- Norsk sakprosa har fått langt mer oppmerksomhet etter at innkjøpsordningen ble startet opp for fem år siden. Den utviklingen, og behovet for forutsigbarhet, gjør at innkjøpsordningen må styrkes, sier Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Norsk kulturråd.

Det var også bakgrunnen for at Kulturrådet søkte departementet om en økning på 5,5 millioner kroner til sakprosaordningen for neste år. Men da statsbudsjettet ble lagt fram forrige uke, var Kulturdepartementets svar noe annerledes:

- Økningen i vår litteraturpott er på fem millioner kroner. Av dette er én million øremerket skjønnlitteratur for barn og unge, mens 400.000 kroner skal gå til litteraturfestivalene, sier Finess til Klassekampen.

- Det betyr at vi råder over 3,6 millioner kroner, som vi skal fordele på mange kategorier, deriblant ny norsk sakprosa.

Press fra flere fronter

Denne bokhøsten har vært sterkt preget av sakprosautgivelser. Det er nok å trekke fram Tore Rems Bjørneboe-biografi, Morten Strøksnes’ Kongo-dokumentar, Odd Isungsets bok «Hvem skjøt William Nygaard?» og «Forfalskningen», Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mælands bok om Treholt-saken, for å være enig med sakprosaprofessor Johan Tønnesson som i Klassekampen sist måned sa at den økte oppmerksomheten skyldes at det er kommet utgivelser som opplagt er viktige for den norske offentligheten.

Likevel kan Kulturrådet bare kjøpe inn rundt 20 prosent av titlene som meldes opp til ordningen. Mari Finess forteller at de i fjor kjøpte inn 66 av 325 påmeldte titler, og at de i år har «inntil 75 titler» som utgangspunkt.

- Skal ordningen ha en viss forutsigbarhet, må vi opp mot 100 titler, sier hun og legger til at Norsk faglittær forfatter- og oversetterforening (NFF) vil han en større parallellitet med den skjønnlitterære prosaen.

- De har uttalt at innkjøpsordningen bør økes til 150 titler.

- Oversatt sakprosa er ikke innbefattet av innkjøpsordningen, er det noe som etter hvert bør vurderes?

- Det er et spørsmål vi arbeider aktivt med. Vi har tidligere i år mottatt en utredning fra NFF og skal ha et møte om dette senere i måneden, sier Finess.

Mer offentlig debatt

Bokbransjen har lagt bak seg et par år preget av nøkternhet, noe som blant annet har gjort nye forlagsstillinger til en sjeldenhet. Men de siste ukene har Cappelen Damm søkt etter forlagsredaktør for dokumentarlitteratur.

Derfor ringer vi Ida Berntsen, forlagssjef for sakprosa i Cappelen Damm, og spør om den nye stillingen er et uttrykk for at sakprosamarkedet blir viktigere og at prestisjen for dokumentar- og biografiutgivelser er voksende.

- Siden vi gjennom svært mange år har satset sterkt på den seriøse sakprosaen og hatt dedikerte redaksjoner på feltet, så er det vel mer det at vi opprettholder bildet, sier Berntsen som likevel er enig i at sakprosaens stilling styrkes.

- I løpet av de elleve årene jeg har hatt glede av å arbeide med sakprosa i Norge, har jeg sett en klart økende interesse blant både bokhandlere og -kjøpere. Dessuten har vi fått en helt annen offentlig debatt rundt slike utgivelser.

- Men burde denne økte interessen også vært reflektert i mer støtte fra det offentlige?

- Først og fremst er jeg glad for at ordningen finnes. Men ut fra antall utgitte bøker som helt klart holder nivået innkjøpsordningen har lagt seg på, er innkjøpsordningen for liten, sier Berntsen og stiller seg bak Kulturrådets anslag om at 100 titler vil være et passende antall.

- Burde sakprosaforfattere vært vurdert for arbeidsstipendordninger som skjønnlitterære forfattere nyter godt av?

- Det finnes i dag fremragende sakprosa-forfatterskap som absolutt kunne ha blitt ivaretatt på samme måte som sine skjønnlitterære kolleger. Men jeg tror ikke den konkrete ordningen kan omfatte alle personer som utgir sakprosa.