Det var Dag Solstad som først sa det, på bokmessa i Frankfurt i 1989:

«Herregud så moro det har vært, men det er ikke riktig at et så lite forlag har så mange av sitt lands beste forfattere.»

Ifølge Oktober-sjef Geir Berdahls jubileumsbok «40 års nervøsitet» skal utsagnet ha falt på Dag Solstads hotellrom over noen glass med sine forleggere Geir Berdahl og Torleiv Grue, og er det første forvarselet om at Oktober burde finne eiere som kunne matche forlagets stadig voksende ambisjoner.

Dette falt sammen med liberaliseringen som hadde funnet sted i Norge utover 1980-tallet. Dette traff også bokbransjen, og Berdahl skriver om hvordan de store forlagene kjøpte opp de mindre mot slutten av tiåret.

Daværende Aschehoug-sjef William Nygaard husker dette litt annerledes når vi snakker med ham i dag.

- Rundt 1990 startet en merkelig bølge der småforlag ønsket å selge ut, av en eller annen grunn. Tanum-Norli gikk til oss, Aventura til Cappelen, Dreyer til Grøndahl og Tiden og Ad Notam til Gyldendal, sier Nygaard.

- I den forbindelse var det nok noen som stilte spørsmål om Oktobers framtid. Men først og fremst stilte Oktober spørsmålet selv.

Anført av Geir Berdahl hadde forlaget forlatt sin praktisk-politiske fortid. Oktober hadde ved siden av sin gamle forfatterstamme bestående av Dag Solstad, Jon Michelet, Kjell Askildsen, Espen Haavardsholm, Tove Nilsen og Edvard Hoem, også klart å rekruttere nye talenter. Forlaget fikk i disse åra flere debutantpriser i tillegg til at Per Petterson nettopp hadde debutert.

Men om forlagets renommé var stadig stigende, var ikke økonomien det samme.

I «40 års nervøsitet» skriver Berdahl at forlagets forfattere var blitt 40-åringer med behov for økonomisk sikkerhet, noe forleggeren gjerne ville gi forfatterne sine.

Men jappetidas slutt var tida for de høye renter, og forlaget hadde store likviditetsproblemer. De skyldte skatt, og kemneren kom ofte og tok pant i bil og kopimaskin.

Denne realiteten ville Berdahl skåne forfatterne sine for: Da forleggeren fra sitt vindu så at forfattere var på vei, fryktet han at de ville be om forskudd, og gikk derfor gjennom ei branndør som førte inn til naboen Aventura forlag, hvor han gjemte seg.

Men bedre tider var på vei. Og det første som skjedde var at Oktober og Pax solgte Bokklubben Dagens Bok til De norske Bokklubbene i 1990/91.

William Nygaard beskriver dette som intense tider der de mindre forlagene var minst like aggressive som de store:

- Mentaliteten var at de små måtte få store eiere. Det var altså ikke bare en offensiv fra de store, men også viktig for de små. Og styret rundt Dagens Bok var eiendommelig, forteller Nygaard.

- Vi dro til bokmessa på Frankfurt og fryktet at Cappelen ville stikke av med bokklubben for å starte sin egen bokklubb. Derfor tok vi grep i Frankfurt og førte forhandlinger der nede.

- Venstresida er kjent for frenetisk møtevirksomhet der god utholdenhet og sterke meninger står sentralt …?

- Dette var statsmannsmøter på mikronivå. Nærmere bestemt på mitt rom på Frankfurter Hof.

Pax-sjef Bjørn Smith-Simonsen og Berdahl bestemte dette mer eller mindre på egen hånd, slik at de to forlagene satt igjen med aksjeposter og styreplass i Bokklubbene.

Dette var Oktobers eier AKP ganske misfornøyde med. De trengte friske penger - ikke minst for at herværende avis kunne få sårt tiltrengte midler - og var ikke bare happy med at salget «kun» hadde gitt en aksjepost.

