- Historie kan fortelles og skrives om på forskjellige måter. Man kan velge å skrive for andre historikere, men det har ikke vært min agenda. Jeg har villet fortelle historier som er interessante for folk flest, sier Nils Johan Stoa.

Han har skrevet boka «Kjødets lyst», som ved hjelp av virkelige historier fra norsk kriminalhistorie viser at kjønnsdriften har vært mer sentral enn vi tror både i utformingen av lovverket og i kriminaliteten.

Kjøtt og blod

Og historiene er åpenbart velegnet for å vekke interesse. Samtlige av fortellingene i Stoas bok kunne, i en mer moderne kontekst, lett tenkes som tabloid førstesidestoff for de største avisene. Her går barnedrap side om side med voldtekt, halshugginger og incest.

- I disse dokumentene møter vi mennesker av kjøtt og blod. Det er viktigst av alt. Det blir ikke bare teori, vi kommer også tett inn på folk. Mitt formål er ikke bare å fortelle fra rettssaker, men også å skrive om historiene bak dem. Når vi lærer om menneskene, lærer vi også om samfunnet de levde i. Og jeg må si at det er store likhetstrekk mellom det som skjedde da og det som skjer nå, sier han.

- Du skriver blant annet om en fryktelig tragedie hvor en mor dreper flere av sine barn på til dels bestialske måter. Det er vanskelig å forestille seg at slikt kan skje i et beskyttet samfunn som vårt?

- Vi har forferdelige saker i dag også. Og det er den samme typen mekanismer som utløser kriminaliteten i dag som tidligere. Det er veldig ofte vold i nære relasjoner, utløst av sjalusi, av rus eller affekt, eller rett og slett mennesker som går mentalt helt av sporet. En annen ting jeg mener er slående, og som kanskje er lettere å se med historisk distanse, er hvor mye tilfeldigheter spiller inn i disse forferdelige forbrytelsene. Selv om ondskapen ikke er fraværende, er det ofte bare en liten detalj, en tilfeldighet, som skal til før det bikker over.

Maktutøvelse

- Du skriver i boka at kjønnslivet har fått intens oppmerksomhet fra lovgivernes side. Hva er årsaken til det?

- Hva som er den egentlige årsaken kan vi bare spekulere i, men det er et faktum at lovgivere og myndigheter har vært opptatt av å styre menneskenes seksualliv. Det har de selvfølgelig lyktes dårlig i. Men hvorfor de har brukt så mye energi på noe som er så vanskelig å kontrollere, er et interessant spørsmål. Jeg lurer på om det kan ha noe med at kjønnsdriften er en så sterk menneskelig drift, og at det derfor ville være tegn på en veldig kraftig maktutøvelse.

Men når fokuset på seksualitet fikk lov å feste seg i norsk lovgivning i flere hundreår, hadde det først og fremst med det religiøse å gjøre, understreker Stoa, som sier at de gamle rettsreglene så å si er hentet rett ut av Moseloven i Det gamle testamente.

- Det har fungert som en slags nordisk sharia: religionen bestemmer hva loven skal være, sier han, og peker på at det fortsatt finnes rester av det bibelske i dagens lovverk.

- Enn så lenge har vi blasfemiparagrafen, som springer rett ut av De ti bud: Du skal ikke misbruke Guds navn. Selve straffene har heldigvis blitt lempet på etter hvert, men selve blasfemibestemmelsen henger jo igjen, uttaler han, og fortsetter:

- Hvis vi ser på utviklingen i de vestlige kulturene, har framveksten av et fritt og tolerant samfunn skjedd samtidig med at kirkas makt har blitt svekket. I det multikulturelle samfunnet vi går inn i nå, får den problematikken fornyet aktualitet.

Stoa mener vi kan trekke lærdom av at vår egen kulturelle bakgrunn og vårt eget samfunn slett ikke er statiske størrelser, men resultatet av en historisk utvikling. Når vi skjønner at samfunnet vi lever i også vil utvikle seg videre, kan det gi perspektiv på vårt forhold til andre kulturer, tror han.

- Men den posisjonen religionene har hatt i vår kultur, er noe vi har lagt bak oss og ikke skal tilbake til, understreker han.

Rammet skjevt

Straffene, som altså indirekte ble gitt av høyere krefter, rammet kanskje tilfeldig, men ikke likt.

- Både straffer og lover gjaldt begge kjønn. Og bøtestraffen ved leiemål, altså samleie utenfor ekteskap, var dobbelt så stor for menn som for kvinner. Men mens menn kunne distansere seg fra et utenomekteskapelig forhold, ble kvinnene sittende igjen med skylden og skammen. I tillegg til bøtestraff, og offentlig, kirkelig bekjennelse, satt hun igjen med ungen og ansvaret. Det var en nokså tung bør, og er nok noe av forklaringen på spedbarnsdrapssakene.

Om en ugift kvinne fødte et dødfødt barn uten noen vitner til stede, risikerte hun å bli dømt for barnedrap og bli henrettet. Og det var hos henne bevisbyrden lå.

- Men mange kvinner tok livet av ungene sine. Å sette barn til verden i det samfunnet var en forferdelig belastning - de hadde jo allerede en tilværelse helt på knivseggen av hva som var mulig.

Et rettshistorisk interessant poeng, er at seksualitetsforbrytelsene ble definert som en synd mot Gud, og ikke som overgrep mot kvinner og barn (og noen ganger menn).

- Det var Gud som skulle beskyttes av loven. Dette synet ble gradvis endret slik at det var offeret som skulle beskyttes, og istedenfor synd fikk man overgrepssaker. Men den overgangen skjedde før man endret på selve lovgivningen.

Høystakken

Stoas kilder er rettslige dokumenter fra 1600-, 1700- og 1800-tallet. Disse finnes ifølge forfatteren i stort volum i Riksarkivet og de åtte statsarkivene, og å begynne letingen på måfå ville vært en nær sagt umulig oppgave.

- Det ville vært som å finne nåla i høystakken. Derfor var det viktig å finne ut hvor jeg skulle lete. Jeg begynte gjerne med et sted eller et årstall. Gjennom lokalhistorisk litteratur og søk på internett fant jeg spor jeg kunne ta med meg på dykk ned i arkivene for å trekke materialet fram.

Jo lenger en går tilbake i tid, jo færre er de skriftlige kildene. Men rettskildene er bedre bevart enn mye annet historisk materiale, og kan i heldige tilfeller være svært innholdsrikt, opplyser Stoa.

- Noen ganger får man vite i detalj hva folk har sagt og gjort. Det er da man får de gode nærbildene.