Det blir ei bok som vil reflektere hvordan jeg tenker i dag, sier Nilsen.

- Akkurat nå kan jeg ikke forholde meg til noe tiltenkt ytre, jeg kan ikke ta på meg en hatt og være for eksempel veterinær Tone Hansen. Jeg har funnet ut at det er mer kraft dersom jeg bruker den Tove Nilsen jeg er nå. Det er der det brenner!

Knausgård som vannskille

I «Nede i himmelen» klargjør fortelleren sitt ståsted slik:

«Før, når jeg har skrevet om oss, om Goggen og meg, har jeg byttet om på årstall av egoistisk hensyn, fordi jeg har villet beskytte meg mot å bli lest på en viss måte, eller fordi jeg ville ha med hendelser som passet i et annet år, hendelser jeg har hatt glede av å utbrodere, med Goggen som en detalj i begivenhetene, en statist i historien.

Jeg har skaltet og valtet med tidsbiter etter mitt eget forgodtbefinnende, men sånt går ikke lenger nå.»

- Er det en kommentar om det vi nettopp har snakket om, at du nå endelig skriver slik du vil?

- Ja, men samtidig er det en kommentar på at man ikke skal stole på fortelleren, sier Nilsen og går rett over til å snakke om Karl Ove Knausgård.

Hun har merket at antall spørsmål knyttet til selvbiografi, fakta og sannhet har eksplodert i takt med Knausgårds «Min kamp»-utgivelser.

- Det er plutselig veldig mange som spør meg «Hvor nær er du i denne boka?» og slike ting. Men det fine med romaner er jo at sannheten ikke ligger i fakta, men i hvordan man lykkes i å gjenskape følelser. Virkeligheten kan man ikke ta avtrykk av. Derfor er jeg uenig med Knausgård når han sier at han skriver det «som det er», det er en umulighet.

Må ta seg selv på alvor

Nilsen forteller at hun i forbindelse med opplesninger tidlig på 2000-tallet opplevde at forfatterkolleger blånektet for at de skrev med utgangspunkt i eget liv.

- «Hvorfor er de så redd for å si det åpenbare?», tenkte jeg. Men det var skambelagt å bruke seg selv, og forfattere var veldig opptatt av å skjule nærheten mellom liv og diktning.

- Men i lyrikken har jo det å ta utgangspunkt i eget levd liv blitt satt pris på ...?

- Ja, men for oss romanforfattere var det som om det å skrive om seg selv var uhørt selvopptatt. Slik er det heldigvis ikke nå lenger, for jeg har aldri vært opptatt av å dekke meg. Å ta leseren på alvor, er å ta seg selv på alvor og være inderlig. Dette er mitt stoff - jeg tar det!

- Men hvordan kan man gjøre dette etter at Knausgård snart har skrevet 3000 sider om livet sitt?

- Jeg tror verken romanen er sprengt eller avskaffet i og med Knausgård. Tvert imot, så viser han fram så mye forskjellig man kan gjøre i romanen. Bøkene hans er eksempler på hvilken uensartet og åpen kunstform romankunsten er.

Tove Nilsen har også merket seg Knausgårds kommentar om at bunnen i ham selv er bunnen i andre også.

- Skriver man om det gjenkjennelige og går dypt inn, så er det mange som blir truffet. Det er mye rart i livene til folk, sier hun og forteller om noe hun opplevde under opplesning av «Nede i himmelen» i høst:

- Etter at jeg hadde lest et parti om de vanskelige og ubehagelige sidene av samlivet til Toves foreldre, var det en dame som så strengt på meg. «Du er slem», sa hun. «Hvordan da?», spurte jeg. «Du er slem», bare gjentok hun, og det var tydelig at teksten hadde truffet henne. Går man rett inn der det stormer, gir man folk historier de kan henge sine egne historier på.

- Så da blir mer av det vonde fra Tove Nilsen?

- Skal man komme tett på, må det gjøre vondt.