Derfor var AKP rimelig klar på at Oktober måtte selges til ett av de store forlagene. Og da Gyldendal høsten 1991 kjøpte arbeiderbevegelsens gamle forlag Tiden, ble det fart i sakene.

I Berdahls egne notater fra september 1991 skriver han at dette forrykket balansen i bransjen siden Gyldendal med kjøpet av Tiden plutselig hadde flertall i Bokklubbene. Den gamle maktbalansen mellom de to store Aschehoug og Gyldendal var dermed forskøvet.

Oktober blir viktig, skriver Berdahl, og fortsetter resonnementet:

«De sirkler rundt Oktober som gribber. Går vi til Gyldendal, vil William legge ned skjønnlitteraturen. Og det er klart at denne situasjonen viser vanskeligheten William er i. De har en dårlig skjønnlitterær avdeling. Gyldendal med våre forfattere vil være ‘nasjonalforlaget’ og rykke fra Aschehoug som kulturforlag. Aschehoug vil da bli som Cappelen eller litt under. Med ett slag er William en 3. klasses forlegger.»

William Nygaard legger ikke skjul på at Gyldendals kjøp av Tiden fikk dramatiske følger:

- Ikke på grunn av Tiden i seg selv. Den gang var det ikke skjønnlitterært sterkt, og derfor var ikke kjøpet interessant for Aschehoug. Men de nye eierforholdene i Bokklubbene var svært alvorlig. Det er sjelden jeg har vært langsiktig forbanna, men det var jeg den gang. Og verre ble det da Gyldendal trakk ut prosessen. Da mobiliserte jeg alt jeg kunne, og fikk både Arne Skouen og Gyldendals egen Gordon Hølmebakk med på laget, sier Nygaard

Og midt oppi dette kom altså spørsmålet om Oktober.

- Selv om Oktober anno 1991 var noe annet enn det er i dag, passet det perfekt for våre ønsker om å styrke vår en skjønnlitterære avdeling. Et av mine livsmål var å gjøre Aschehoug til et ledende skjønnlitterært forlag. Derfor var vi klare når det ble gitt signal fra Oktober om at de trengte eiere, minnes William Nygaard.

Men i Oktober og kretsen rundt var man ikke sikker på hvor man skulle gå. Forlagets forfattere var skeptisk til om Aschehoug var det rette, skriver Berdahl i boka si. Aschehoug-skepsisen var også stor i miljøet rundt Oktober. Berdahl har notert følgende etter en telefonsamtale med Dagens Bok-sjef Ivar Tronsmo:

«Ivar (Tronsmo) ringer. Har vært på fest på Nordraak. Der Paul Auster var. Fest med William, Edvard, Ole Jacob Bull, Harald Engelstad og Nils Johan Ringdal. Ivar hadde smelt til og sa at Gyldendal bør kjøpe Oktober for enhver pris. Da har de grepet. Aschehoug var et skolebokforlag, så hele analysen med cocktailgutta på Aschehoug osv. William sier at et salg til Gyldendal er å brekke armen til en venn. Han er helt nede.»

- Dette kan jeg ikke huske, sier William Nygaard.

- Men vi ville veldig gjerne ha forlaget.

- Følte du noen form for motvilje og vestkantstempel fra Oktober-kretsen?

- Jeg følte virkelig ikke en slik motstand. Som sagt; jeg hadde et stort behov for å forsterke Aschehougs litterære del.

Berdahl skriver at han og Oktober-redaktør Torleiv Grue egentlig følte at Gyldendal satt med de beste kortene, at de den gang var det beste forlaget.

Dessuten hadde Berdahl stor sans for Gyldendals Geir Mork, som han snakket mye med i denne perioden. Mork hadde tidlig i 1991 blitt ansatt som litterær sjef i Gyldendal, med opsjon til å overta sjefsstillingen etter Nils Kåre Jacobsen.

