- Det har vært som å skrive en helt ny roman. Selv om begge bøkene, og den planlagte tredjeboka, er en og samme roman, er prosjektet såpass åpent at jeg kan fylle bøkene med det jeg vil. Sånn sett er alt helt nytt, sier Carl Frode Tiller.

Fra i dag ligger «Innsirkling 2» i butikkhyllene. Tre år er gått siden han ga ut «Innsirkling», en utgivelse som i tillegg til å befeste Tillers posisjon som en av de viktigste yngre norske forfatterne, brakte ham Brageprisen, Kritikerprisen og en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris.

Ulike versjoner

- Om det hadde gått dårlig med eneren, ville det nok blitt fryktelig tungt å dra i land denne andre boka. Dårlig kritikk spiller jo inn både på selvtillit, humør og form. Så blir jeg desto mer glad når det går bra, sier forfatteren til Klassekampen.

«Innsirkling» handler om David, som har mistet hukommelsen. For å klare å huske hvem han er, setter han inn en annonse i avisa, med anmodning til de som har kjent ham om å skrive til ham og fortelle, i håp om at et eller annet i det de forteller skal sette ham på sporet av sin egen identitet.

I den første boka er det to venner fra ungdomstida, samt hans stefar, som skriver til ham. I «Innsirkling 2» er det derimot bekjentskaper fra tidligere barneår som kommer til orde.

- Når jeg har skrevet den andre boka, har jeg selvfølgelig måttet forholde meg til den første. Det setter visse rammer jeg ikke kan gå utenom. Men det hindrer ikke brevskriverne i å ha ulike versjoner, sier han.

Gjennom arbeidet med «Innsirkling 2» dukket det opp tematikk som Tiller selv ikke var klar over at han kom til å skrive om.

Uventet tematikk

- Det slår meg hvor rart det er å underveis i skriveprosessen oppdage hva man egentlig skriver om. Jeg hadde for eksempel aldri tenkt at jeg skulle skrive om mannsrollen, men ender likevel med å gjøre det i store deler av boka, sier han, og viser til de to første brevskriverne i boka: Ole er en bonde i slutten av 30-årene. Han har forpaktet bort mesteparten av jorda, og satset på fiskeoppdrett i sitt forsøk på å ta vare på slektsgården - noe som ikke er helt uproblematisk. Den andre, Tom Roger, er en mann med broket familie og fortid, som sliter med å kvitte seg med skamfølelsen han bærer på som følge av utstøtelsen fra samfunnet.

- Ole forsøker å være myk mann i et machosamfunn. Tom Roger er nesten helt på den andre siden. De velger helt forskjellige måter å være mann på i det moderne Norge. Det de har felles, er at brevskrivinga er en kjærkommen anledning til å tenke over sin egen identitetskonstruksjon, og hvilke krefter som virker inn på hvordan man både skriver og tenker om seg selv.

I sin omtale av «Bipersonar», skrev Klassekampens kritiker Espen Stueland at Tillers språk var «dypt folkelig». På samme måte er det åpenbart at han henter inspirasjon til sine romankarakterer fra den store sekkebetegnelsen «folk flest».

- Er det å skrive om det folkelige et poeng for deg?

- Det er jo noe jeg har tenkt på, uten at jeg kan si at det har det som prosjekt, heller. Det er i det folkelige, eller det vanlige om du vil, jeg har vokst opp og føler meg hjemme. Det er der jeg kommer fra, det er ikke noe mer hokuspokus enn det. Men jeg prøver å være helt ærlig når jeg skriver, og bøkene mine er ikke kompliserte på en akademisk måte. Det er unødvendig å skrive mer komplisert enn det stoffet krever. Men jeg forsøker å skrive komplekst.

Identitet

Identitetsspørsmålet har vært gjennomgående for Tillers forfatterskap helt siden debuten «Skråninga», gjennom andreboka «Bipersonar» og videre til «Innsirkling».

- Det er et viktig spørsmål i tida. I dag blir vi stilt overfor mange flere valg når vi skal finne ut hvem vi skal være. Om jeg hadde vokst opp i Namsos for seksti år siden, ville jeg vært sagbruksarbeider, punktum. I dag er det annerledes. Det fører nok til et veldig sterkt behov til å finne ut hvorfor vi blir den vi blir. Og så har det nok sikkert også personlige årsaker, som jeg ikke har reflektert så mye over.

- Gjennom lesingen av begge disse bøkene har jeg tenkt at du skriver like mye om et samfunn som om en person. Hva slags samfunn er det du forsøker å beskrive?

- Beskrivelsen av Namsos stemmer nok best overens med byen slik den var da jeg vokste opp der: En arbeiderklassedominert småby i Midt-Norge. Beskrivelsen av Otterøya derimot, kan nesten leses som en hvilken som helst plass. Beskrivelsen av samfunnet må jo være med når jeg skriver om identitetskonstruksjon. Det handler i stor grad om klasser og sosiale sjikt, og hvordan de er med å konstruere de bildene vi har av oss selv.

Men «Innsirkling» - og da sikter vi til begge bøkene - handler vel så mye om 2006 som om 1970- og 1980-tallet, som de er ment å handle om, mener forfatteren.

- Det er overraskende å konstatere i hvor stor grad våre bilder av fortida er preget av nåtidsfortellingen man er oppe i. Derfor kan også de seks ulike brevskriverne som har kommet til orde så langt tegne så ulike bilder av fortida. De tingene som skjer i nåtida, farger våre fortellinger mer enn vi kanskje innser selv.

Innsikt

- Hvor mye vet du egentlig om David, som hele historien dreier rundt?

- Jeg vet veldig lite om ham. Hovedinteressen min ligger hos den enkelte brevskriveren. Det som blir fortalt i hver enkelt fortelling, er resultatet av deres egen karakter. Hva de gjør for å beskrive David, er mer interessant enn hvordan han egentlig er. Men jeg må si at det skal bli artig å lese gjennom bøkene og se hvordan han er - nå er han bare et virvar av ulike bilder.

- Flere kritikere skryter av din gode psykologiske innsikt. Hvorfor tror du selv at du lykkes i å formidle noe om dette?

- Jeg tror i hvert fall ikke at jeg går rundt med så veldig mye psykologisk kunnskap eller innsikt - i hvert fall ikke i den forstand at jeg tenker over det. Det jeg gjør, er å gå inn i språket, og forsker å få øye på de mønster og sammenhenger som finnes der. Det er først da karakterene og dialogene kommer fram - og gjerne på en måte som jeg ikke vet om på forhånd.

- Ved utgivelsen av den første boka, sa Marta Norheim i NRK at hun ønsket seg en oppfølger der David forteller sin versjon. Kommer den?

- Han kommer i hvert fall til orde. Det er jeg 80 prosent sikker på. Men i hvilken sammenheng, vet jeg ikke. Vi får se hvor teksten og skrivinga bringer meg.