- I «Det annet kjønn» utviser Simone de Beauvoir egentlig en betydelig interesse for å forstå seksuell og biologisk seleksjon. Det er i seg selv interessant. Men det er slående at hun nesten helt tilsidesetter Darwins omstridte tese om kvinners seksuelle valg. Ved å nedtone dette til de grader, ender hun med å posisjonere seg i tråd med datidens rådende oppfatning om at det er menn som bestemmer hvem de skal ha seksuelt samkvem med.

Det sier Tone Bleie, professor i fredsstudier ved Universitetet i Tromsø. Bleie er samfunnsforsker med fokus på kjønn og fast skribent i Klassekampens «Feminist - javisst»-spalte. Hun er også kjent som en av de kjønnsforskerne som har interessert seg for evolusjonsorientert forskning og dens implikasjon for feministisk teori. I dag foreleser hun på Vitenskapsseminaret til Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo, hvor hun skal snakke om hvordan man kan se på Simone de Beauvoir og Toril Mois tekster med darwinistiske briller.

Interessehorisont

Bleie har jobbet i flere år med å sette seg inn i kognisjonsforskningen, som blant annet hevder at det finnes signifikante kjønnsforskjeller for eksempel når det gjelder romlig orientering. Hun har også interessert seg for atferdsbiologer, antropologer og evolusjonspsykologers forsøk på å si noe om hvordan de samme kjønnsforskjellene har opptrådt gjennom vår utviklingshistorie.

- Ut fra dette tenkte jeg det ville være interessant å se på hva en av de mest innflytelsesrike tekstene fra det forrige århundre, Beauvoirs «Det annet kjønn», sa om biologi. Da jeg begynte med den nye nærlesningen, innså jeg at da jeg hadde lest den teksten som ung feminist og seinere som forsker, hadde jeg oversett hva hun skrev og hva hun var taus om. Min lemfeldige lesning var nok et resultat av min aksept for hennes avvisning av biologiens implikasjoner for hva det vil si å være kvinne.

- Hvorfor gikk hun ikke dypere inn i dette spørsmålet, tror du?

- Det har nok med å gjøre datidas parisiske intelligentsia. Deres interessehorisont inkluderte ikke de tidlige stemmene innen evolusjonær biologi. I tillegg benytter Beauvoir seg selektivt av arbeidene til antropologer som Lévi-Strauss og Frazer. Lévi-Strauss har egentlig et implisitt naturalistisk ståsted. Han anerkjenner at vår tankevirksomhet har en materialistisk base i nervesystemet, og står slik sett for en psykisk enhetsforståelse. Men så skifter han fokus til de kulturelle prosesene, uten å avklare hvordan de to rammeforståelsene henger sammen.

Hos Beauvoir ender denne tankegangen i praksis med å vedlikeholde en posisjon om at i den grad seleksjon opererer på oss, stopper det ved halsen. Dermed får ikke biologi lenger noe å si for våre mentale disposisjoner og psykologiske innretninger. I stedet tar vår såkalte «andre natur», kulturen, hele plassen, mener Bleie.

Paradoksal Moi

Hos en av Beauvoirs fremste lesere, Toril Moi - som er professor i litteratur ved Duke University - blir denne tendensen til å overse naturvitenskapen forsterket, mener Bleie.

- Det er paradoksalt at Moi, som på mange måter er en ekstremt sofistikert feministisk teoretiker og en viktig kritiker av postmodernismen, i så stor grad speiler kjønnsforskningens blanding av motvilje mot og mangel på interesse for biologien og naturvitenskapen. Dermed er hun med på å bidra til at vi overser spennende muligheter for videreutvikling av det feministiske teoretiske prosjektet, uttaler hun.

- Er ikke dette strengt tatt en kritikk som har blitt presentert tidligere?

- Nei. Da jeg sammen med en finsk forsker la fram en del av disse resonnementene på den årlige Beauvoir-konferansen i Storbritannia for et par år siden, ble jeg møtt med en blanding av overraskelse og selvrefleksjon over hvorfor dette har blitt oversett i så stor grad. For selv om mange har tolket fragmenter av Beauvoirs referanser til biologien, har de oftest gjort det med base i en konvensjonell konstruksjonistisk lesning. Feministisk teori har vært ekstremt lite opptatt av å forstå Darwin.

- Er dette i ferd med å endre seg?

- Vel, ikke i særlig grad. Det betinger jo at en ny generasjon av forskerrekrutter får anledning til å sette seg inn i dette, og det er det lite som tyder på at de gjør. Det har vokst fram noen små miljøer og nettverk blant psykologer og atferdsbiologer som jobber med dette og leverer til dels viktige bidrag, men blant konstruktivistene og postmodernistene har det ikke vært noen stor interesse. Og feministisk teori er fortsatt ekstremt lite opptatt av darwinistisk forståelse.

- Det finnes vel knapt noen som kaller seg postmodernister om dagen?

- Nei, men i praksis er det fortsatt mange som påberoper seg postmodernistisk vitenskapsteori. Det viser seg i argumentasjonen deres - selv om mange nok vil tone den ned litt i etterkant av Hjernevask-debatten. Å få flere med definisjonsmakt til å interessere seg for naturvitenskapen og de nye tverrvitenskapene, er et krevende og langsiktig prosjekt. I dag går vi gjennom utdanningssystemet uten å lære noe om de mest grunnleggende prinsippene. Hvis formålet er å fremme reell vitenskapelig dialog mellom feministisk teori og de bredere samfunnsvitenskapene, bør vi forsøke å holde oss borte fra de veldig abstrakte og overgeneraliserte debattene for og mot, og heller dykke ned på noen få områder som er relevant for vår egen forskning for å få et bedre vitenskapsteoretisk grep om hva diskusjonen egentlig handler om.