Berdahl trekker fram Morks radikale bakgrunn, at han litterært sett holdt et høyt nivå og at de to gikk godt overens til tross for at Mork var ti år yngre. Annerledes da med den jevngamle William Nygaard, som ifølge Berdahl var preget av vestkantstil og storforlagsarroganse.

Men det viktigste var at Gyldendal skjønnlitterært sett var langt å foretrekke framfor naboen på Sehesteds plass. Noe som riktignok ble Gyldendals bane. Som Berdahl skriver: «Pilen vipper i Aschehougs fordi de er taperen, og vi holder med tapere.»

Berdahl utdyper synet med å skrive at han var rimelig sikker på at de ville få større selvbestemmelse hos Aschehoug.

Samtidig, uten at Berdahl og co. visste det, hadde Aschehoug allerede bestemt seg for at denne kampen skulle de vinne koste hva det koste ville:

- Vi hadde bestemt oss på forhånd. Det var egentlig ikke et spørsmål om pris, sier Nygaard.

Men først møttes Oktober og Gyldendal hjemme hos Gyldendal-sjef Nils Kåre Jacobsen på Høvik. Oktober ved Berdahl, Edvard Hoem og Sveinung Mjelde (sistnevnte representerte Oktober, AKP og Klassekampen) ber Jacobsen og Geir Mork om autonomi og åtte millioner, i tillegg til at de får beholde Bokklubbaksjene Oktober fikk for salget av Dagens Bok.

I notatene skriver Berdahl at møtet er gemyttlig, men at Nils Kåre Jacobsen sier at de ved en eventuell overtakelse forventer overskudd i Oktober. Akkurat dét biter Berdahl seg merke i.

Fire dager seinere er det møte i Aschehougs villa i Drammensveien. Berdahl, Mjelde og Hoem framfører de samme kravene, uten å vite at de hadde en uhyre imøtekommende motpart foran seg:

- For Aschehoug var det helt avgjørende viktig at vi fikk anledning til samarbeid og eierskap. Vi møtte derfor Oktober med en klar psykologi: Uansett hvilket tall, nesten, ville vi slå til, sier Nygaard.

- Så når tilbudet kom på bordet, reagerte vi som om beløpet på åtte millioner var altfor høyt, før vi trakk oss pliktskyldig ut på gangen. Vi fikk tak i styrets nestleder Borger Lenth, som på telefon godkjente kjøpet. Etter noen minutter åpnet vi døren, kostet på oss noen sukk på veien inn og sa at det var i orden.

- Hva ville skjedd om de likevel hadde foretrukket Gyldendal?

- Det hadde ikke vært bra. Vi ville tapt et hegemoni. Veien fram hadde vært mye lenger, sier Nygaard, som mener at fordelingen ble bra for alle parter.

- For Oktobers del betød vårt eierskap at hverdagen ble stabilisert uten at friheten gikk tapt. Samtidig har Oktober beriket oss på så mange måter. At vi klarte å gjøre gruppen sterk på skjønnlitteratur er kanskje noe av det jeg er mest fornøyd med når jeg ser tilbake. Og Oktober bidro sterkt til at vi ble det forlaget vi ville bli.

- Tror du Geir Mork og Gyldendal ser likedan på det?

- Til tross for uenigheter opp gjennom årene, er Geir Mork og jeg personlige venner. Han har vært sjenerøs hele veien, sier Nygaard.

Men Gyldendal-sjef Mork reagerte ikke like sjenerøst da redaktør Geir Gulliksen forlot det Gyldendal-eide Tiden i 2001, og tok med seg 20 forfattere på lasset til Oktober. «Forlagsran», var Morks karakteristikk den gang. Hva Mork i dag mener om dette og at Oktober glapp ti år tidligere, må behandles ved en seinere anledning. Gyldendal-sjefen har vært utilgjengelig for intervju de siste dagene.